Det er ikke lett å være regjering for tiden. Journaliststanden – som tidligere var enten temmelig venstrevridde eller rene liberalister – har i stor grad konvertert til et hylekor av dimensjoner uten annen politisk overbevisning enn at alt går til helvete og at det alltid er noen andres feil.

Og folk leser aviser og ser på TV(2), så partier som hevder det samme som journalistene, har en formkurve på barometrene som tett matcher crescendoet fra den hylende, fjerde statsmakt. Det er vel noe vi må lære oss å leve med, helt til noen gjør noe drastisk med journalistutdannelsen. Og i mellomtiden får vi kose oss med den ufrivillige komikken jakten etter å klage over så mye som mulig med sterkest mulig stemme fører med seg.

Som for eksempel i Avisa Nordlands «side 3»-kommentar i dag, hvor journalist Rune Nilsen er så sjokkert over at støtteordningene til dem som vil ut av strømfella retter seg mot varmepumper og pelletskaminer, som i følge Nilsen er de «absolutt dyreste løsningene»:

Med andre ord, løsninger svært mange ikke har råd til. Det folk derimot har råd til, er vedovner og luftbaserte varmepumper. Men disse skal ikke få støtte. (se faksimile av «Den elektriske stolleken»)

Jeg tror man må være journalist for å mene at det er god politikk å gi støtte til det folk likevel har råd til. Selv synes jeg det er smartere å gi støtte slik at flere kan få råd til det de ellers ikke ville hatt råd til. Men det er klart, da blir det mindre å syte over.

Jeg ville sikkert blitt en dårlig journalist.