11. september er årsdagen for en av de store terrorhandlingene i nyere tid.
Tirsdag 11. september 1973 ble Chiles president Salvador Allende styrtet av general Augusto Pinochet i et blodig kupp støttet av USAs etteretningstjeneste CIA. Allendes tre år lange sosialistiske eksperiment tok dermed slutt og ble fulgt av 15 år med militærdiktatur. Tusener ble torturert og drept, mens hundretusener ble drevet på flukt og i eksil.
For den som er interessert, kommer altså Britney Spears med ny plate i november, i følge Rolling Stone. Eller oktober, i følge VG – som også refererer til Rolling Stone.
Mens britneyspears.com forteller oss at datoen er 25. november. Så vi regner med at det er VG som ikke har greid å lese på linjene, her.
Uansett – Britney melder selv at den siste platen er både sensuell og seksuell – det siste fordi hun etter sigende ikke har mye av det for tiden. Så, det skal visst bli saftige videoer, og i Rolling Stone dukker visst Spears opp i blondeundertøy. Så alle Britney Spears-fans som hater musikken hennes, har visst masse å glede seg til.
PS: Madonnakysset nevnt tidligere var visst bare et erstatningskyss: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=75658
PPS: Husker du «Oops I Did It Again»? Her er en midiversjon av den – akkurat da du trodde at ting ikke kunne bli mer irriterende: http://users.belgacom.net/brams.homepage/oops.mid
I serien «Dette er livsfarlig i dag», har Dagbladet kommet til varmtvann. Det er vissnok skikkelig farlig, for det får man legionella av.
Det har nemlig kommet fram at varmtvann under 60 grader kan medføre at bakterier blomstrer opp, og deriblant den fryktede legionella-bakterien. Dette er opplysninger jeg ikke ser noen grunn til å betvile. Jeg kan snarere stå helt inne for dem. Men …
Er det virkelig noen som ikke visste det, da?
I så fall: Realitetsorientering. Lunken varme er gøy for bakterier. Noen bakterier er til og med så bedritne at de trives i 70-80 grader, såkalte sporeholdige bakterier, men de trives ikke i bare vann. Så, varmtvannet må være over 60 grader for å knekke de av våre vannbårne fiender som trives der.
Så presterer Dagbladet videre å skrive «Det viktigste for å unngå legionella er å holde jevnt høy temperatur i varmtvannstanken, og i tillegg kjøre en sjokkbehandling med varme en gang i halvåret. Varmtvannet er altså ikke det man driver Enøk-tiltak med, sier Elstrøm». Dette er i beste fall unyansert.
Hvis varmtvannsberederen din leverer nok varmtvann, holder det lenge med en temperatur på 65-70 grader. Hvis folk nå løper ned i kjelleren for å skru termostaten til 98 grader, vil vi se en bølge av alvorlige forbrenninger som får alle tidligere legionellaepidemier til å fortone seg som en mild forkjølelse. Samt at Ola Nordmanns strømregning heretter alltid vil leveres av et uniformert bud.
Så, folkens: Spar støm, men bruk hodet – og ikke stol på løssalgsmedia. De to siste tipsene her overlapper vel egentlig hverandre.
Hvis man sammenligner linkelisten min med linkelisten til de jeg linker til, dette som til sammen ofte kalles bloggesfæren, finner man ut at den egentlig ikke er så stor. Resiprokalgraden er høy. Men noen variasjoner er det dog.
Jeg vet ikke om jeg står for noen av de store variasjonene når det gjelder hvem jeg linker til, men jeg er i alle fall original på ett punkt: Jeg linker ikke til Lill Kristin Syversen.
Og tro nå ikke at jeg skal legge ut om gode grunner til at jeg ikke linker til henne selv om skrekkelig mange andre gjør det – det er bare det at jeg ikke leser bloggen hennes så ofte. Og tro heller ikke at jeg skal si et vondt ord om alle de andre som linker til henne. Jeg forstår dem så godt.
For av og til skriver Lill Kristin Syversen slik som dette: http://www.touretta.net/tankespinn/arkiv/000306.html. Og det er bare så fantastisk å lese. Det er stor litteratur i mikroformat. Det er godt, litt sånn som Ahlgrens «Bilar»; søtt, men ikke søtere enn at du vil ha en til. Og litt salt og syrlig.
