Jeg har i min yrkeskarriere vært innom en rekke yrker og stillinger, men i det siste har jeg jobbet i det akk så utskjelte og underbemannede NAV. Men det er faktisk en ganske grei arbeidsplass sammenlignet med mye annet. Derfor blir jeg hoderystende lattermild når jeg leser en kronikk av Dagfinn Nordbø i Aftenposten i dag.

Det morsomste sitatet, tror jeg må være dette:

Grunnen til dette er hva jeg vil kalle Det Siste Store Tabu, og det innebærer at ingen tør å fortelle en offentlig ansatt at han eller hun er inkompetent og udugelig.

Du skal ikke bekymre deg, Nordbø. Det er nok av folk der som tør å fortelle de offentlige ansatte at de er inkompetente og udugelige. Hver dag og stadig vekk. Faktisk tror jeg at dersom folk hadde behandlet forsikringsrådgiveren sin på samme måte som enkelte behandler saksbehandlere på NAV, tror jeg de ville fått beskjed om å ta med seg porteføljen sin og forsikre seg et annet sted. Utfordringen til saksbehandleren på NAV er imidlertid at hun ikke har lov til å velge sine kunder slik forsikringsagenten kan. Det vet også kunden — jeg hadde nær sagt dessverre.

Selvfølgelig er vi mange som antageligvis kunne gjort en langt bedre jobb i NAV, som er den offentlige etaten jeg kjenner best, og sikkert også mange andre steder. Men med erfaring fra både det private og offentlige arbeidsliv, vil jeg påstå at det på langt nær er noe bedre i det private. Faktisk vil du, hvis du ser godt etter, oppdage at vi er veldig mange som har erfaring fra begge stedene. Og jeg nekter å tro at jeg ble så mye mer udugelig i det jeg havna i statens lønnsregulativ.

Men uansett: Hvis man virkelig er opptatt av å få flere dyktige mennesker til å søke seg til offentlig sektor og på den måten øke kvaliteten på tjenesteproduksjonen, tror da virkelig barnevernspedagogen Dagfinn Nordbø at det som trengs er mer kjeft?!

Kanskje vi bare skal prise oss lykkelige over at han heller ser ut til å konsentrere seg om å synse.

Andre skriver mer utfyllende om litt av det samme, for eksempel Curly, HvaHunSa, Villkatta, Martine Votvik, H-blog, Tversover og Hjorthen, for å nevne noen.

Det forestående valget ser ut til å vekke relativt lite engasjement, ser det ut til. Det er mulig det kommer av at vi har det så alt for godt, jeg vet ikke, men hvis vi leter litt, er det likevel noen kampsaker som gjør at det er viktig at vi stemmer. For meg så er den viktigste saken denne gangen spørsmålet om vi skal tillate økt oljeaktivitet i Lofoten og Vesterålen eller ikke. Jeg mener at dette ikke er lurt. Vi som er skeptiske til det industrien til en hver tid mener er riktig, blir ofte beskylt for «føleri». For å unngå dette, vil jeg derfor komme med tre argumenter mot oljeutvinning i dette området — og ett tips til hva du bør gjøre med det.

Det førsteargumentet mitt handler om økonomi: Vi trenger ikke flere oljepenger nå. Norge har tjent utrolig mye penger på oljeutvinning. Så mye at vi nå eier rundt 1 prosent av verdens aksjer. Denne rikdommen er til stor gavn for landet, men den er også et tveegget sverd: For mye bruk av oljepenger vil drive et allerede vanvittig høyt lønns- og kostnadsnivå i Norge til slike høyder at vi ikke lenger kan handle med omverdenen. Det nivået vi har på oljeutvinning, er tilstrekkelig for lang tid fremover.

Det andre argumentet mitt er — jeg har nær sagt selvfølgelig — miljø. Jeg hører til blant dem som ikke tror vi kan fortsette å brenne av fossile brensler i stadig økende tempo. Oljebransjen er veldig raske til å fortelle oss hvor teknologisk nyskapende og «miljøvennlig» den norske oljeproduksjonen er, er det en ting som er helt sikkert: Oljen som utvinnes skal brennes opp! Og jo mer olje vi lar ligge, dess mindre olje vil vi brenne opp. Og hvem vet hva vi kan bruke denne oljen til om 50 år?

Det tredje argumentet mitt, går både på økonomi og miljø: I områdene noen nå snakker om å bore i, blir skreien født, og det er her vi drar opp denne fisken, som uten tvil har betydd mer enn noe annen eksportvare — inkludert olje — for Norge. For hva ville Norge vært uten tørrfisk- og klippfiskhandel? Antagelig Sveriges minst interessante landsdel.

Vi har ikke råd til å gamble med Lofotens renommé som det rene og sunne spiskammerset det er. Dette området er alt for verdifullt som turistmål og som fiskefelt til at vi kan slippe oljeindustrien til der, få mil fra land. Det vil være skadelig i seg selv, og et oljeutslipp i dette området vil være en katastrofe av utenkelige dimensjoner.

Så, jeg tror det er lurt å la være å starte oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen nå. Men hvordan kan vi unngå dette?

Problemet er nemlig at det er flertall på Stortinget for å starte oljeutvinning. Det vil si, hvis vi da inkluderer Arbeiderpartiet, som har sagt at de vil vente før de bestemmer seg, som et parti på «ja»-siden. Og dersom man leser litt historie, vil man se at noe annet er absurd.

