Bitte liten utfordrer

Det slo meg plutselig at jeg er en av de sju bloggerne som ikke har sagt noe om Mac mini! Og slik kan det jo ikke være. Så her er noen velvalgte ord.

Etter at konemor har skjemt oss bort med verdens stiligste TV, har vi for alvor tatt fram igjen en gammel ide (sånn omtrent fra 2000/01), nemlig å ha en TV-pc. Det finnes jo en del stilige barebones-systemer som Aopen cube og Shuttle, men disse har to ulemper: Mange av dem bråker, og de må skrus sammen selv. Det er ikke alltid man har lyst til det. Derfor har jeg blant annet sett på Mac mini.

Og at minien er veldig pen, vet jo alle. At Mac OS X er et greit operativsystem, er vel også almenn viten. Og den er ikke så dyr, selv om investeringen nok ligger noen måneder frem i tiden. Så det var ikke dette jeg ville skrive om. Det jeg syntes var litt morsomt å lese, var salgsargumentene til Apple:

  • En Mac mini kan være en rimelig oppgradering – behold skjerm, tastatur og sånt
  • En Mac mini kan være et supplement, blant annet med videoredigeringsmuligheter til lav pris
  • Skoler kan enkelt og billig oppgradere datalaben – de har jo også alt det øvrige utstyret
  • Utviklere kan sette en Mac mini oppå PC’en, og ha tilgang til flere miljøer med en KVM-svitsj
  • Og selvfølgelig – det er en veldig kul multimediaspiller til stua.

Glitrende argumenter alt sammen – og spesiellt de som går på å anbefale Mac mini som et tillegg til PC’en tror jeg er smarte argumenter. Vi er mange som ikke har lyst til å hive PC’en riktig ennå – egentlig ikke i det hele tatt – og en eller annen form for multiboot ville vært optimalt. Når det ikke er triviellt, er en Mac mini til en fire-fem tusenlapper og en KVM-løsning slettes ikke et galt alternativ.

Joda, jeg tror mini’en – og argumentasjonen som brukes for å selge den – vil kunne gi Apple nye markedsandeler. Og enten jeg kjøper en Mac selv eller ikke, ønsker jeg et hvert angrep på den monokulturen vi i praksis har i dag, hjertelig velkommen.

A day at IKEA

En av ferietradisjonene har blitt et IKEA-besøk. Vi har såpass langt å dra til nærmeste varehus at det må noen feriedager til før vi gidder, så det blir ikke så ofte. Selv om jeg beklager meg over konemor som bare til denne forvokste sponplatebutikken, må jeg innrømme at det heller ikke er de verste timene i mine ferier. Men det er likevel greit at det ikke blir oftere. Uansett; ved siste IKEA-besøk tok jeg meg tid til å tenke litt over hvorfor IKEA har blitt den suksessen det har blitt. Jeg fant bare delvis svar.

Selvfølgelig vil noen argumentere med at det er bra utvalg, andre med at det er flotte møbler. Enkelte synes det er praktisk med alt på ett sted, nesten alle nevner den lave prisen som en suksessfaktor – men det er slettes ikke alt. IKEA er også rendyrkelsen av anerkjente serviceledelsesprinsipper. Poenget med IKEA er ikke at vi skal kjøpe møblene vi trenger. Poenget er heller ikke at vi skal få billige varer. Poenget med IKEA er å gjøre oss fornøyde. Varene og alt det fører med seg, er bare et middel for å oppnå dette. Kjöttbullerna er minst like viktige som bokhyllen Ivar .

Det moderne mennesket har det samme behovet for trygghet som våre forfedre søkte å stille gjennom storfamilier og drømmen om å eie ei ku. Men foreldrene våre vil ikke lenger leve sammen med oss, og vi har råd til å kjøpe de kyrne vi trenger men ikke plass til dem, så vi må finne tryggheten vår andre steder. Et vekslende og uoversiktlig samfunn med økt fremmedgjøring skremmer oss, og vi trenger trygghet og en følelse av at vi mestrer livet vårt. Og hva gir IKEA oss? Er det noen som har opplevd å ikke forstå, eller å ikke greie å finne ut av, hva man skal gjøre på IKEA? Neppe. Det er trygghet, det. Trygghet i en flat pakke.

