Om å konkurrere

Neida, Lasse er ikke Mihoe-stalker Nå kan det se ut som om jeg har en mer eller mindre usunn Mihoe-fetisj her, men det er altså ikke slik, og det er ikke derfor jeg skriver innlegg på innlegg om hennes blogg. Det er bare det at jeg ligger litt etter på bloggelesinga mi, og hun skriver veldig interessant, så da blir det så mye jeg får lyst til å si når jeg nå får en stor dose bloggingser på én gang.

I bloggen Hvorfor jeg er så slem med menn, kobler hun gutters evige konkurranse til sosialisering mot en ikke akkurat sunn kjønnsrolle. Knut Stian Olsen skriver bla: «Det å lekeslåss, konkurrere etc er vel en naturlig del av det å være gutt i oppvekst. […] Jeg vil hevde at slik skal det være mellom gutter.» Jeg vil gå et skritt videre, jeg – å si at slik skal det være mellom barn. Det er ikke farlig eller usunt å konkurrere, og det burde IMNSHO vært mer konkurranse, ikke mindre.

Men det er problemer knyttet til denne konkurransen. For det første nettopp det at den er forbeholdt gutter. Jenter skal være søte, gutter skal være best, liksom. Jeg synes det er tøft med jenter som er best også, jeg – enten bedre enn andre jenter eller rett og slett best. Jeg husker enda hvor kult vi syntes det var på barneskolen at vi hadde en sterk gutt som var best på skolen i tegning, og en søt jente som var en ren ener i naturfag …

Et annet aspekt er at det konkurreres for snevert, og kun i tradisjonelle «mannedisipliner». Man skal være sterkest, raskest og best i fotball, det er tøft. Men hva med konkurranse innenfor staving, strikking, historie og heimkunnskap? Barna vet hvem som er flinkest i alle disse disiplinene, men de blir også fortalt at det å være god eller best innenfor en rekke områder – ofte der jenter er de beste, forøvrig – ikke er noe å skryte av, mens en god langrennsløper alltid blir trukket fram som et ideal.

La oss sørge for at flest mulig barn kan få vinne en konkurranse! De aller, aller fleste er blant de beste i et eller annet, selv om ikke alle spiller fotball. Men selvfølgelig skal det også gå an å være barn uten å hele tiden måtte prestere, og selvfølgelig er det ikke noe poeng i å finne ut hvem som er dårligst.

Dette leder over til det siste og kanskje viktigste aspektet ved dette: Barna må lære å tape. Det er selvfølgelig ikke morsomt å ikke være ener, men vi er faktisk alle i den situasjonen det aller meste av tiden. Det meste vi gjør, er vi i beste fall middelmådige i. Hvis vi lærer å konkurrere, så lærer vi samtidig å akseptere at andre er flinkere enn oss, at vi ikke alltid har kontrollen og førersetet – og at det egentlig er helt i orden. Jeg tror at dette vil kunne bøte på en rekke av de problemene som har blitt tatt opp av blant andre Mihoe og diskutert i det siste.

Og egentlig tror jeg det hadde vært en temmelig trist verden hvis jeg hadde vært det beste den hadde å by på, så takk til alle dere som slår meg i konkurransene!

Politisk korrekt I

Mihoe spør om hvorfor menn ikke blogger om voldtekt og med 74 kommentarer tyder det på at hun igjen har truffet ett eller annet der det kjennes som best. Selv mener jeg egentlig at hun gir svaret selv i andre setning av innlegget:

At kvinner kler seg etter været og derfor må regne med å bli voldtatt faller såpass mye på sin egen urimelighet at jeg ikke gidder å argumentere for det en gang, men jeg undrer meg likevel over at jeg enda ikke har lest et eneste blogginnlegg av en mann som snakker om det.

Dette er sagt om medias årlige tips til jenter om å kle seg slik at de ikke skal bli voldtatt (hvordan var det – var vi for eller i mot burka, igjen?), og i år var det da Aftenpostens tur. Grunnen til at jeg ikke har kommentert det, er at et utsagn om at kvinner som kler seg etter været må regne med å bli voldtatt, faller såpass mye på sin egen urimelighet at jeg egentlig ikke gidder å argumentere for – eller kanskje mot – det en gang. Men siden det kan se ut som om noen ønsker seg slike argumenter, kan jeg jo utdype:

  • Menn som voldtar har – og er – et problem. Dette problemet løses ikke ved å endre kvinners adferd
  • Det er aldri i orden eller tilgivelig å voldta et annet menneske
  • En kvinnes oppførsel eller påkledning legitimerer aldri vold eller voldtekt. Det er kun politiet som har rett til å bruke fysisk makt mot andre (med noen unntak for selvforsvar, men det betyr ikke noe her)

Sånn, nå har nok en mann blogget noe om voldtekt. Egentlig tror jeg bare jeg har sagt noe som stort sett alle i dette landet er enige i, og at det derfor ikke har noen betydning. Men jeg er lett å be, så hvis det gleder noen, så blogger jeg gjerne selvfølgeligheter, jeg.