Så, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre vil gjerne pumpe olje, mens de andre partiene er mer eller mindre skeptiske. Så da skulle det vel bare være å stemme på et av de andre, da? Vel, så enkelt er det ikke. La oss se litt på hvilke regjeringskonstellasjoner som er tenkelige etter valget på mandag:

En blå-svart regjering av Høyre og Fremskrittspartiet kan være et alternativ, selv om det ser mindre og mindre sannsynlig ut. Men en slik regjering vil selvfølgelig gå inn for oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen, og selv om dette er en mindretallsregjering, vil nok ikke Arbeiderpartiet ønske å felle regjeringen på dette. Så, en mindretallsregjering bestående av ett av eller begge disse partiene, vil kunne åpne oljekrana.

I en sentrum-Høyreregjering med Høyre, Krf og Venstre, vil nok de to sistnevnte kunne bremse Høyres olje-iver. Men en slik regjering vil sannsynligvis møte et Storting hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har et klart flertall med i overkant av hundre av de 169 setene. Og er det noen som tror disse to partiene greier å tøyle sin lyst til å instruere regjeringen til å åpne for oljeleting? Ikke jeg, i alle fall.

En mindretallsregjering av Arbeiderpartiet alene vil søke støtte fra sak til sak — og i denne saken vil de selvfølgelig få støtte av Høyre og FrP til å la oljeindustrien kjøre på.

Og da står vi igjen med det eneste alternativet som, sik jeg ser det, kan hindre oljeleting i lofottorskens fødestue: En fortsatt rød-grønn flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Både Senterpartiet og SV er klare på at de ikke vil åpne for oljeleting i disse områdene nå, og SV har sagt at det vil være det viktigste punktet i en «Soria Moria 2.0».

I en slik regjering kan et sterkt SV binde Arbeiderpartiet «til masten» (noe AP ikke vil ha store problemer med, etter som de har vært så strategisk avventende på dette punktet til nå), og etter som en slik regjering vil ha flertall i Stortinget, vil ikke noen av oljekameratene kunne gjøre noe som helst med dette.

Så, hvis du er enig med meg i at de døde dinosaurene i Lofoten og Vesterålen bør få ligge i fred, er det bare en ting å gjøre: Sørg for en rød-grønn flertallsregjering med et sterkt SV og Senterpartiet, slik at den tusenårige tradisjonen med Lofotfiske kan få fortsette — i alle fall i fire år til.

Jeg har en del familie, venner og bekjente som er helt klare «rødgrønne», men ikke like klare SV-sympatisører. Her er derfor et lite skriveri som muligens får dem til å tippe i den riktige, rødgrønne retningen:

Først og fremst er det viktig å slå fast det åpenbare faktum at det er stor forskjell på en rødgrønn regjering og en regjering som består av noen som helst av partiene på den andre siden. Men det er også en åpenbar forskjell på en rødgrønn regjering med et sterkt SV og en regjering bestående av kun Arbeiderpartiet, som idag framstår som det mest realistiske alternativet hvis dagens regjering mister flertallet.

• Det er SVs fortjeneste at Norge fører en skarp utenrikspolitikk i Midtøsten.
• Det er SV sin fortjeneste at Norge ikke lenger har soldater i Irak! Og et enda sterkere SV vil kjempe hardt for at norske soldater skal hjem fra Afghanistan.
• Det er SV som presser på for en likelønnspott for utdanningsgruppene i offentlig sektor.
• Det er SV som har satt partilederens «liv» på spill for full barnehagedekning.
• Det er SV som presser på for et best mulig og et billigst mulig SFO-tilbud.
• Det er SV, og finansminister Kristin Halvorsen som i kraft av sin posisjon fortjener en stor del av æren for regjeringens håndtering av finanskrisa.
• Det er SV (og Senterpartiet) som er garantister for vern av Lofoten og Vesterålen mot oljeutvinning og mulige oljekatastrofer.
• Det er SV (og Senterpartiet) som kjemper mest innbitt for de fattigste.

Ingen av disse sakene vil være like viktige for Ap i regjering.

Taper de rødgrønne flertallet er det som sagt fortsatt stor sannsynlighet for en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Den vil søke flertall der det er å hente. Slik er politikkens lov. I visse spørsmål vil det bli konkurranse om å gi Ap-regjeringen flertallsstøtte. Ap vil i noen sammenhenger sette regjeringens forslag ut på anbud. Jo flere som kan bidra til flertall på Stortinget, dess mer reell blir konkurransen og dess mer fristet blir Ap til å inngå de allianser som koster minst. Dette vil Jens Stoltenberg benekte til han blir blå, men politikk og matematikk tilsier at jeg har rett.

Det er med andre ord en forskjell. SV-sympatisører som svikter sitt hjerte og stemmer taktisk på Ap, risikerer å få en annen regjering enn den de ønsker. Vaklende senterpartister kan oppleve det samme. Selv en del Ap-sympatisører vil (etter noe tid) ikke kjenne igjen Ap. Ikke fordi Jens er en skurk, men fordi politikkens jernlover vil tvinge en Ap-regjering mot sentrum. Og sentrum er blåere enn den rødgrønne koallisjonen.

Og for å gjøre det helt klart: I saker som norsk krigføring i Afghanistan og oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen vil realpolitikken tilsi at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er helt på linje!

Godt valg! Stem SV!

Selv om det er dørgende stille på bloggefronten for tiden, betyr det ikke at jeg har avgått ved noe som helst, altså. Jeg er frisk og oppegående. Og stikker bare innom nå for å anbefale en glitrende liten betraktning på «uføreproblemet» hos Hjorthen:

Ingen måter å styre et samfunn på er perfekt. Justeringer må man gjøre hele tiden, men den skandinaviske modellen har da alt i alt fungert ganske bra så langt. Skal vi bytte den ut med noe annet håper jeg virkelig vi gjør det med litt bedre beslutningsgrunnlag enn anekdoter om polske håndverkere, og meningsmålinger på Dagbladet.no.

Les hele innlegget hos Hjorthen. Glimrende skrevet!