Norge har en lang og god tradisjon med å bidra i internasjonale konflikter. Vi bidro for eksempel i Korea, og vi bidro i den første Gulfkrigen. Vi bør bidra på samme måte i Afghanistan.

Men det å bidra, er ikke bare å ukritisk sende bombefly hver gang USA føler for å gi sine piloter litt permisjon. Fredsbevarende bombefly er sjelden noen suksess. I Korea og i den første Gulfkrigen deltok vi med feltsykehus. Det handler om å redde mennesker, ikke å bombe dem. Og regjeringens fokus er nå endret i samme retning:

Regjeringen vil nå øke den prosjektrelaterte bistanden i Afghanistan for på den måten å bidra til nasjonsbygging. Dette vil gi raskere og mer synlige resultater for sivile afghanere. I tillegg skal nå Norge jobbe for styrking og koordinering av den nasjonale innsatsen i Afghanistan.

Så, hvis du leser i avisen at Norge sier «nei», så stemmer ikke det. Vi sier «ja». Men vi sier ja til å gjøre det som er riktig. En gang hadde Norge et av verdens beste feltsykehus i beredskap til slike situasjoner. Det har vi ikke lenger, nå sender vi jagerfly og geværer.

På søndag skal vi samle inn penger til «Leger uten grenser». Spør dem hva vi bør sende til Afghanistan; bistand eller bomber?

Jeg tror regjeringa har tatt en riktig og god beslutning i denne saken.

SV er mot økte utslipp av CO2. Dette er grunnen til at regjeringen i går ga klarsignal for gasskraftverk på Mongstad uten CO2-rensing fra første dag. Alternativet til gårsdagens vedtak ville nemlig vært gasskraftverk på Mongstad uten CO2-rensing i det hele tatt.

Med dette har SV sviktet sitt viktigste miljøløfte fra Soria Moria-erklæringen, sier Norges Naturvernforbunds leder Lars Haltbrekken. Nå er det slik at Soria Moriaerklæringen ikke inneholder løfter fra de forskjellige partiene, den er en regjeringsplattform. De tre regjeringspartiene står samme om erklæringa, og dersom et av partiene bryter denne, gjør de andre to det også.

Vi skal stoppe gasskraftverket og tvinge SV ut av regjering, sa Natur og Ungdoms nestleder Ingeborg Gjærum. Det første ønsker jeg dem lykke til med, men hvis Natur og Ungdom tror de har mye å si for hvem som sitter i regjering, har de nok misforstått det parlamentariske systemet. Og jeg er heller ikke sikker på om det ville gavne deres interesser selv om de kunne endre på regjeringssammensetningen.

Dynamikken i denne situasjonen er slik at man kommer mye lenger med pragmatikk en symbolikk. La meg prøve å forklare:

Spørsmålet regjeringa diskuterte før dette vedtaket, var om rensingen skulle skje fra 2012, som SV ville, eller fra 2016 som Statoil (og med det automatisk også Senterpartiet og Arbeiderpartiet) gikk inn for. SV ble tilbudt et kompromiss, med rensing fra 2014. SV hadde da to alternativer:

1. Akseptere rensing fra 2014, og oppnå at alle CO2-utslipp fra norske gasskraftverk (også de eksisterende) blir renset
2. Gå ut av regjering, noe som ville ført til at regjeringa måtte gå av. Da hadde vi fått en borgelig mindretallsregjering som med støtte fra Arbeiderpartiet ville tillatt gasskraftverk uten noen rensekrav.

Resultater er selvfølgelig viktige i politikk som over alt ellers. Men viktigere enn resultater, er innsats. Jeg mener at SV har kommet fram til en så god løsning som mulig i denne saken. De som vil ha SV ut av regjering, kan ikke ha som agenda å rense CO2-utslipp, for det som er oppnådd her, er det beste som er mulig med den sammensetningen stortinget har nå. Prinsippet om rensing fra dag 1 er brutt, det er riktig – men det skal renses!

Selvfølgelig skjønner jeg skuffelsen og frustrasjonen over resultatet. Jeg er skuffet og frustrert selv! Men hvis man vil oppnå noe bedre ved neste korsvei, er det nok andre som må påvirkes enn SV, som faktisk kjemper for miljøet. Kanskje man heller skulle prøve å vekke de miljøbevisste som muligens finnes i de andre to regjeringspartiene?

