Så da har jeg fått prøvd meg noen uker med åtte-til-fire-jobb igjen. Det er lenge siden sist det var hovedbeskjeftigelsen, og det er egentlig litt av en overgang. Og når jeg driver litt firma «på si», blir det unektelig noen lange dager, men med fleksibel og forståelsesfull familie, går det greit likevel.

Faste lesere av denne bloggen, dersom det er veldig mange av dem, da, har sikkert merket det på oppdateringsfrekvensen. Jeg jobber nå i forvaltningen, ved NAV Forvaltning Fauske, og der er det slettes ikke tid til å «kose seg» med blogging i kontortiden. Men det er mye annet som er koselig der, da. For eksempel verdens beste medarbeidere.

Og jobben er interessant. Saksbehandling i det offentlige har noen flere aspekter enn hva jeg hadde inntrykk av før jeg begynte, og arbeidsmengden er overveldende. Men profesjonaliteten er høy, og ansvarsfølelsen sterk og tydelig. Så, naturlig nok har jeg hatt en kjempebratt læringskurve, og, treig som jeg er, regner jeg med at den fortsetter en stund.

Men forhåpentligvis kommer overskuddet om kveldene også tilbake etter hvert, slik at bloggingen tar seg opp. Og kanskje vil jeg etter hvert føle at jeg kan litt mer enn det jeg må på jobben. I mellomtiden blir det kanskje litt stille både her og der — men jeg er absolutt til stede!

Min absolutte favoritthøytid er jula. Jo mere jul, dess bedre — uansett!

Og nå melder Dagbladet at marsipanen endelig er på plass i butikkene. Det betyr mange måneder med forskudds-feiring. Er ikke vi egentlig ganske heldige?

Jeg har jo tidligere fortalt om knottens gryende fotballkarriere, og når en unge er med på slikt, blir både ungene selv og foreldre meldt frivillig til ymse aktiviteter. I dag hadde førstelaget til Fauske-Sprint hjemmekamp mot Bosmo & Ytteren, og mor stekte vafler, far var vakt og miniputtspilleren selv stilte som ballgutt.

Været var tidvis forferdelig, og kampen var lang for unger som er vant til å spille to ganger tjue minutter, men med vafler og brus i pausen er det utrolig hva som går. Og etter kampen imponerte knotten stort under oppryddingen.

Foto: Espen Johansen, Saltenposten

Og kampen? Fauske-Sprint herjet med gjestene, og ga seg ikke før det sto 13-1 i protokollen. Jeg vet ikke, men tror at innsatsen til ballguttene og de «frivillige» hjelperne nok må ta mye av æren for resultatet.

Det har vært litt stille noen dager, og det er bare på grunn av stor yrkesmessig travelhet!

På mandag begynte jeg nemlig i (enda en) ny jobb, i NAV Forvaltning på Fauske. Masse nytt å lære og mange koselige kollegaer. Og opp tidlig hver eneste dag!

Fremdeles skal jeg jobbe litt i Informasjonsavdelingen Nordland Fylkeskommune, men i løpet av en måneds tid, faser jeg ut den jobben. Så får vi prøve å ta vare på kunder og samarbeidspartnere på kvelder og i helger …

Men ikke i dag! For nå skal jeg først gjøre meg ferdig med den siste arbeidsdagen for denne uka, og så spørs det om det ikke blir taco og øl! God helg!

Som nevnt har Knøttet blitt fire år, og som den oppvakte leser har fått med seg, ble dagen feiret på ferie.

Han hadde jo en «barnehagefeiring» før han tok ferie derfra, og vi må nok ha en liten vennebursdag når folk begynner å komme seg hjem igjen, men likevel måtte det jo feires på selve dagen. Så vi lagde en minibursdag (Klikk på bilder for større versjoner):

Storebror hadde vært med på planlegging og gavekjøp, og var kanskje vel så spent som Knøttet da pakker skulle åpnes.

Knøttet er «Biler»-autist. Han fikk jo Lynet McQueen-sykkel i for-tidlig-bursdagsgave tidligere i sommer, han har Lynetbok, Lynetsko, opptil flere lekebiler fra filmen og selvfølgelig selve filmen Cars, eller «Biler» på norsk, som han ser så ofte han får lov til. Så når vi fant en «Cars Occation Cake» på Sainsbury, var det liksom ikke noe å diskutere.

Været var ikke det helt store på dagen, men det er ikke noe problem når det er ferie. Det ble Lekelandet «Fort Fun» nesten hele dagen, med så mye slush og herjing som guttene greide over.

