Biopellets – smartere oppvarming

Etter at strømprisene har begynt å nærme seg europeisk nivå og regjeringa har lovt tilskutt til de som kommer seg ut av strømfella og finner alternative måter å varme opp huset sitt på, har pelletskaminer blitt et nytt buzzword. Debatten tyder imidlertid på at det er mange som ikke helt er klar over hva oppvarming ved bruk av pellets innebærer. Her vil jeg fortelle litt om denne måten å varme opp bygninger på.

Biopellets er laget av tørr sagspon og flis, det meste avfall fra treindustrien, som presses sammen under høyt trykk. Det er treets naturlige bindemiddel som holder pelletsen sammen. Fuktinnholdet i trepellets er ca. 8%. Til sammenligning inneholder tørr ved ca 20 % fukt. Pellets kjøpes av vanlige brenselsleverandører som Hydro Texaco og Statoil.

Bioenergi av trevirke er en fornybar energikilde som er CO2-nøytral. Det vil si at trærne binder CO2 under veksten, for å så og slippe det ut igjen ved forbrenning. Mengden CO2 blir den samme som om trærne skulle ha råtnet av seg selv. Bruk av biobrensel påvirker dermed ikke CO2-konsentrasjonen i atmosfæren, og er derfor å anse som et mer miljøvennlig alternativ enn fossile brenselskilder som olje og gass.

For å kunne utnytte pellets effektivt, trenger du en varmesentral basert på pelletsforbrenning, noe som først og fremst er aktuelt for nybygg, eller en pelletskamin som kan installeres over alt hvor det er eller kan være vedovner i dag. Pelletskaminen er konstruert som et komplett forbrenningsanlegg, med egen brenseltank og automatisk innmating av pellets. Brenseltanken rommer 15 – 65 liter pellets, avhengig av kamintype. Dette er nok til mellom 10 til 50 timers kontinuerlig drift før tanken må fylles igjen.

Forbrenningen reguleres ved hjelp av en termostat som kontrollerer innmatningen av pellets og lufttilgangen i brennkammeret. Utvendige dimensjoner og design på pelletskaminen kan sammenlignes med vanlige vedovner. Den avgir også omtrent samme varmemengde. Vanligvis regner en at pelletskaminen avgir maksimalt 10-12 kW.

Pelletskaminer er noe dyrere enn tradisjonelle vedovner, de koster vanligvis mellom 20.000 og 30.000 kroner. Den rimeligste modellen Felleskjøpet leverer, ligger på i underkant av femten tusen kroner. En pelletskamin vil imidlertid betale seg i løpet av få år med dagens strømpriser, og automatikken i en slik kamin gjør at den er overlegen vedovnen når det kommer til brukervennlighet og evne til å gi jevn varme.

Prisen for pellets ligger rundt to kroner kiloen, som dette eksemplet fra Felleskjøpet viser. Et kilo pellets gir anslagsvis 4,3 KWh varmeenergi, noe som resulterer i en pris per kilowattime som ligger langt under det de fleste betaler for strøm i dag. For en gjennomsnittlig norsk husstand, vil et årsforbruk av pellets til oppvarming ligge under 10.000 kroner.

Les mer om bioenergi her:

Jeg har fått pepper

Sannelig på tide, regner jeg med at enkelte mener. Men her er det altså ikke snakk om at noen har lest meg leksen, ei heller at jeg har feiret 30-årsdag som singel (Jeg var gift da jeg feiret tredve, og det er lenge siden). Her er det snakk om krydderet pepper.

Pepper er ikke bare ett krydder. Det er to: Den typen du kjøper fin- eller grovmalt på glass, og den typen du kverner selv. Den første er ok på speilegg – i alle fall hvis den ikke har stått i skapet så lenge – mens den andre typen hever det meste av mat opp minst et par hakk på smaksstigen hvis den brukes med forsiktighet.

Når man skal ha nykvernet pepper, er det en ting som er tvingende nødvendig: En god pepperkvern. Jeg har hatt en pepperkvern i mange år, en som er veldig fin, men egentlig ikke så veldig god. Derfor har mye pepper blitt knust i morter, med hammer og i kaffekvern. Og for en tid tilbake ble jeg sterkt plaget av akutt sjalusi da jeg fikk se Synnøve (jepp, hun med rosene) sin batteridrevne pepperkvern – med lys! Jeg har sett noen slike på butikker i ettertid, men de har vært litt for råflotte til å kjøpe til seg selv. Savnet har likevel vært merkbart.

