Som faste lesere – hvis slike eksisterer – av denne bloggen vet, er det ikke så lenge siden jeg fikk lov til å begynne og kjøre bil. Jeg fikk den lille lappen først på sensommeren i fjor, etter en mannsalder som fotgjenger. Men selv om man har lov til noe, betyr ikke det alltid det samme som at man kan.

Jeg ser derfor fremdeles på meg selv som en lærling i bilkjørefaget, og hvis du kjører i Salten og blir liggende bak en grønn Ford Focus som du synes kjører saktere enn hva du mener er nødvendig, er det godt mulig at det er meg som er usikker på føret. Men bare ta det med ro, jeg er ganske flink til å slippe folk forbi hvis jeg synes jeg må kjøre sakte, og fremoverkjøringa begynner jeg å ha sånn rimelig kontroll på.

Når jeg kommer i andre situasjoner, hender det at jeg blir litt mindre sikker. Sånn som da jeg var i Bodø på tirsdag, og skulle finne meg en parkeringsplass. Det er temmelig mange gratis parkeringsplasser i Bodø, og gjerrig som jeg er, tiltaler jo det meg. Men disse er selvfølgelig også populære blant veldig mange andre, så litt leting ble detfør jeg til slutt fant en plass.

Den virket omtrent akkurat like lang som bilen. Jeg kjørte sant å si forbi den et par ganger før jeg fant ut at jeg skulle prøve. For selv om jeg var skeptisk, er jeg gift med en lukeparkeringsekspert, så jeg har sett mange eksempler på god lukeparkering, og jeg følte at jeg hadde en familieære å holde i hevd. Så, jeg kjørte litt forbi, rygget meg sakte inn, beregnet vinkel og holdt hodet kaldt. Og jammen ble det en pen parkering! Jeg måtte fram med kameraet, jeg. Det er godt med alle skritt som går i riktig retning.