Eventyret om en melodi

En av de største har gått bort i dag. Hvil i fred, Gustav Lorentzen.

Det var en gang en gutt som gikk å trasket langs en lang landevei. Hunden hans, den kom tassende bak ham. Gutten gikk å plystret og sang, for det brukte han å gjøre når han var I godt humør. Gikk å sparket på rask og søppel som lå der I landeveiskanten, rustne blikkbokser som skramlet inn mellom trestammene, med hunden halsende etter. Brukte armbåndsur, hjulkapsler og den slags. Melodien han plystret på, den hadde han laget selv.

Hunden hans den spisset ører, satte seg ned på halen sin, og begynte å logre forbauset. Så kremtet den litt blygt, og … tror du ikke den begynte å plystre med den og?

Flink bisk! Søppelhaugene langs vegen ble større og større, for gutten og hunden hans nærmet seg en liten landsby, som lå der midt inni skogen. Og ut av husene langs veien, strømmet det andre gutter og jenter som likte og plystre. Og hvis dere som sitter her nå, hvis at dere lager en liten trutemunn hver. Blåser ut gjennom den, så skal vi plystre sammen og høre hvordan det hørtes ut da de toget inn I byen sammen. Nå begynner det:

Det gjelder å holde seg alvorlig, for ellers så er det så vanskelig å plystre. Det gikk ikke lang tid før alle I landsbyen satt og nynnet på denne melodien. Kassadamer som satt under blinkende neonlys, og spilte på gule og røde taster. Ja til og med den sørgekledde lille elektrikeren som nettopp hadde jordet sin far. Skal vi prøve å bli med vi også. Skal vi prøve å nynne denne gangen?

Melodien fikk ben å gå på, og gikk til hovedstaden der kongens slott ligger. De første som fikk høre den der, det var kongens gjetergutter som på kongens åkrer og passet på at kongens kyr ikke fikk I seg for mange av kongens plastikkposer. De neste som fikk høre den det var kongens tjenestejenter, og kongens kammertjenere, og kongens øyentjenere. Til slutt så sang gartnere og sjåfører og alle sammen, ja dere som sitter her og forresten. Nå begynner det:

Inn gjennom et lite vindu I det øverste tårnet der kongen satt med sitt råd, sildret sangen. Kongen løftet det ene øyenbrynet og kongens stattholder som var mitt I en interessant utredning om hvordan man skulle kunne egen øke salget av engangs askebeger, stoppet mitt I en setning. Kongen løftet det andre øyenbrynet og hele kongens råd begynte å synge med I koret utenfra, som ble sterkere og sterkere:

Og bare noen få uker etter kunne hele verden melodien som gutten hadde laget. Høy og lav. Fattig og rik. Mennesker av alle raser og av alle kjønn sang med I et mektig kor:

Og så langt har dette vært et nokså vanlig eventyr, med normal handling og akseptabel moral. Herfra er det tre avslutninger å velge mellom. En snill, en slem, og en sannsynlig. Vi skal ta den snille først nå. Kongen likte melodien så godt, at han kalte til seg den lille gutten som hadde laget den. Og da gutten til og med viste seg å være kongens bortkommende sønn, skjenket kongen han kongsdattera og halve kongeriket. Så har vi en slem avslutning. Kongen anmeldte sangen til TONO I sitt eget navn. Tjente så mye penger på Royalties at han ble en rik konge. Og langt borte på en øde landevei, sparket en liten gutt på en rusten blikkboks, og fikk blodforgiftning.

Men så har vi en sannsynlig avslutning. For når hele verden sang på den samme sangen samtidig, var det resultat av en dyktig og intens global markedsføring av musikk som forbruksvare. Etter en liten stund hadde hele verden kjøpt denne melodien, og da var man nødt til å lage en ny å sende ut for å holde hjulene I gang. Og det gikk ikke lang tid før hele verden hadde glemt denne melodien. Men langt borte, I et fjernt rike, mellom jakokser, antropologer, og ugjennomtrengelige ødemarker, der bor et lite folk, som fremdeles har for vane og samle seg rundt leirbålet de kalde høstkveldene. Og det sies at de er så primitive og tilbakestående at de sitter der og nynner …

Takk for alt, Ludvigsen. Dersom det virkelig finnes en himmel, gjorde de det virkelig godt i dag!

Neimen Rekdal, da …

Ålesunds trener Kjetil Rekdal forteller Dagbladet «at han gjentatte ganger er blitt spurt direkte om han er rasist … noe han for ordens skyld presiserer at han ikke er».

Samtidig sier han om «mørkhudede» at:

«de kommer fra en annen kultur, og har en annen oppfatning av ting. Jeg har vært borti utfordringer selv med mørkhudede jeg har spilt sammen med og trent. De kan lett oppleve ting som trakassering og føle at treneren eller en lagkamerat har noe mot dem.

Det er naturlig at de tenker sånn, det er bare å gå tilbake i historien. De har følt seg underkuet, tråkket på og harselert med. Det er naturlig for dem å gå inn i hiet sitt – det er helt vanlig.»

Kjære Ketil Rekdal: Å omtale mennesker med en annen hudfarge enn deg som mennesker fra en annen kultur, som tenker anderledes enn deg fordi de føler seg underkuete og tråkket på, det er nettopp det som er rasisme. Du tilegner mennesker handlingsmønstre på grunn av deres hudfarge. Det er det som er å være en rasist, Ketil Rekdal, uansett hva du selv presiserer at du er.

Så jeg vil presisere at Ketil Rekdal, i kraft av de uttalelsene han ga til Dagbladet, fremstår som en rasist. Men jeg tar høyde for at han bare mangler intelligensen til å skjønne at å uttrykke sine fordommer i riksmedia er en dårlig idé.

