Jeg har de senere årene for det meste brukt Ubuntu Linux, men jeg har også hatt Microsoft Windows installert på flere maskiner. På «hovedmaskinen» min nå, har jeg Ubuntu 10.10 og Windows 7. Da jeg måtte bytte harddisk for et par dager siden, valgte jeg å reinstallere begge operativsystemene. Det var en god anledning til å sammenligne.
Begge operativsystemene er egentlig temmelig enkle å installere. Windows 7 går veldig raskt i første omgang, Ubuntu faktisk litt langsommere, men jeg fikk likevel installert begge på en hverdagskveld. Den initielle installasjonen er likevel bare halve jobben, det meste av arbeidet er det som skjer de første par oppstartene.
Ved førstegangs oppstart av Ubuntu, var det noen oppdateringer som måtte på plass, rundt 40MB tror jeg. Det ble løst med et museklikk og å legge inn passordet. Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne velge å installere en proprietær driver for skjermkortet mitt for å få best mulig ytelse. Det klikket jeg også «jatakk» til, og få sekunder senere, var den på plass. Da virket alt, med unntak av SD-kort-leseren som aldri har virka — og fremdeles ikke virker. Litt irriterende, jeg må medgi det.
Da jeg starta Windows for første gang, måtte jeg laste ned godt over hundre megabytes med oppdateringer. Jeg måtte også aktivt velge å installere norsk språk (noe Ubuntu gjorde automatisk etter å ha spurt meg om hvilket språk jeg ville bruke). Videre var det en rekke enhetsdrivere som ikke bar på plass. Mye ble løst ved oppdateringer, men skjermdriveren fant ikke Windows. Jeg måtte finne og laste ned oppimot hundre megabytes fra Nvidia.com for å få mitt ganske så standard skjermkort til å fungere slik som det skulle. Temmelig irriterende.
Men jeg fikk da oppdatert det som trengs på begge plattformene, og var klar for å bruke maskinen. Windows får kudos for «Microsoft Live Essentials», som er en flott pakke for MSN-chat, enkel bildebehandling, videoredigering og blogging. Men de får et stort minus for at jeg må søke den opp og laste den ned selv, dette er programvare som godt kunne vært med. Men: Hvis det er noe mer jeg trenger — og det er det — så må jeg finne det og installere det selv. Og som regel koster det mange penger.
Ubuntu kommer med omtrent alt jeg trenger — kontorpakke, musikkavspillere og systemverktøy. Det er også med et enkelt videoredigeringsverktøy, men der er Windows foreløpig bedre. Det er forøvrig ikke noe jeg bruker mye. Jeg behandler derimot en del bilder, og for å løse dette på Ubuntu, må jeg installere «the Gimp». Dette gjøres også ved tre klikk med musen, siden programmet finnes i Ubuntus programvarearkiv. Temmelig imponerende.
Alt i alt var jeg egentlig temmelig tilfreds med begge operativsystemene. Men så skulle jeg koble til et Belkin Bluetooth adapter.
Først prøvde jeg i Windows. Da jeg skrudde på bluetooth, måtte jeg installere driver for bluetooth-adapteret i maskinen. Så starta vi på nytt. Deretter måtte jeg installere drivere for Belkin-adapteret. Det gikk også automatisk. Men da fikk jeg beskjed om at driveren for bluetooth-adapteret i maskinen var feil. Da ble jeg sendt til en webside for nedlasting av riktig driver. Den sa imidlertid at den var feil, og nektet å la seg installere.
Da begynte jeg å kjenne igjen Windows. Så jeg boota opp i Ubuntu, klikka på «konfigurer ny enhet», fant Belkin-adapteret og kobla til det. Og det virka.
Windows nærmer seg, men er nok ikke helt klart for forbrukermarkedet ennå …
Bilder fra Linux vs. Windows – my 2 cents | Ozzik’s blog og Komplett.no:Belkin Bluetooth Music Reciever. Takk for lånet.
