Her i huset venter vi også på det papirløse samfunn. Det har vi gjort siden tidlig nittitall, og etter alle solemerker å dømme, vil vi måtte vente en stund ennå. Derfor er en skriver eller to, foreløpig et nødvendig onde. Jeg vet det er veldig … veldig … — totusenogfire-aktig, men det får så være.

De siste ti årene eller så, har vi holdt oss med en fargeblekkskriver til fotobruk og en sort-hvitt laserskriver til volumutskrifter. Med politikere og lærere under samme tak, blir det nemlig noen papirbunker av og til. Fargeskriveren vår er en DeskJet HP 5550 — treg som bare det, men den skriver pent. Men laserskriveren vår, en HP1100, begynte på mange måter å si i fra om at tjenestetiden dens nærmet seg slutten.

Så vi måtte finne oss en ny laserskriver, og etter iherdig debatt kom vi fram til disse kriteriene:

1. Den må fungere på alle operativsystem vi kan tenke oss å dra inn i huset
2. Den må ha automatisk duplex (tosidig utskrift) slik at vi dreper så få trær som mulig
3. Den må være absolutt stille i stand-by-modus
4. Den må være billig og likevel veldig pålitelig og slitesterk

Jeg har stort sett brukt HP-skrivere før. De har vært solide og stabile, og HP har vært tidlig ute med returordninger for brukt rekvisita. Men de siste årene har jeg også blitt positivt overrasket over Lexmark mange ganger. Jeg har også installert noen Lexmarkskrivere hos kunder som har vært veldig fornøyd med disse i ettertid. Og de har holdt, enten det har vært snakk om volumskrivere som skriver ut tusenvis av sider per dag, eller personlige- eller arbeidsgruppeskrivere hvor det kan gå noen dager mellom hver utskrift. I tillegg er de billige. Så, etter å ha lett litt, ble det en Lexmark E260dn vi valgte å satse på.

Den ble bestilt hos MPX, som bruker å være kjappe og greie på levering og som ville ha litt over to tusen for den, noe som så ut som en grei pris.

I dag henta vi den på postkontoret, og gjorde klart for installasjon. Den har både USB– og parallelltilkobling, men jeg ville bruke den på nettverket, så jeg koble den til en av våre switcher. Den henta seg en IP-adresse fra DHCP-serveren og skrev ut en oversikt over alle relevante nettverksinnstillinger. Dermed kunne jeg åpne en nettleser og gå inn på skriverens webserver via en nettleser for å sette de innstillingene jeg selv ønska. Og administreringen av skriveren fungerte forøvrig helt greit fra Firefox på Linux.

Når jeg så hadde gitt den en fast IP-adresse, var det tid for å installere den på Linux-maskinen min (Ubuntu 8.10). Jeg valgte «System» – «Skrivere» og «Ny skriver» uten for store forhåpninger. Men igjen ble jeg imponert av Ubuntu! *Skriveren ble funnet på nettverket, og det var bare å velge den og trykke «Framover»!*

Men da den anbefalte meg å velge «default» driver — jeg antar at det var en standard PostScript-driver — ble jeg likevel litt skeptisk, og fant ut at jeg ville se om Linux-støtten til Lexmark var så bra som de reklamerer med. Og det var den nesten. Det eneste lille irritasjonsmomentet jeg møtte, var at jeg måtte velge engelsk språk på websidene deres for å finne drivere til andre operativsystem enn Windows. Litt unødvendig. Men da jeg gjorde det, fant jeg en fil som inneholdt den PPD-fila (PostScript Printer Definition file) jeg trengte, og skriveren fungerte akkurat som den skulle!

Det var forøvrig tillatt å videredistribuere denne fila, så jeg legger dem ut her:

• PPD for Lexmark E260DN (med dupleks og nettverksstøtte)
• PPD for Lexmark E260D (med dupleks, men uten nettverk)
• PPD for Lexmark E260 (grunnmodellen)

Det gikk også relativt greit å installere den på Windowsmaskinene i huset, selv om jeg begynner å bli vant til at slikt er vanskeligere enn i Ubuntu. Jeg tror at å lære Windows er litt som å lære å sykle. Trehjulssykkel.

Det jeg lurte mest på på forhånd, var reaksjonstiden — altså tiden før første utskrift kommer — under Linux. Mange skrivere jeg har prøvd, har vært skrekkelig trege der. Men ikke denne, den reagerer lynkjapt selv om den er i dvalemodus og uansett om man skriver fra Linux eller noe annet operativsystem. Videre ser det faktisk ut som om den holder nesten den hastigheten som er lovet i reklamene når det gjelder utskrift — 17 sider i minuttet og 6,5 sekunder for første side virker ikke urealistisk i vanlig bruk.

Videre er den absolutt stille i stand-by og duplexfunksjonen fungerer slik den skal — så ut i fra kravene våre, kan vi vel egentlig ikke ønske oss mer av en skriver?

Og nå står altså vår nye, flotte laserskriver i skriverskapet vårt, og nå blir det nok produsert noe vanvittig med utskrifter her de kommende dagene, kan jeg tenke meg! I alle fall er vi temmelig fornøyd med Lexmarken. Terningkast fem, tenker jeg!

(Beklager dårlig mobilbilde!)