Så plutselig en dag – helt utenom jul og bursdag – lå det en pakke til meg i postkassen. Fra den samme Synnøve. Min sjalusi har tydelig vært merkbar også for de rundt meg – for i pakken fant jeg min helt egen batteridrevet pepperkvern. Med lys! Tusen takk, Synnøve. Gjett om baccalaoen skal pepres godt neste gang dere kommer på besøk!

Fremskrittspartifotball

Aafk-trener Per Joar Hansen får en gedigen skyllebøtte fra Frp-politiker og stortingsrepresentant Lodve Solholm, skriver Sunnmørsposten.

Lederen i kontroll- og konstitusjonskomitéen på Stortinget irriterer seg kraftig over Perrys uttalelser om at laget hans spilte «framskrittspartifotball» etter 1-1 mot Sparta i helga.

Og «framskrittspartifotball», hva er så det? Jo, sitatet som Hansen sier han har tatt med seg fra Ola By Rise i Rosenborg-tida er som følger: «Da løper du bare når det er til fordel for deg selv».

Filosofi i skolen

Jeg har egentlig alltid vært litt skeptisk til den kristne formålsparagrafen i skolen, og i de siste årene har jeg kommet til at den bør bort. Jeg er også skeptisk til religionsundervisning i annen kontekst enn den vi har i historie og samfunnsfag, og jeg har ment at vi heller bør få filosofi som et eget fag i grunnskolen.

Jeg har nevnt dette på news, men det har aldri kommet noen egen bloggings om det. Og bra er det, for nå har Mihoe skrevet den istedet, og jeg synes hun stort sett uttrykker seg langt mer ryddig enn hva jeg gjør:

Personlig har jeg alltid ment at KRL-faget burde erstattes med filosofi. Å undervise i dette vil bemektige barna i forhold til å ta egne tros- og eksistensvalg, til å reflektere over etiske problemstillinger frigjort fra religiøs dogmatikk og til å stille spørsmål ved gitte sannheter og ulike former for refleksjon. Å undervise i religion og livssyn innenfor et filosofisk rammeverk vil gi opplæringen et helt annet utgangspunkt som en alternativ virkelighetsforståelse på lik linje med mange andre.

Så dette er bare en AOL-post til Mihoes innlegg Den kristne formålsparagrafen bør fjernes.

Jeg, en Åsne-fan

I en tilstelning jeg var på på lørdag fikk jeg den udelte gleden av å møte Åsne Seierstad. Hun var akkurat så flott, hyggelig og smart som jeg hadde forestillt meg.

Jourmalisten og forfatteren Seierstad er en kvinne jeg har stor respekt for, og jeg fikk også fortalt henne at jeg er en fan selv om jeg faktisk ikke har lest en eneste av bøkene hennes. Ennå.

Men jeg fikk ikke helt fortalt henne hvorfor jeg er en fan, så det kan jeg gjøre her.

Det var under de andre Irak-krigen. Åsne Seierstad var i Bagdad da USA skulle gå til angrep, og hun fikk ikke skaffet seg utreisepapirer. Da ble hun igjen, og hun rapporterte fra krigen til aviser, radio og TV i Norge, Sverige, Danmark, Nederland og Canada, på en fremdragende, informativ og nøytral måte.

Men det var et av de TV-innslagene hvor hun sto der med skuddsikker vest og hjelm og det smalt en bombe ikke langt fra der hun sto. Åsne krympet seg litt uvilkårlig, og frykt å spore i ansiktet hennes. Likevel fortsatte hun å rapportere. Det var da det slo meg: Hun var jo redd. Akkurat som jeg ville vært midt i en krigssone, var hun livredd. Likevel fortsatte hun å rapportere, likevel gjorde hun framdeles jobben sin. Det som skjedde, var så viktig at det måtte fortelles uansett.

Der og da ble Åsne Seierstad en helt for meg. Det var litt stort å møte henne.

SP792B12-U Spire KestrelKing V

For et par uker siden døde konemors relativt nye PC plutselig. Etter litt tenkning fant jeg ut at det var hovedkortet som hadde tatt kvelden, og jeg returnerte maskinen til Komplett for at de skulle komme til samme konklusjon. Det gjorde de. Barebonesystemet det her er snakk om hadde de ikke lenger inne, så de sendte meg innmaten i retur, slik at jeg kunne kjøpe nytt hovedkort og kabinett for pengene jeg fikk i retur.