Neste bloggings i denne serien blir muligens om at jeg ikke synes det er helt OK med terrorisme.

Hjorten skriver også om dette, og skriver som vanlig meget godt. Avslutningsvis spør han «Men egentlig er det vel mannsrollen vi burde blogge mer om, ikke voldtekt?» – og jeg er hjertens enig.

Oppdatert:

Og i dagens bloggings anbefaler Mihoe blant annet «Fjordfittes» Råd for å unngå voldtekt, en så glitrende bloggings at jeg ikke kan annet enn å videreformidle anbefalingen. Bravo!

(RO)BEK-svart asfalt

Fylkesmannen har som en av sine oppgaver å holde et øye med økonomien. Kommuner som bruker mer enn de skal over tid, havner derfor i fylkesmannens Register om betinget godkjenning og kontroll, også kalt ROBEK-lista. Da skal Fylkesmannen holde en streng hånd over kommuneøkonomien, blant annet ved å godkjenne alle låneopptak kommunen vil gjøre.

Fauske kommune, hvor jeg sitter i kommunestyret, er på ROBEK-lista. Dette skyldes i hovedsak underskudd fra 2000 som ennå ikke er dekket inn. Vi har derfor begrensede midler å rutte med. Likevel kan ikke kommunen stoppe opp, det er skoler som må drives, helseinstitusjoner som skal bygges og så videre – og så i tillegg skal man jo prøve å betale ned det gamle underskuddet. Skulle man tro.

Men den gang ei. Her i Fauske fremmer man heller en tilleggssak på et ekstraordinært kommunestyre forslag om å asfaltere en rekke veier. For eksempel veien jeg bor i, som egentlig har en helt grei standard. Dette bruker man fem millioner kroner på. I utgangspunktet ville man bruke inntekter fra eiendomsskatt, men da det ikke var tilstrekkelig, plusset man på avkastning av fond. Fem millioner kroner, som kan brukes til det man mener er viktigst av alt. Flertallet i kommunestyret valgte å bruke det på asfalt. Jeg stemte i mot.

asfaltmaskin veivals

Men like fullt asfalteres det i veien min i dag! Det blir en fin vei, det er ikke det. Det er bare så mye annet man kunne ha valgt å gjøre.

Vi gjør det vi mener er viktig

Kristin Halvorsen sa i vinter at hun var for en forbrukerboikott mot Israel så lenge den folkerettsstridige okkupasjonen vedvarer. Hun fikk refs fra Stoltenberg og Gahr Støre, og måtte beklage utspillet, uten at noen trodde at hun var så veldig lei seg.

Det ser nå ut som om Arbeiderpartitoppene var ivrigere etter å gjøre USA og «Condi» fornøyd, enn å utøve den politikken medlemmene egentlig ser ut til å vil ha. En ikke ubetydelig del av arbeiderpartiet, bystyregruppa i Oslo Arbeiderparti, stemte i dag for å oppfordre folk til å boikotte israelske varer. Partisekretær i Ap Martin Kolberg mener at en slik boikott vil være i strid med Ap-politkken. Men Ap-politikk er åpenbart mer enn Martin Kolberg:

Arbeiderpartiet er et demokratisk parti, og vi tar alle de standpunktene vi mener er riktige. Vi som er i Oslo Arbeiderpartis bystyregruppe ønsker nå å ha en forbrukerboikott mot Israel, forteller Ap-politikeren Kirsti Næss til Dagbladet.no i kveld.

Jeg støtter bystyregruppa i Oslo Arbeiderparti fullt ut, og hvis Jens Stoltenberg og Martin Kolberg ikke har plass til slike meningsytringer i sitt parti, vil jeg anbefale bystyregruppa å søke til et parti med større toleranse og takhøyde.

La afghanerne få bli

Når vi tar i mot flyktninger fra land i krig, må vi la dem få bli til det er fred i landet de flykta fra. Bjarne Håkon Hanssen og Jonas Gahr Støre mener det er fred i Afghanistan nå. Jeg er ikke enig.

Mads Gilbert sa det så treffende i appellen han holdt på lørdag:

I løpet av de neste månedene, sendes det 6000 nye soldater fra NATO-land til å engasjere seg, som det heter, i kamphandlinger i Sør-Afghanistan. I neste uke reiser nye norske soldatkontingenter skammelig nok til Afghanistan, og jeg kan love dere at de blir ikke sendt med fly og en liten bærepose med eiendelene sine. De blir sendt tungt bevæpnet, tungt beskyttet, og med de beste våpnene som finnes. Hvorfor det? Jo, fordi Afghanistan ikke er trygt.