Og når slutten på dagen er å få lov til å bade så lenge man vil, ja da var Knøttet skikkelig fornøyd med bursdagen sin!

Knøttet, Knotten og foreldrene hilser med dette til alle slekt og venner som ikke kunne være sammen med Knøttet på denne dagen, og håper disse bildebevisene på trivsel kan være et lite plaster på såret!

Vi prøver jo alltid. Utenlandsferie betyr som regel fly, og når man skal fly fra Norge er SAS ofte det minste av to onder. Og SAS prøver øyensynlig hele tiden å bli et ordentlig flyselskap, men dere sliter litt ennå. Det er noen småting jeg har lyst til å nevne for dere, sånn bare slik at dere kan ta de med dere til senere:

Når vi, to voksne og to relativt små barn, skal plasseres ombord i flyet, er det skrekkelig dumt å plassere tre stykker på en seterad og den fjerde ved vinduet på en annen. Barna er for små til å sitte alene, noe som gjør at det blir en voksen med to foreldre. Noe som er dumt, etter som slike småttingser gjerne søler med juicen sin akkurat samtidig, de må på et do hvor det knapt er plass til å hjelpe en av dem og så videre.

Foreldre vil like det langt bedre dersom de får sitte to og to, eller helst; tre på en seterad og den siste voksne ytterst på den andre siden av midtgangen (ABCD eller CDEF for å bruke fagspråk).

Når vi sjekker inn bagasje som ikke er firkantede kofferter på London Heathrow — som for eksempel ryggsekker og barnevogner, noe slike som oss ofte ferdes med — kan ikke de sendes med bagasjebåndet. Det er det sikkert gode grunner til, men det jeg reagerer litt på, er at vi blir bedt om å legge dem i et helt ubevoktet bur i innsjekkingshallen. Der kan hvem som helst putte hva som helst i ryggsekken min og alle andres.

Da jeg la inn våre to ryggsekker og ene barnevogn, var det ingen som spurte meg om noe som helst, og ingen fulgte med på hva jeg gjorde. Da virker det litt komisk at dere like før hadde plukket ut min syv år gamle sønn for å spørre ham om han hadde pakket bagasjen sin selv, og om noen hadde hatt mulighet til å tukle med den før innsjekking.

Det går egentlig ikke an å lande på Gardermoen, komme seg av et fly, hente all bagasjen, passere immigrasjonen, levere bagasjen inn igjen, komme seg igjennom sikkerhetssjekken og komme seg til gaten til det neste flyet på 55 minutter. Dere har sendt oss på en slik tur tre ganger. To av disse har vi mistet flyet vårt og måtte ta neste. I dag rakk vi det — men bare fordi innenlandsflyet vi hadde transfer med var forsinket.

Noen må oppdatere bestillingssystemene deres med realistiske tidsanslag. På sommeren er det andre reisende enn alle de omflakkende politikerne med små, søte håndbagasjer med seg, og det forventer jeg egentlig at dere skal ta høyde for.

Og en liten PS til sist: Kabinpersonalet er verken «Frustrerte Fruer» eller «Desperate Housewifes» som kapteinen på flyet ut fra London fem over ett den 20. juli presenterte dem som. Kanskje var det et forsøk på en vits — men det var ingen som lo. På meg hørtes det imidlertid ut som om kapteinen var litt bitter fordi han hadde blitt avvist av noen i baren kvelden i forveien eller noe sånt, og derfor følte for å ta igjen. Men å omtale kabinpersonalet, som kanskje er de som gjør mest for å berge SAS-konsernets ansikt utad, på en så nedsettende og useriøs måte, det ble bare skikkelig flaut.

Så …

Det var du og jeg, SAS, i år. Vi kom oss både frem og tilbake, begge to. Du er kanskje like mellomførnøyd med meg, som jeg er med deg, men i og med at det er jeg som betaler og du som tar betalt, tar jeg meg likevel friheten å si i fra. Men kommer jeg til å velge noen andre til neste år? Sikkert ikke. Men det kunne vært kjekt om jeg til neste år hadde møtt et SAS som:

• Skjønte at barnefamilier gjerne vil være sammen på ferie
• Ikke lot bagasjen vår stå tilgjengelig for alle og en hver på en av Europas travleste lufthavner
• Hadde funnet ut at tiden går fort i kø og sikkerhetssjekk på flyplasser
• Og stilte med flykapteiner som respekterte sine medansatte

Vi får se.

Martin spør om hvor geekete vi er, og jeg svarer gjerne. Jeg synes jeg scoret litt lavt, men det er vel feriemodusen. 🙂

80% Geek

Created by OnePlusYou