Når jeg mottok innmaten, så jeg imidlertid at det var en «dings» de hadde glemt å returnere, nemlig prosessorviften. Jeg ringte og sa i fra, og den hyggelige klagemottaksmannen sa at han skulle sende meg en ny vifte. Da jeg fikk følgeskrivet og så at det var snakk om en av de billigste prosessorviftene som er å få, ble jeg litt skeptisk – men som den optimisten jeg er, tenkte jeg at jeg måtte prøve – den kunne ikke være mye verre enn den «boxed» viften som forsvant.

Og det var den definitivt ikke! En imponerende forpaking med alt som trengs for å montere kjøleren på hovedkortet fulgte med:

Her er vifta, kjøleelementet med brakettfeste, braketten som skal på hovedkortet, avstivningsplata som skal på baksiden og skruene som fester hele braketten sammen. Og i midten ser dere til og med en liten tube med kjølepasta! Kjøleelementet har en kopperkjerne mot prosessoren for god varmeoverføring.

Jeg slapp å montere braketten da hovedkortet jeg kjøpte kom med en slik, men forklaringen som fulgte med var mildt sagt utfyllende, så dette tror jeg de fleste får til. Det fulgte med rikelig med kjølepasta, slik at det gjelder å passe på at man ikke bruker for mye. Men kjølepasta har langt bedre termiske egenskaper enn de «padene» som andre kjølere ofte kommer med, og det er en stor fordel med pasta dersom man finner ut at man skal bytte prosessor eller flytte kjøleren over til en annen prosessor. Og tuben som fulgte med holder til en par-tre monteringer.

Det ble litt trangt da jeg skrudde kabinettet sammen – men det skyldes nok mer et trangt kabinett enn en stor kjøler. Lydnivået fra Spire KestrelKing V er absolutt akseptabelt, og prosessortemperaturen holder seg et par-tre grader over det som blir målt på hovedkortet. Nå utvikler ikke en AMD Sempronprosessor særlig mye varme, men litt er det nå som skal transporteres bort likevel.

Til en pris under hundre kroner, er dette et produkt jeg ville vært godt fornøyd med om jeg hadde kjøpt det. Og som erstatningsprodukt er det mer enn godt nok!

Sic transit gloria …

Så er det bestemt! Pluto, den kuleste og fjerneste planeten i solsystemet er ikke det lenger.

The International Astronomical Union har i dag degradert den til en dvergplanet. Noen fryder seg, mens jeg synes det er litt trist. Nøyaktig hvorfor skal jeg ikke prøve å svare på, altså – men jeg synes det er litt trist.

Jeg synes vi skulle latt den få bli.

Den egentlige energikrisen

Kraftselskapene våre har «endelig» skjønt hvilke muligheter markedet gir dem for å styre sin egen inntjening. Elektrisitet er et produkt med et umettelig marked, og da gjelder det å strekke betalingsviljen så langt som mulig.

En måte å gjøre det på, er å eksportere energien fra vannet i vannmagasinene om sommeren, slik at prisene skyter i været når vinteren kommer. Det har skjedd i stor stil i sommer, og derfor flommer løssalgsavisene over av dommedagsprofetier og spådommer om vinterens kraftpris.Og de har sikkert rett, det blir dyrt. Når markedet styrer, etterspørselen er ustoppelig og overføringskostnadene så høye at konkurransen er illusorisk, blir det gjerne det.

Og kraftselskapene tjener jo mangedobbelt på dette. Først og fremst får de solgt masse strøm i sommer samt enormt gode strømpriser i vinter (selv om strømmen ikke koster noe mer å produsere da). Dernest hender det jo at pressede politikere subsidierer ekstremt høye strømpriser ved å kutte på avgiftene, slik at folk ikke skal behøve å bruke mindre strøm, og til sist gjør slike «kriser» at korttenkte politikere vil fjerne alle miljøkrav til alt for å bygge ut mer kraftproduksjon, særlig forurensende gasskraftverk, og legge den siste, store elva i rør.

For enkelte ser faktisk ut til å tro at vi kan produsere nok energi. Det er en illusjon. Hvis en gjennomsnittlig verdensborger skal bruke like mye energi som gjenomsnittsnordmannen, må verdens elektrisitetsproduksjon attendobles (kilde). Dette er den egentlige energikrisen. Den eneste måten jeg kan se for meg at man greier å utvinne såpass mye energi, er med ren atomenergi, såkalt fusjon. I følge de som forstår seg på det, er denne teknologien tretti-førti år frem i tid – og det har den vært i femti år. Så det er godt mulig vi venter forgjeves. Inntil videre tror jeg derfor vi må finne oss i at elektrisk kraft vil være en knapp ressurs.

