Marit Larsen forsvant litt ut av mediebildet da M2M ble M and M, sånn hver for seg selv. Siden jeg allerede har kommet ut av skapet som Gilmore Girls-seer, kan jeg jo føye skam til skade, og innrømme at jeg egentlig likte begge M’ene litt og Marit kanskje ikke minst, og derfor gjerne så at hun kom litt tilbake til rampelyset igjen.

Nå er hun her igjen med en tidvis glitrende gladpoplåt. Don’t save me har klare Abba-assosiasjoner, men ikke så mye at det blir påtrengende. Marit gjør som vanlig en solid fremføring som klart viser rutinen ungjenta tross alt besitter, og en leken og herlig produksjon sørger for at resultatet blir mer enn bestått. Albumet kommer i mars!

Men det var ikke bare det jeg ville nevne. Jeg fikk nemlig litt lyst til å være litt moderne og lovlydig for en gangs skyld, og ville prøve å kjøpe Marits singel på nettet. CDON.COM kunne hjelpe meg med det. Mot et trekk på 9,90 fra kredittkortet mitt, ble jeg innehaver av fila «Marit Larsen Don’t Save Me.wma», og det pene bildet av platecoveret. Nedlasting og avspilling gikk problemfritt.

Men hva gjør jeg med kopibeskyttelsen?

Men dette er jo sånn DRM-beskyttet musikk hvor det må lastes ned lisens og slikt, så jeg var litt spent da jeg skulle prøve å spille av sangen på maskin nummer 2. Ubegrunnet, viste det seg – deg gikk også helt greit, lisensen ble lastet ned på begge maskinene. Begge kjører Windows, hvordan det hadde vært på et annet OS tør jeg ikke tenke på, da. Men fremdeles er altså denne sangen «beskyttet», slik at jeg faktisk må ha en tillatelse for å spille den av. Det er litt irriterende. Hva skjer hvis maskinen min må reinstalleres, hva skjer hvis jeg prøver å spille den på Kubuntumaskinen min, eller hva om jeg tar den med meg til for mange maskiner? Dette er spørsmål jeg rett og slett ikke vet svaret på når musikken er levert med slik beskyttelse.

Så hva gjør vi da? Jo, først så brenner jeg en CD med musikken. Dette har jeg selvfølgelig rett til, jeg vil jo gjerne kunne spille av musikken på alle CD-spillerne jeg har, og kun et fåtall av disse spiller wma- eller andre musikkfiler. Denne CD’en kan brennes fra Windows Media Player eller et hvilket som helst CD-brenne-program. Jeg bruker Nero, og ender opp med en helt vanlig lyd-CD. Så langt er jeg fornøyd. Men en utfordring gjenstår: Hvis jeg har lyst til at kameraten min også skal få høre denne sangen, noe som loven så vidt jeg har forstått åpner for, hva da? Jeg kan jo brenne en CD til ham også, men CD’er er vanskelige ting å sende via epost. Ah, jeg kan jo gjøre slik som jeg vanligvis gjør hvis jeg har lyst til å sende CD-musikk til kompisen, jeg bruker et program som Audiograbber til å lage MP3-fil av CD’en.

Hva er da poenget?

Så der er vi – wma-fila har blitt til en mp3-fil, helt uten å bryte noen effektive kopisperrer, kun for å kunne spille av musikken med relevant utstyr og jeg har holdt alle kopiene innenfor den private sfære. Alt er derfor slik jeg forstår det innenfor lovens rammer, lovbrudd blir det først dersom jeg begynner å spre denne låten utenfor min personlige omgangskrets. Det mange lurer på nå er sikkert omtrent noe sånt som dette: Men hva er vitsen med DRM-beskyttelsen av musikken, da? Og det, kjære venner, det er tusenkronersspørsmålet.

Det eneste DRM-beskyttelsen gjør er å hindre en lite datakyndig bruker å spre musikken til sine venner, samt gjøre det vanskelig for ham eller henne å ta sikkerhetskopier av musikken. Jeg vet ikke, men regner egentlig med at dette medfører at salget av nedlastbar musikk er langt lavere enn det kunne ha vært med mer kundevennlige løsninger.

«Men hva med piratkopieringen», er det sikkert noen som tenker. For ikke å si roper. Og hva med den? Hvis kopieringsbeskyttelsen ikke er vanskeligere å «knekke» enn at jeg kan fjerne den på et par minutter med lovlige midler og gratisprogrammer og bruke omtrent like lang tid til å beskrive dette i en bloggings, er det da noen som i sin villeste fantasi tror dette skal bremse pirater i organisert kriminalitet så mye som et brøkdels sekund? Neppe.

Følg med – neste gang tar vi for oss DVDer! 🙂