Hun er dyktig, Lill. Hun havner sikkert i lista mi etter hvert. Og om hun ikke gjør det, finner du henne likevel fra en av de andre bloggene i den.
De av dere som leser Stians blogg, har kanskje fått med dere at ham og jeg har kjøpt oss nesten identiske frittstående disker. Helt tilfeldig, faktisk.
Nå i uka som gikk kom min pakke, bestående av:
Kabinettet valgte jeg fordi det var billig, og så litt tøft ut, mens harddiskene fra Seagate er personlige favoritter – de er stillegående, og jeg har aldri hatt noe problem med dem. Det er visst ikke verdens raskeste disker, men de holder for meg, og som USB-disk er nok hastigheten mer enn tilstrekkelig.
Pakken kom frem, godt pakket som alltid fra Komplett, og i den lå varene som bestillt. Komplett er stort sett stabile sånn.
Det var ikke noe særlig til monteringsanvisning med, et A4-ark med overveiende taiwansk tekst, men det var heller ikke så mange måter å montere dette på. Kablene var akkurat lange nok – harddiskutformingen har visst blitt temmelig standardisert etter hvert. Jeg fikk satt den sammen, og koblet til det som trengtes. Jeg ble litt skuffet over at den måtte ha strømforsyning, og at denne var ekstern. Jeg hadde håpet på at USB-porten leverte nok strøm til å trekke harddisken rundt, og når den åpenbart ikke gjorde det, ville det i alle fall vært kjekt med en intern strømforsyning inne i boksen – det hadde ikke gjort den mye større. Men, men – man har sikkert sine grunner.
Så var det første oppkoblingsforsøk – mot Windows 2000. Jeg plugga i USB’en, slo på disken og vips – der ble enheten gjenkjent. Men ingen disk var å se. Jeg trodde først det kunne være fordi den ikke var formatert – men så kom jeg på at det ville bli vanskelig å formatere den, dersom jeg ikke fant den. Så jeg startet «Datamaskinbehandling» fra kontrollpanel, og der dukket den opp, men med et varsel om at den ikke var signert! Jeg gjorde derfor slik jeg ble bedt om, disken ble signert, og det var bare å partisjonere og formatere.
Men dette betyr sikkert at man må ha noen små rettigheter i Windows 2000 for å aktivere en slik disk, så den som er på en arbeidsplass hvor en BOFH sitter på «nøkkelen» til maskinen, bør kanskje spørre først. Og jeg vet ikke om det er kun første gang disken kobles til en maskin, eller om det er for hver nye Windows 2000-maskin. Men det finner jeg kanskje ut på mandag.
Neste maskin jeg prøvde disken på, kjørte Windows 98. Lang historie kort: Det gikk ikke. Det fulgte med noen Windows 9X-drivere på en CD, men de fungerte ikke. Og jeg fikk ikke noen fornuftige feilmeldinger, bare beskjed om at disken ikke inneholdt noen driver for enheten. Vel, vel. Hvis noen har noen tips om noen generiske drivere som kan virke i Windows 98, så bare legg igjen en kommentar.
Over på min bærbare med XP Home – og der gikk det fullstendig problemfritt. Jeg ble ikke spurt om noe som helst, disken ble bare koblet i, og den dukket opp. Akkurat hardwarestøtten er ikke ille i XP.
Selve enheten virker ellers helt greit. Den har en vifte som bråker litt når den går – men ikke så ille at det ikke er til å leve med, med mindre du skal bruke denne disken 24/7. Hastigheten er grei selv på USB 1.1: Jeg kopierte over 82944974 byte (ca 80MB) i 227 filer, og det brukte jeg 85 sekunder på. Dette er en hastighet som er mer enn tilstrekkelig for mine behov. Har man behov for noe raskere, bør man ha USB2.0.
Så, jeg er stort sett fornøyd med boksen, jeg. Men hvis du vurderer en slik, må du altså være klar over to ting: Den fungerer dårlig i Windows 9x, og den bråker litt (men ikke så mye som en gjennomsnittlig PC). Er ikke dette noe hinder for deg, er dette en grei løsning, prisen tatt i betraktning.