Plassutnyttelse i kjellerrom

Her er et bilde av et hjørne i kjelleren vår. Dessverre bare et mobilbilde med motlys, men det viser altså hvor enkelt man kan plassere en dedikert server i et hus som egentlig ikke har plass til det.

Serveren har jeg skrevet om før, den står altså i en krok i kjelleren med en drøy terabyte lagringsplass, raid og nattlig backup. Den brukes, som du sikkert skjønte, mest som lagringsplass. I tillegg gjør den noen enkle jobber i hjemmenettet, som mediaserver for PS3, DHCP- og DNS-server.

Og så er det alltid morsomt å ha en server, da!

Problemet var i utgangspunktet plass. Men det var den gangen vi hadde en 19-tommers CRT-monitor stående ved siden av den. Jeg vet ikke om du husker dem? De var store. Da vi fikk en «ledig» 17-tommers Samsung LCD-skjerm, ble ting litt mer plasseringsvennlig. Men fremdeles var server«rommet» preget av bruskasser og balanse. Du spør deg kanskje hvorfor jeg absolutt må ha en skjerm der, det meste av serveradministrasjon kan jo skje via fjernstyring, og det er helt riktig. Men siden dette er en server som det utføres en del prøving og feiling på, har det hendt fra tid til annen at den ikke har noen nettverkstilknytning. Og da er det vanskelig å fjernstyre.

Det viktigste med serveren min, utover jobben den gjør, er at den ikke tar stor plass. Dette er tross alt et hjem, og vi har ikke tatt oss råd til noe dedikert teknisk rom. Den endelige løsningen måtte derfor være både funksjonell og plasseringsvennlig.

Jeg endte opp med en «hobbyplate» på 30×120 cm og noen hylleknekter. Jeg borret noen hull i platen til kabelgjennomføring, og skrudde den opp på veggen i «ståhøyde». Så slipper jeg å tenke på plass til noen stol. Serveren står under hylla, og skjermen er skrudd opp på veggen med det billigste VESA-festet jeg fant på Komplett.

På bildet ser du dette. Du ser også tastatur, mus og backupdiskene på hylla, og serveren under. I forkant av serveren, noe som ikke vises så godt på bildet, står det en UPS, som ble innkjøpt etter at sikringen gikk for andre gang mens vi var på ferie. UPSen sørger for at serveren skrur seg av pent og rolig dersom strømmen skulle forsvinne igjen.

Ingenting «stikker utenfor» hylla. Her har jeg altså et komplett «serverrom» på under en halv kvadratmeter gulvplass. Enkelt og greit! Så selv om du ikke kan kjøpe deg rackskap eller føler for å bygge på huset, skal du ikke se bort fra at du kan få deg en skikkelig server i hjemmenettet ditt!

Yay me!

Da er dagen der igjen, og jeg er plutselig ett år eldre enn hva jeg var da jeg la meg. Og sannelig kjennes det ikke sånn ut, også!

Feiringen er allerede i gang, jeg har fått spill, PC-veske, klær og penger fra familie både nær og fjern, og skal snart ut å leke med ungene. Og kanskje slipper jeg å lage middag i dag, også!

Takk for alle hilsener via nett, telefon og annet, det er godt å kjenne seg husket. Hurra for meg!

Barneombudet om DLD

Høringsfristen om datalagringsdirektivet (EU-direktiv 2006/24/EF) er snart ute, og mange uttalelser har kommet inn. I og med at det eneste argumentet fra tilhengersiden jeg har hørt, er at dette overvåkningsdirektivet skal beskytte våre barn mot overgrep, er jo selvfølgelig barneombudets uttalelse spesielt interessant.

Denne uttalelsen ligger på Regjeringens sider på nettet. Jeg er tendensiøs nok til å bare sitere konklusjonen i uttalelsen, men anbefaler alle å lese gjennom hele dokumentet. Det er ikke på mer enn tre sider, og det er godt skrevet.

Basert på de henvendelser Barneombudet mottar, synes det som om politi og påtalemyndigheten har en rekke utfordringer knyttet til det å ivareta barns rettsikkerhet i straffesaker. Men årsaken synes ikke først og fremst å ligge i fraværet av Datalagringsdirektivet. Den ensidige fokuseringen på at det er Datalagringsdirektivet alene som skal trygge barn mot seksuelle overgrep synes ut fra dette noe søkt.

Et annet aspekt som Barneombudet ønsker å trekke frem er problemstillingen rundt hvilket samfunn vi ønsker å overlevere til våre barn. Når så tunge aktører som for eksempel Datatilsynet peker på farene for en glidning i retning av et overvåkningssamfunn, uavhengig av de eventuelle positive sidene ved Datalagringsdirektivet, må dette vektlegges.

Barneombudet ønsker også å fokusere på sentrale sider ved barns oppvekstmiljø i denne konteksten, ikke minst barns rett til privatliv og respekt for barns integritet. Disse spørsmålene er store og kompliserte, og Barneombudet finner derfor ikke grunnlag for entydig å konkludere med et barneperspektiv som skulle nødvendiggjøre implementeringen av Datalagringsdirektivet.

Med formuleringer som «Et annet aspekt som Barneombudet ønsker å trekke frem er problemstillingen rundt hvilket samfunn vi ønsker å overlevere til våre barn», var dette velkommen og positiv lesning midt i all elendighetsbeskrivelsen som kommer fra så alt for mange sider for tiden. Godt arbeid!

Hvis du hører til oss som er skeptiske til galopperende overvåkningshysteri, anbefaler jeg også nettsidene til Stopp datalagningsdirektivet.