Etter en lang karriere som forgjenger og kollektivbruker – helt frivillig og uten mye møye – hadde jeg bestemt meg for å prøve meg som bilfører. At vi fikk et barn til var en av årsakene til at jeg følte behovet. Seks mil med pendling halve uka en annen. Og en veldig sjarmerende bil en tredje …

For å kunne kjøre opp etter “gammel modell”, startet jeg med en time i fjor vinter, og gjennom våren har det vært noen sporadiske kjøretimer samt mye trening med en nervøs Ellen i et uvant passasjersete.

Bilkjøring er nemlig som alt annet: Det er vanskelig hvis du ikke kan det. Så selv om jeg har hatt mye trening, var jeg temmelig nervøs da jeg møtte opp til oppkjøring i dag tidlig. Men en dyktig sensor plukket av meg mye av dette, og kjøreturen gikk rimelig greit – med unntak av litt gir- og plasseringstrøbbel, som sensoren ikke fant å være i veien for at jeg kunne sendes i trafikken.

Så, i morgen tidlig blir det bil til jobben! Helt alene!

Takk til sensoren, kjørelærer Bjørnar, sparringspartner Ellen og moralsk støtte Steinar. Og litt kudos til meg selv!