Dette er IKEAs suksess, dette er det alle leter etter og det vet IKEA. Det er derfor de finnes i alle verdenshjørner, over alt og alltid. Det ironiske blir da når man ser slike ting som Folkeaksjonen for IKEA. Vi Nordlendinger er egentlig ikke så kåte på bokhyllen Ivar som denne aksjonen skulle tyde på. Vi er bare så veldig utrygge. Vi vil til IKEA.

Så, hvorfor IKEA har blitt en slik suksess? Vel, litt fordi de gjør tingene sine riktig. Men også ganske mye fordi vi føler at vi trenger dem, at vi trenger en butikk for å føle at vi mestrer våre egne liv. Og det er det som er litt trist med IKEA

Politikerblogger

Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen har hatt en krangel med Kristin Halvorsen og bloggeutvikler og venstremann Raymond M. Kristiansen. Her er hans innlegg i debatten.

Denne krangelen førte til at Unge Høyre-lederen måtte krype til korset og lage seg en skikkelig blogg. Flott! Men likevel har Unge Høyre et stykke igjen å gå. For en fungerende blogg er én ting, men hva med fungerende hjemmesider?

Unge Høyres sider er nemlig laget utelukkende i Flash. Det er en veldig dum ting å basere en webside på, spesiellt i dette tilfellet. Den blir lite tilgjengelig for funksjonshemmede, den blir unødig komplisert å oppdatere og å endre, og ikke minst blir den usynlig for søkemotorene. Hvis du for eksempel vil vite hvordan denne siden ser ut for Google, kan du følge denne linken:

http://216.239.59.104/search?q=cache:nthKV0JfuWEJ:www.ungehoyre.no/

… og velge at du vil se Lokal kopi med kun tekst. Jeg mener at dette er litt for dårlig. En webside bør og skal inneholde tekstlig informasjon. Vil man bruke Flash på den måten Unge Høyre her har gjort (noe jeg forøvrig ikke kan se noen grunn til) må man i alle fall sørge for å ha alternativt innhold, og holde begge delene like oppdatert. Tar Unge Høyre utfordringen?

Men det er jo selvfølgelig flott ammunisjon til noen sleivspark, da: Unge Høyres websider – fine å se på, men totalt blottet for fungerende innhold. Jeg overlater til den våkne leser å trekke de åpenbare allegoriene.

Kystens fiskegrateng

Fiskegrateng var noe jeg aldri likte da jeg var liten. Heldigvis er det noe jeg vokste av meg.

Nå i dag er fiskegrateng noe av det absolutt beste jeg får. Men den jeg liker aller best, den må jeg kjøpe i butikken, for den har jeg ingen oppskrift på! Den som er nærmest min favorittsmak, er «Kystens Fiskegrateng» fra Frionor. Den smaker som om den består av omtrent dette:

  • Fisk
  • Muskatkrydra hvit saus (ja, akkurat som i reklamen)
  • Makaroni
  • Egg
  • Og selvfølgelig brødsmuler på toppen

Jeg greier selvfølgelig å lage en fiskegrateng med disse bestanddelene, men den blir ikke god. Den blir for tørr, for blaut, for smakløs, for «fiskete» eller hva som helst – bare ikke noe i nærheten av Findus stemoderlig nedfrossede produkt.

Så: Let i kokebøkene, folkens! Er det noen som har en god fiskegratengoppskrift med sånn omtrent ingrediensene over? Premien til den som kommenterer, blogger eller sender meg en slik, er en middagsinvitasjon.

Gjett hva du får å spise!

Klippfisk wants to travel?

Baccalao I går skulle vi ha oss søndagsmiddag av den gode sorten, Baccalao. En flott middag. Men det ble med en liten bismak.