I følge den israelske avisa Yedioth Aharonot er vissnok Norge det landet i verden som er mest fiendtlig innstilt til Israel.

Noe som skulle bety at Israels forhold til nabolandene må være såpass bedret at en løsning på Midt-østen-konflikten må være snart forestående.

Saken fant jeg hos NRK: Norge er Israels verste fiende.

Vi har høyt sykefravær i norge. Er det ikke flott, egentlig?

Vi skal jo ha et inkluderende arbeidsliv, hvor folk oppfordres til å stå i jobben til de blir gamle, og å delta i yrkeslivet selv om de har en funksjonshemming eller på andre måter sliter litt mer enn de egentlig ønsker. Dette synes jeg er en god og fornuftig idé som vi må fortsette å utvikle. Men da må vi jo ikke bli overrasket over at sykefraværet øker!

Hvis vi hadde hatt en arbeidsstokk av godt trenede, 35-40-årige avholdsfolk, ville vi selvfølgelig kunne forventa en helt annen sykefraværsstatistikk enn den vi ser i dag. Å overføre mer av ansvaret for sykelønnsutbetalingene til bedriftene, er jeg redd for kan være et skritt mot en slik arbeidsstokk – det vil være for risikabelt å inkludere arbeidstakere du ikke stoler på vil kunne yte 110% over lang tid.

En slik utvikling vil nok få sykelønnsstatistikken til å se penere ut, men utbetalingene vil bare skifte form. De vil heller komme i form av dagpenger ved arbeidsledighet, og ved et større press mot uførepensjonene. Så det offentlige vil sitte med de samme utgiftene, mens mange vil få et fattigere liv. Det står for meg som en lite solidarisk politikk.

Selvfølgelig er det problemer knyttet til arbeidsgivere og arbeidsmiljø. Mange arbeidsgivere tar svært lett på det ansvaret de har for å skape et godt fysisk og sosialt arbeidsmiljø, og bidrar på den måten til at sykelønnsutbetalingene er større enn de trenger å være. Men vi rammer ikke dem spesielt ved å straffe alle arbeidsgivere! Vi har et annet apparat for å stoppe slike kjeltringer, la oss heller bruke det.

Jeg tror også at vi har et stadig voksende problem med arbeidsmoralen her i landet (selv om jeg høres ut som om jeg er hundre år når jeg sier det), og jeg hadde også ønsket velkommen tiltak mot de som rett og slett ikke gidder å jobbe, og som gjerne misbruker velferdsordninger andre er helt avhengige av. Men slike tiltak må også gjøres målrettede. Norske arbeidstakere kan ikke straffes kollektivt fordi noen av oss er giddesløse.

Jeg mener altså at regjeringas ensidige beslutning om å overføre en større del av kostnadene ved sykefraværet til arbeidsgiverne er feil taktikk, og oppfordrer Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å fokusere mer på hvilken grad av inkludering vi skal ha, enn på hvor mange kroner vi til enhver tid må ut med i sykelønnsutbetalinger. Videre vil jeg oppfordre Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å bli flinkere til å gå i dialog med de partene som til en hver tid best merker resultatene av de politiske endringene man iverksetter.

Etter at strømprisene har begynt å nærme seg europeisk nivå og regjeringa har lovt tilskutt til de som kommer seg ut av strømfella og finner alternative måter å varme opp huset sitt på, har pelletskaminer blitt et nytt buzzword. Debatten tyder imidlertid på at det er mange som ikke helt er klar over hva oppvarming ved bruk av pellets innebærer. Her vil jeg fortelle litt om denne måten å varme opp bygninger på.

Biopellets er laget av tørr sagspon og flis, det meste avfall fra treindustrien, som presses sammen under høyt trykk. Det er treets naturlige bindemiddel som holder pelletsen sammen. Fuktinnholdet i trepellets er ca. 8%. Til sammenligning inneholder tørr ved ca 20 % fukt. Pellets kjøpes av vanlige brenselsleverandører som Hydro Texaco og Statoil.

Bioenergi av trevirke er en fornybar energikilde som er CO2-nøytral. Det vil si at trærne binder CO2 under veksten, for å så og slippe det ut igjen ved forbrenning. Mengden CO2 blir den samme som om trærne skulle ha råtnet av seg selv. Bruk av biobrensel påvirker dermed ikke CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, og er derfor å anse som et mer miljøvennlig alternativ enn fossile brenselskilder som olje og gass.