Så hva skal vi gjøre? Strikke flere ullgensere? Ja, forsåvidt – men det går også an å ha en litt mer overordnet tilnærming til problemet. For utfordringen her er selvfølgelig at vi bruker for mye strøm, samt at energiselskapene ikke tar samfunnsansvar, men blåser i om vi har nok vann å produsere strøm av i vinter.

  • Mer kontroll over kraftproduksjonen. Energiselskapene bør ikke ha lov til å eksportere strøm med mindre vannmagasinene har en viss fyllingsgrad.
  • Fornuftig priset strøm til basisbehovene. Det en gjennomsnittlig familie trenger til matlaging, lys og å holde et fornuftig hus noenlunde varmt, bør være rimelig og fast priset, så kan heller varmekabler i garasjen, oppvarmet badebasseng på hytta og slik ren luksus koste mer.
  • ENØK-tilskudd. Energiøkonomiserende renovering av eldre hus og fornuftige løsninger i nye bør belønnes.
  • Satsing på alternativ. Varmepumper, pelletsovner, jordvarme og andre måter å varme opp hus på uten bruk av elektrisk kraft må belønnes.

Dette vil nok ikke være tilstrekkelig til å komme ned på et bærekraftig energiforbruk, men det vil i det minste bremse eller kanskje til og med stoppe økningen. På sikt vil det også gi oss kunnskap som forhåpentligvis kan brukes til å redusere energibehovet i vesten. Og for gjennomsnittsfamilien vil det føre til stabile, fornuftige priser og langt bedre mulighet til å selv kontrollere hvor mye av husstandens inntekt som skal brukes på energi til lys, varme, matlaging og TV-titting.

Writely Online kontor

Kontorapplikasjoner er ikke som de var. I mange år nå, har «kontorstøtte» vært synonymt med «Microsoft Office» noe som er litt trist da markedsavdelingen nok er hakket dyktigere enn utviklingsavdelingen hos Redmondgiganten, og brukerene dermed ikke har fått med seg alt de burde. Heldigvis skjer det endelig mye på den fronten.

Jeg har tidligere nevnt OpenOffice.org, og ser nok på det som den fremste og hittil mest fullkomne utfordreren. I tillegg dukker det opp alternativer som for eksempel Writely, en webbasert tekstbehandler. Denne er nå eid av Google, og fungerer ganske glitrende!

I Writely skriver du dokumenter i et vanlig tekstbehandlerinterface. Du kan bruke overskrifter, lister, tabeller og farger, sette inn bilder redigere med de vanlige redigeringsfunksjonene, sette inn lenker, kjøre stavekontroll (men kun på engelsk foreløpig, er jeg redd) og bruke kjente tastatekombinasjoner for vanlige oppgaver.

Men Writely ville ikke vært en del av Google dersom den ikke kom med noen ekstra «goodies»:

  • Dokumentet kan publiseres direkte på web, til alle eller bare de du selv ønsker å dele det med. (Dette dokumentet er skrevet i Writely, og publisert her, for eksempel).
  • Dokumenter kan publiseres direkte til blogg hvis du har konto hos en av de store (Blogger, LiveJournal, WordPress.com med flere), eller bruker et publiseringssystem med kjent Interface.
  • Du kan laste ned dokumenter i OpenOffice (odf)-format, Word, RTF, HTML og PDF.
  • Det er enkelt å organisere dokumenter ved å «tagge» dem med selvvalgte kategorier.
  • Samarbeid er enkelt ved at flere kan gis tilgang til samme dokument, og til og med editere det sammen, i sann tid.
  • Automatisk revisjonskontroll gjør det mulig å gå tilbake til tidligere versjoner av dokumentet.

Selv om det er et par ting jeg kunne ønska var annerledes har jeg til gode å finne noen feil i Writely. Det er slik jeg ser det en fullverdig tekstbehandler i betydningen «skrivemaskinerstatter». Videre er Writely et interessant tillegg til tradisjonelle, installerte tekstbehandlere, med samarbeidsfunksjoner som bør gjøre den veldig interessant for grupper som hittil har samarbeidet ved å sende word-dokumenter rundt om på mail (Grøss – jeg har vært med på slikt).