På Coop’en hadde de nemlig klippfisk til en relativ rimelig penge. Sikkert noe restopplag eller et introduksjonstilbud tenkte jeg, og tok med meg en pakke på 400 gram til noenogførti kroner eller hva det var. Naiv som jeg er, leste jeg selvfølgelig ikke på pakken før jeg kom hjem.

Og joda, i følge deklarasjonen var det flott skinn- og beinfri klippfisk fra Lofoten i pakken. Ikke noe problem med det. Litt merkelig form var det på den, i små biter istedet for stykker slik jeg er vant til, men det sto at det var slik de ville ha den i Portugal, så det kunne jeg også godt prøve. Men den var renset og pakket i Kina! Middagen min har vært i Kina! Og jeg som ikke har vært lenger borte enn Spania selv …

Ikke det at jeg har noe i mot mat fra Kina, altså. Jeg har heller ikke noe i mot at vi importerer varer derfra. Men at klippfisk fra Nord-norge må fraktes over halve verden for å pakkes og så over halve verden en gang til for å selges, det forekommer meg absurd for å si det mildt. Nord-norge trenger arbeidsplasser, verden trenger mindre transport og Norge trenger tross alt litt annet enn olje å leve av. Hvis vi ikke lenger kan pakke vår egen fisk, da er det bare å slukke og låse, spør du meg.

Kronargumentet for kinafarerklippfisk er selvfølgelig at den blir billigere. Det får ikke hjelpe, klippfiskposten er en så forsvinnende liten del av mitt matbudsjett at jeg ikke ser noen grunn til å sende den verden rundt for å spare en tier.

Neste gang leser jeg varedeklarasjonen. Nøye.

Søndagstur

Jeg fortsetter ufortrødent å snakke om været mens jeg venter på at noe spennende skal hende, og i dag var dette altså aldeles utmerket. Vi nyttet derfor anledningen til å ta en «før-påske-tur» i skiløype og akebakke.

Appelsin og kakao Anders og pappa i nedoverbakke En liten pause Anders og Ellen i farta Magne tar det hele med stor ro Tøff gutt på kjelke

I skogen hvor vi bor er det nemlig laget motorveier for skigåere. Jeg har aldri vært noen stor fan av dem, men de lar oss ta med oss barnevogna helt fram til et egnet kakao-og-appelsin-sted, slik at Magne kan få sin tretimers høneblund mens vi andre gjør noe litt mer krevende.

Og kakaoen var god, Anders fikk prøve både fiskeben og nedoverbakke på ski, vi fikk alle prøvd oss med kjelke på nypreparerte skøyteløyper (anbefales!) og kakaoen smakte aldeles glimrende.

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Et langstrakt land

Våren har hittil vært preget av en rekke vær-bloggingser. Om det er slik også i bloggeverdenen, at man snakker om været når man går tom for ting å snakke om, det skal jeg la være usagt. Jeg bidrar heller med noen flere årstidsbilder.

Ine ønsker snøen bort, Øyvind vil begynne å grave i hagen og Kyrre (som riktignok bare er reservelandsmann) gjør seg klar til motorsykkelsesongen. Som bildene (fra torsdag 10. mars klokken litt over åtte på morgenen) viser, biter vi her i nord tennene sammen, spenner på oss skiene og later som om en meter eller to med snø er vårvær slik det skal være!

Terningkast 3 til Ibsen?

Ellen har sine bokblogginger hvor hun anmelder bøker, og gir dem terningkast i beste VG-ånd. Det er det noen som reagerer på, og synes det er frekt å gi for eksempel en klassiker terningkast 4.

En litt merkelig problemstilling, dette. Skal man unngå å mene noe om en bok bare fordi den er en klassiker? Er for eksempel «Don Quijote» uangripelig og hevet over enhver kritikk nettopp fordi den er «Don Quijote»? Jeg mener helt klart nei.

Hvis man skal la andre bestemme hva man skal synes om bøker, er selvfølgelig dette en grei tilnærmingsmåte, men jeg tror de fleste som leser bøker foretrekker å gjøre seg opp sin egen mening, uavhengig av hva andre måtte mene, og samme hvilken status en bok måtte ha i hvilken som helst annen sammenheng.