For å kunne utnytte pellets effektivt, trenger du en varmesentral basert på pelletsforbrenning, noe som først og fremst er aktuelt for nybygg, eller en pelletskamin som kan installeres over alt hvor det er eller kan være vedovner i dag. Pelletskaminen er konstruert som et komplett forbrenningsanlegg, med egen brenseltank og automatisk innmating av pellets. Brenseltanken rommer 15 – 65 liter pellets, avhengig av kamintype. Dette er nok til mellom 10 til 50 timers kontinuerlig drift før tanken må fylles igjen.

Forbrenningen reguleres ved hjelp av en termostat som kontrollerer innmatningen av pellets og lufttilgangen i brennkammeret. Utvendige dimensjoner og design på pelletskaminen kan sammenlignes med vanlige vedovner. Den avgir også omtrent samme varmemengde. Vanligvis regner en at pelletskaminen avgir maksimalt 10-12 kW.

Pelletskaminer er noe dyrere enn tradisjonelle vedovner, de koster vanligvis mellom 20.000 og 30.000 kroner. Den rimeligste modellen Felleskjøpet leverer, ligger på i underkant av femten tusen kroner. En pelletskamin vil imidlertid betale seg i løpet av få år med dagens strømpriser, og automatikken i en slik kamin gjør at den er overlegen vedovnen når det kommer til brukervennlighet og evne til å gi jevn varme.

Prisen for pellets ligger rundt to kroner kiloen, som dette eksemplet fra Felleskjøpet viser. Et kilo pellets gir anslagsvis 4,3 KWh varmeenergi, noe som resulterer i en pris per kilowattime som ligger langt under det de fleste betaler for strøm i dag. For en gjennomsnittlig norsk husstand, vil et årsforbruk av pellets til oppvarming ligge under 10.000 kroner.

Les mer om bioenergi her:

• Norsk bioenergiforening
• Bionordic – et norsk bioenergiselskap

Jeg har egentlig alltid vært litt skeptisk til den kristne formålsparagrafen i skolen, og i de siste årene har jeg kommet til at den bør bort. Jeg er også skeptisk til religionsundervisning i annen kontekst enn den vi har i historie og samfunnsfag, og jeg har ment at vi heller bør få filosofi som et eget fag i grunnskolen.

Jeg har nevnt dette på news, men det har aldri kommet noen egen bloggings om det. Og bra er det, for nå har Mihoe skrevet den istedet, og jeg synes hun stort sett uttrykker seg langt mer ryddig enn hva jeg gjør:

Personlig har jeg alltid ment at KRL-faget burde erstattes med filosofi. Å undervise i dette vil bemektige barna i forhold til å ta egne tros- og eksistensvalg, til å reflektere over etiske problemstillinger frigjort fra religiøs dogmatikk og til å stille spørsmål ved gitte sannheter og ulike former for refleksjon. Å undervise i religion og livssyn innenfor et filosofisk rammeverk vil gi opplæringen et helt annet utgangspunkt som en alternativ virkelighetsforståelse på lik linje med mange andre.

Så dette er bare en AOL-post til Mihoes innlegg Den kristne formålsparagrafen bør fjernes.

Kraftselskapene våre har «endelig» skjønt hvilke muligheter markedet gir dem for å styre sin egen inntjening. Elektrisitet er et produkt med et umettelig marked, og da gjelder det å strekke betalingsviljen så langt som mulig.

En måte å gjøre det på, er å eksportere energien fra vannet i vannmagasinene om sommeren, slik at prisene skyter i været når vinteren kommer. Det har skjedd i stor stil i sommer, og derfor flommer løssalgsavisene over av dommedagsprofetier og spådommer om vinterens kraftpris.Og de har sikkert rett, det blir dyrt. Når markedet styrer, etterspørselen er ustoppelig og overføringskostnadene så høye at konkurransen er illusorisk, blir det gjerne det.