Skulle du et øyeblikk av deg sjøl få den impulsen at du vil dra til Afghanistan, og det er jo en god tanke, så er det som vår representant fra De grønne nettopp sa, Jonas Gahr Støres eget råd er – og jeg siterer fra hjemmesiden til UD: «UD fraråder reise og opphold i Afghanistan som ikke er strengt nødvendig.» Er det strengt nødvendig å sende disse afghanerne hjem? Nei, det er ikke strengt nødvendig.

Jeg fant denne appellen gjengitt på Tiramteatret

Og i dag vedtok SVs landsstyre heldigvis en uttalelse som sier at det må gis ny vurdering for de sultestreikende afghanske flyktningene, og at utsendelsene må stilles i bero inntil videre. Det er et skritt i riktig retning.

Kokkekunst

Hvis man leser matlagingsspalter i løssalgsavisene, får man inntrykk av at «kokkekunst» er kunsten å lage enkel mat på en veldig vanskelig måte. Slik er det ikke. Kokkekunst handler om å gjøre gjestene fornøyd gjennom å opptre smart og korrekt. En av de som har skjønt det, er Gordon Ramsay.

Jeg har tidligere blitt kjent med Gordon Ramsay gjennom en realityserie på TV3, hvor han skulle lage mesterkokker ut av en mer eller mindre tilfeldig sammenrasket gjeng. Gjennom en rekke TV-programmer fikk vi se ham hamre inn i hodene på deltakerne at «kokkekunst» er disiplin, rutine, kunnskap – og stolthet.

  • En god kokk er disiplinert. Gjestene skal ha maten, og det betyr at alt som trengs må være på sin plass. Alle forberedelsene må være gjort og man må vite hva som til en hver tid er oppgaven. «Kokkekunst» er egentlig hardt arbeid.
  • Gode rutiner driver gode kjøkken. Det finnes ingen kokk som er for god til å vaske etter seg. Det er ikke så mange måter å steke en biff på. Gode rutiner for planmessig arbeid er den eneste måten det går an å lykkes med et kjøkken.
  • En god kokk er en lærling. Det er alltid mer å lære, og en god kokk går alltid ut i fra at alle hun møter har noe å tilføre.
  • Kokkekunst er håntverk, javel. Men det er like fullt kunst. Når alt gjøres riktig på kjøkkenet, blir det kunst ut av det. Med kjøkkenpersonale som er klar over sin egen rolle i organisasjonen, er det lett å koke kunst – men det er fremdeles noe man skal være stolt av. Alle fra kjøkkensjefen til oppvaskeren er like viktige for å levere produktet – en fornøyd, betalende kunde.

Nå om dagen kan vi se Gordon Ramsay i fri dressur i serien «Ramsay ryddar opp» på NRK1. Den sendes i reprise torsdager fem minutter etter midnatt. Beskrivelsen er «Den britiske stjernekokken Gordon Ramsay forvandlar restaurantar frå kaos til suksess.». God beskrivelse. Det viktigste er likevel ikke hva han gjør – men hvordan.

Anbefalt TV-titting til neste torsdag!

Det er for få hakkespetter i verden

Jeg er glad i diskusjoner, dersom de er saklige, konstruktive og ikke fulle av syting. Av og til finner man slike på diskusjonsgruppene på USENET news. I diskusjonsgruppen for tegneserier hadde det sneket seg inn en diskusjon som handlet om Donald i relasjon til det norske samfunnet.

Paul Bell skrev at Donald muligens kunne gi noen uttrykte FrP-sympatisører noen ideer om hva og hvordan de bygger opp og vedlikeholder et samfunn dersom de kom til makta, og mente at de – eller «vi», da – allerede hadde Onkel Skrue’s «pengebinge» tilgjengelig. Jeg fikk litt lyst til å svare på den, muligens siden det var fredag og jeg allerede var godt i gang med å feire søstersens bursdag. Og her er det jeg svarte:

Det har du nok rett i. Men vi har også fullt av Donalder som ikke er interessert i å gjøre et døyt selv for å bidra til å gjøre landet vårt godt også for kommende generasjoner, fordi de fortjener sin andel av onkelformuen, og er overbeviste om at det bare er å sutre nok, så kommer det nok et lån.

Og så har vi litt for mange Heldige Antoner, som har råflaks med en TV-serie eller en pengeplassering, og derfor stiller med penger, berømmelse og mange førstesider i Se og Hør og VG. Disse er ikke noe problem i seg selv, men de gjør Donaldene enda sikrere på at det er rettferdighet i å vente på en formue man ikke har gjort noe annet for å bidra til, enn å bli født i riktig «familie».

Det vi mangler, er Hakkespetter. Som ser verdien av å ta vare på alle de rikdommene vi har, som gjerne gjør en innsats selv der det trengs, som stiller opp for de svakeste og som definerer «rettferdighet» som det å gi alle like muligheter – enten onkelen er rik eller fattig.