HTML’en Writely produserer er ikke perfekt, men så er det heller ingen HTML-editor. Jeg ser likevel for meg at det er her det fremste forbedringspotensialet ligger, og håper det sees på det i den videre utviklingen.

Writely er i beta, altså utprøvingsfasen, noe som selvfølgelig betyr at man ikke vet om man etter hvert vil begynne å ta betalt for deler av denne tjenesten, eventuelt strippe ned gratisversjonen, men med erfaringene fra slikt som Gmail, Picasa, Blogger og andre Googleprosjekter, virker det lite trolig at tjenesten plutselig skal bli veldig mindre interessant.

Totalt sett anbefales Writely på det varmeste, og nå har de åpnet for registreringer igjen!

MaxPoint AplusCase Qubic CS-3010 – Hjemmeserverkabinett for den lekne Harry

For en tid tilbake hadde jeg nesten nok løse deler til å skru sammen en hjemmeserver. Det jeg manglet var et kabinett med strømforsyning. Strømforsyningen skulle gjerne ha noen watt effekt, men ellers var det ikke så store krav jeg hadde.

Strømforsyningen jeg valgte var en NorthQ 4001EXT, Silent ATX 400W til 495 kroner. Med en såpass dyr strømforsyning, valgte jeg det billigste tilgjengelige kabinettet hos Komplett, et MaxPoint AplusCase Qubic CS-3010 til nesten fire hundre. Og det har jeg altså ikke angret på.

Dette er et kabinett med masse plass, selv om det ikke virker så enormt stort sett fra utsiden. Det har god plass til sju 3½ tommers enheter, og i tillegg fire 5¼. Jeg har ikke hatt noen problemer med å koble til de forskjellige enhetene i det, og jeg man skur av begge sidepanelene med de medfølgende tommelskruene, er det veldig lett å feste harddisker godt i det.

Luftgjennomstrømmingen virker meget god. Jeg har foreløpig ikke montert noen kabinettvifte i det, strømforsyningen er den eneste som drar luften ut. Prosessorvifta får kaldluft fra utsiden via en viftekanal mot sidepanelet, og prosessoren holder en behagelig temperatur. Det samme gjør lufta i kabinettet, det kommer nemlig med en temperaturmåler med display på fremsiden av kabinettet, og det sier at lufttemperaturen like ved CPUen er i overkant av 20° – noen grader over sommertemperaturen i kjelleren min. Akseptabelt i et vifteløst kabinett med tre harddisker, synes jeg.

Og temperaturdisplayet på forsiden er noe av det som er et snev harry – selv om det er temmelig praktisk. Det andre som gjør at kabinettet betegnes som harry i overskrifta her, er den lille designdetaljen med blått lys på fremsiden. Den har ingen annen funksjon enn å lyse blått. Men det er vel slik ungdommen vil ha det – og det er nå litt koselig med litt lys i kroken i kjellerbua mi også, da. Ellers har frontpanelet på Case Qubicen 2 USB-kontakter, lyd inn og ut, og til og med en Firewirekontakt!

Alle fire 5¼-tomsbrønnene er tilgjengelige fra framsiden, og de to øverste har en morsom liten detalj: De har en fjærbelastet luke som åpner seg når en CD-ROM eller DVD-skuff skyves ut, og en knapp som passer akkurat til «eject»-knappen på et standard optisk drev. Det kan virke temmelig unødvendig, men fordelen er at gamle, hvite eller beige CD og DVD-spillere kan gjenbrukes uten at det bryter det sorte designet. Ikke akkurat viktig, men egentlig veldig greit.

Totalt sett er dette et av de mest behagelige kabinettene jeg har jobbet med. Det har vært oppe og igjen flere ganger og disker har gått inn og ut av det uten at hendene mine ser ut som om jeg har prøvd å leke suskikokk. Innholdmessig er det helt klart det største. Det er helt perfekt for serverbruk, og med plass for til sammen seks åttecentimeters vifter – fire foran og to bak – ville ikke jeg være veldig bekymret for å fylle det med disker. Utseendet er kanskje litt iøynefallende, men det er slettes ikke stygt på noen måte. Hvis du hører til dem som liker å fylle kabinettene sine med sånt og slikt kan det jo hende du synes det er regelrett stilig! Hos meg får det totalt sett 5/6 poeng!