Og kraftselskapene tjener jo mangedobbelt på dette. Først og fremst får de solgt masse strøm i sommer samt enormt gode strømpriser i vinter (selv om strømmen ikke koster noe mer å produsere da). Dernest hender det jo at pressede politikere subsidierer ekstremt høye strømpriser ved å kutte på avgiftene, slik at folk ikke skal behøve å bruke mindre strøm, og til sist gjør slike «kriser» at korttenkte politikere vil fjerne alle miljøkrav til alt for å bygge ut mer kraftproduksjon, særlig forurensende gasskraftverk, og legge den siste, store elva i rør.

For enkelte ser faktisk ut til å tro at vi kan produsere nok energi. Det er en illusjon. Hvis en gjennomsnittlig verdensborger skal bruke like mye energi som gjenomsnittsnordmannen, må verdens elektrisitetsproduksjon attendobles (kilde). Dette er den egentlige energikrisen. Den eneste måten jeg kan se for meg at man greier å utvinne såpass mye energi, er med ren atomenergi, såkalt fusjon. I følge de som forstår seg på det, er denne teknologien tretti-førti år frem i tid – og det har den vært i femti år. Så det er godt mulig vi venter forgjeves. Inntil videre tror jeg derfor vi må finne oss i at elektrisk kraft vil være en knapp ressurs.

Så hva skal vi gjøre? Strikke flere ullgensere? Ja, forsåvidt – men det går også an å ha en litt mer overordnet tilnærming til problemet. For utfordringen her er selvfølgelig at vi bruker for mye strøm, samt at energiselskapene ikke tar samfunnsansvar, men blåser i om vi har nok vann å produsere strøm av i vinter.

• Mer kontroll over kraftproduksjonen. Energiselskapene bør ikke ha lov til å eksportere strøm med mindre vannmagasinene har en viss fyllingsgrad.
• Fornuftig priset strøm til basisbehovene. Det en gjennomsnittlig familie trenger til matlaging, lys og å holde et fornuftig hus noenlunde varmt, bør være rimelig og fast priset, så kan heller varmekabler i garasjen, oppvarmet badebasseng på hytta og slik ren luksus koste mer.
• ENØK-tilskudd. Energiøkonomiserende renovering av eldre hus og fornuftige løsninger i nye bør belønnes.
• Satsing på alternativ. Varmepumper, pelletsovner, jordvarme og andre måter å varme opp hus på uten bruk av elektrisk kraft må belønnes.

Dette vil nok ikke være tilstrekkelig til å komme ned på et bærekraftig energiforbruk, men det vil i det minste bremse eller kanskje til og med stoppe økningen. På sikt vil det også gi oss kunnskap som forhåpentligvis kan brukes til å redusere energibehovet i vesten. Og for gjennomsnittsfamilien vil det føre til stabile, fornuftige priser og langt bedre mulighet til å selv kontrollere hvor mye av husstandens inntekt som skal brukes på energi til lys, varme, matlaging og TV-titting.

I Dagbladet i dag leser jeg om forelderen som kjøpte en barnehage for å gi datteren plass. En morsom solskinnshistorie (og enda bedre skrevet opprinnelig i Drammens tidene), og i kommentarspalten i Dagbladet dukker «kravet» om at man burde skaffet full barnehagedekning før man innførte makspris opp – som vanlig må jeg si, når det er snakk om barnehagedekning i Norge.

Det høres fornuftig ut, ikke sant? Særlig hvis man ikke kjenner til begrepet «markedsmekanismer». Før maksprisen kom, var det nemlig slik at man praktisk talt kunne ta det man ville for en barnehageplass.

Kommuner med stor andel av private barnehager eller som ville se godt ut på statistikken, kunne dermed skru opp prisene slik at det kun var et fåtall som hadde råd til barnehageplass. Dermed ble det liten eller ingen kø, politikerne kunne skryte av full dekning og bare de rikeste fikk barnehageplass.

Hvis man skulle fått full barnehagedekning med gammel, fri prisfastsettelse, ville man hatt en barnehageutbygging med bind for øynene. Ingen ville visst hvor mange som egentlig ville ha plass, og pris kunne blitt brukt som et middel til å stille eller øke etterspørselen.

Ved å bygge ut barnehagedekningen parallelt med innføringen av maksprisen, sikrer man at man bygger barnehager i forhold til det reelle behovet. Det ser kanskje ikke like vakkert ut i statistikken, men heldigvis har vi fremdeles noen politikere som synes faktiske resultater er viktigere enn vakre årsmeldinger.