Av og til skriver man slike merkelige innlegg i like merkelige debatter. Men jeg synes egentlig at jeg hadde et lite poeng her, også i ettertid. Vi har for mange Donalder og for få Hakkespetter.

Og la oss gjerne få noen Petter Smart’er, også!

Gör ni så här, så är det väl så det ska vara

Denna svårt handikappade pojke skrek inte när han torterades. Det påstår både styvpappan och mamman och det är en av de uppgifter vi som lyssnar på rättegången tyckt var mest osannolik. Ett barn som inte skriker när någon sätter ett elstängsel mot könsorganet?

Karin Edby sa att ett barn med Bobbys handikapp inte kan skrika på hjälp, för han förstår inte vad hjälp är för något. Hans förmåga att värja sig mot övergrepp från vuxna är «absolut ingen».

Han kunde inte förstå att det fanns en annan värld än den han levde i. En värld där tioåriga pojkar får kärlek och omvårdnad. Där de slipper frysa och inte behöver ha ont.

– Han tänker, gör ni så här, så är det väl så det ska vara.

Jag har suttit igenom visningen av alla obduktionsbilder och den fasansfulla rekonstruktionsfilmen, men när hon säger det börjar jag gråta. Plötsligt blir det oerhört sorgliga i Bobbys sista tid glasklart.

Han trodde att livet skulle vara så här. Han skulle kastas naken ut i den iskalla snön. Han skulle bindas fast och skändas. Han skulle misshandlas av sin mamma, den människa som skulle finnas där för att skydda honom. Han skulle dö ensam i en smutsig säng, med ett gosedjur i form av katten Findus som enda sällskap.

(Fra expressen.se.)

Historien gjentar seg

En gruppe soldater under kommando av den 25 år gamle sersjanten Frank Wuterich gikk til aksjon mot en gruppe bolighus, etter først å ha skutt og drept fem ubevæpnede menn som kom kjørende i en bil.

I det første huset de gikk inn i fant de bare ubevæpnede sivile – men da de amerikanske soldatene forlot boligen lå seks lik igjen, skutt på kloss hold. Blant dem var en tre år gammel gutt.

Kamp på feil arena

Jens Stoltenberg har tydeligvis sett behov for å vise handlekraft – eller å vise at han får lov til å snakke med Bill Gates – og har derfor gått ut med en oppfordring til Bill Gates om å hjelpe til med å hindre spredning av «barneporno», eller dokumentasjon på overgrep mot barn. Er dette egentlig så lurt?

Smak nemlig først på det siste begrepet jeg introduserer over: «dokumentasjon på overgrep mot barn». Overgrepene er nok eldre enn Internett. De er til og med eldre enn postverket. Men aldri før har det vært lettere for politiet å spore opp overgriperne og de som betaler for dokumentasjonen. Når vi vet at overgrep skjer, vil det da være bedre om politiet mister denne kanalen til å skaffe seg bevis mot overgriperne og de som selger og kjøper bilder og film av slike overgrep?

Når overgrepsbilder spres via tradisjonell post, kan betaling skje ved hjelp av sedler i en konvolutt. Det kan gjøres praktisk talt umulig å spore avsendere i slike tilfeller. Når de som selger og kjøper slikt heller bruker Internett til overføring av bilder, filmer og penger, er alle transaksjonene logget, og både avsender og mottager er i regelen mulig å finne. De razziaene vi har sett de senere årene, har jo vært mulige nettopp på grunn av elektroniske spor. Hvorfor er Statsministeren interessert i å fjerne den enkleste muligheten til å spore opp og få stoppet overgriperne og bakmennene?

  • NRK Østlandssendingen forteller i dag om en 32-åring som er tiltalt for seksuelt misbruk av barn, men likevel har jobbet ved mer enn 15 skoler i Oslo og Akershus de siste ti årene. Det har han fått til blant annet ved å søke jobb med stjålet identitet.
  • Nordmenn arresteres jevnlig for overgrep mot barn på «feriereiser», i første rekke til det fjerne østen.
  • Barneprostitusjon øker i Oslo, som i de fleste andre større byene i den vestlige verden.
  • Barne- og ungdomspsykiatrien i Midt-Finnmark skal i samarbeid med Kautokeino kommune opprette en egen krisetelefon i bygda, og det skal det arrangeres et eget seminar om seksuelle overgrep etter de mange overgrepene i bygda er kjent

Det er mye å ta tak i hvis vi virkelig vil gjøre noe for at barn skal slippe å leve med overgrep. Men ønsket om å filtrere og sperre tilgang til overgrepsdokumentasjonen tror jeg handler mye mer om moralisme enn om ønsket om å gjøre noe med det reelle problemet.