I motsatt fall, ved å la klassikerne være uangripelige og hevet over et hvet kritisk blikk, får man et problem med tanke på grensesetting. Hvis man skal la andre bestemme for seg med tanke på disse, hvor skal man da stoppe? Skal anmeldernes, for det er jo i bunn og grunn en form for «anmeldelse» som har skapt klassikere, syn ligge til grunn for hva man skal mene også om moderne bøker? Filmer? Klassiske filmer, i alle fall?

Skal jeg kritisere noe, må det kanskje være terningen. Jeg mener, et terningkast er tilfeldig i sin natur, noe en anmeldelse helst ikke bør være. Men det å rangere sin egen opplevelse av for eksempel å lese en klassiker på en skala fra en til seks, det er både informativt og i sin begrensende form en spennende utfordring. Og personlig får jeg mye mer respekt for en bokanmelder som tør å være kritisk til hva det skal være, og som tør å si hva han eller hun mener uansett om det kanskje går litt på tvers av populær oppfatning. Og jeg tror ikke bokanmeldere, hverken profesjonelle eller på hobbybasis, blir særlig gamle i faget dersom de gjør det på noen annen måte. Kanskje bortsett fra i tabloidavisene, da …

Norsk MGP 2005

Finalen i Eurovisjonens melodikonkurranse har tidligere vært godt dekket herfra (Se dommene av de internasjonale finalene i 2003 og 2004), og i år slår vi faktisk til med en liten utvidelse; vi kommenterer også bidragene i den norske finalen. Og her er dommen etter den første gjennomspillingen:

I Am Rock’n Roll – Begynte som en “Let me entertain you”-klone, og derfra gikk det faktisk nedover. 3/10

Feel the beat – Dette er vel egentlig et accapellaband? Kanskje de skulle fortsatt med det. 69 forskjellige låter forsøkt presset inn i en blir litt slitsomt. Cheezy Keys er sikkert bedre utenfor GP. 5/10

Kingdom come – Dette var ikke ille, men Enya gjør det bedre. Litt mange nerver, ikke helt rent, men likevel: Det krever en stor stemme for å gi en såpass enkel sang det den trenger. Det har ikke Andreea ennå. 5/10

Velvet Blue – Dette kunne blitt en vinner med en kompetent produsent. Disko fordrer en god basslinje og et kult tema, og denne låten mangler begge. Synd – for både artisten og sangen har potensiale. 6/10

My Heart Is My Home – Er fenomenet Jahn teigen et pluss eller et minus i seg selv? Uansett – dette er enten halvveis eller alt for mye, alt etter hva en sikter etter. Tragisk uten Jahn Teigen, morsomt med – men likevel ikke nok. 4/10

You Are The One – Ikke en gang knallkorte skjørt kunne redde dette. 2/10

Can you hear me – La meg inrømme det med en gang: Dette var uventet bra! Men litt for påtagelig østeuropeisk publikumsfiske, og litt for sedat. Likevel: 6/10

In My Dreams – Glamrocken var ikke død – den bare så slik ut. Kanskje vi kan avlaste Finland i år? 5 poeng pluss 2 Mozartkuler gir 7/10!

Bildet er lånt fra NRK .

Sulitjelma 4. mars 2005

Øyvind tror han har snø. Jeg synes det minner mer om et lett talkumdryss, jeg. Her viser jeg hvordan det så ut i Sulitjelma i dag tidlig. Dette er snø, det. Og med sol fra nesten blå himmel over Langvannsisen, er det utrolig vakkert.

Bildet er tatt fra Sulitjelma hotell, hvor jeg var på et to-dagers representantskapsmøte i et interkommunalt selskap, og Sulitjelma hotell er en glitrende plass å ha slike. For Sulitjelma hotell har nemlig en Spa-avdeling, med badstu, basseng, boblebad og utendørs, vedfyrt badestamp, og massasje for den som ønsker det. Så hvis muligheten byr seg, er Sulitjelma hotell slett ikke noe dårlig sted å kombinere nytte og hygge.