Rosenborgs hovedtrener Per-Mathias Høgmo er sykmeldt i 2 måneder fra i dag. Jeg har ikke noe problem med å forstå at en slik jobb kan føre til utbrenthet, og jeg ønsker Høgmo god restitusjon og hjertelig velkommen tilbake.
Men er det bare helt tilfeldig at dette skjedde kun kort tid etter at Tom Nordlie ble arbeidsledig? Få inn superreserven, sier jeg!
Vi var også på Lillehammer i ferien i år. Der opplevde vi masse på Hunderfossen familiepark – men også litt utenfor!
Da vi bestillte hytte, fikk vi nemlig beskjed om at den var et stykke fra familieparken, to og ei halv mil eller noe sånt. Det de unnlot å si noe om, var at det var femogtjue kilometer rett opp. I alle fall virket det sånn der vi sneglet oss oppover i andregiret mot «Hafjelltoppen», stedet for de rike og berømte om vinteren – og for småbarnsfamilier på budsjettferie om sommeren.
Men hytta – eller rettere sagt, leiligheten – var fin, den. God plass, rent og velholdt. Og veien ned gikk adskillig raskere enn klatreturen opp. Men det var likevel på vei ned vi virkelig skjønte hvor langt utenfor allfarvei vi var.
Etter å ha kommet oss ut av «boligfeltet», kjørt igjennom bommen og fortsatt nedover og nedover og nedover forbi noen gårder og bolighus, begynte vi å føle at vi nærmet oss sivilisasjonen. Og akkurat da vi hadde sagt det, fikk vi plutselig øye på denne unge damen:
Hun hadde også med seg en kalv som rakk å gjemme seg i skogen før jeg fikk kameraet ut av veska, men hun stø lenge og betraktet oss før hun fant det for godt å rusle videre inn i skogbrynet igjen. Klikk på bildet for «helfigur». Mer om Hunderfossen kommer muligens i en senere bloggings.
Det er nye tider, også på campingfronten. Det fant jeg ut i Östersund under den før nevnte Sverigeturen vår.
Vi bodde på «Östersund camping og stugby» som er en stor, og for campingvante trøndere kjent, campingplass i Östersund. Der er det hytter, «rekkehusleiligheter» og vogn- og teltplasser. Den er plassert litt utenfor bykjernen, ved et hotell og en skole, så jeg tok fram min bærbare PC i håp om at det skulle være noe trådløst nett i området.
Det var bare ett, men det var til gjengjeld faktisk campingplassen sitt! Der gikk det an å kjøpe tid, for eksempel fire timer for åtti kroner, noe jeg finner akseptabelt. Jeg forventer gratis Internet på hoteller, men på en campingplass syntes jeg det var en bonus selv om det kostet noen kroner. Men, mye vil ha mer:
Det var for dårlig dekning! Jeg måtte sitte ved vinduet på soverommet for å kunne logge meg på nettet. Og jeg måtte selvfølgelig klage litt over dette til jenta i resepsjonen. Hvorpå hun svarte:
Er det noen spesiell grunn til at du må bruke trådløst nettverk?
Alle hyttene hadde nemlig en ethernettkontakt i veggen. Det trådløse var først og fremst for campingvogner, bobiler og telt, som det naturlig nok var litt vanskelig å legge opp trådet nettverk i. Campinglivet er ikke helt som det var …
Som jeg har nevnt mange ganger i denne bloggen, er jeg ikke noe hagemenneske. Jeg synes det er greit med litt gress, men der går liksom grensen for min kreativitet. Likevel synes jeg det er pent med blomster. Derfor synes jeg det er veldig greit at det finnes slike i de andres hager.
Synnøves hage, for eksempel, er et oppkomme av roser i mange farger og varianter. Siden det er sommerferie, og siden denne bloggen likevel begynner å ligne mer og mer på en ren bildeblogg etter som late sommerdager egner seg godt for fotografering, fant jeg ut at jeg skulle poste en rosebildebloggings.
Så her er et utvalg av Synnøves roser, med ønske om fortsatt fine sommerdager til alle lesere – kanskje med en spesiell tanke til denne bloggeren.
Klikk på bildene for å se større versjoner av dem. Alle bildene er tatt av meg med mitt Canon IXUS 500.
Vi har som nevnt vært på campinghytteferie i Sverige. Vi var på Kraja, «stedet dit man lengter», og siden det ikke var så fint vær som vi er vant til, og derfor ble mindre bading, holdt i det minste myggen seg borte! Her er det mange bilder for den som er interessert.
Her er flere bilder i mer eller mindre ordnet rekkefølge:
Dagene gikk til lekeplassleking, lek med sprettball, pølsespising og turer rundt om. Og så litt svenskhandel, da: Tre liter rødvin, en 6-pack med godt øl, en Goudaost og 150 gram skinke. Anders fikk prøve litt PSP, Ellen fikk tegnet masse og jeg fikk smakt meg fram til det før nevnte ølet og kokt meg litt i Sauna.
En riktig fin ferietur ble det av det!
Jeg har vært på campingferie i Utlandet. I Utlandet har de Sauna, noe jeg er skrekkelig glad i, og jeg tar en dusj med etterfølgende dampkoking så ofte som jeg kan. Vi er noen som gjør dette, og ofte får jeg utveksle noen ferieerfaringer med tilfeldig fellesbadende.
Denne gangen møtte jeg en finne på vei til Lofoten. Og i ei badstu er jo definitivt finner på hjemmebane. Denne mannen hadde til og med to badstuer, han – ei hjemme, og ei på hytta. Jeg fortalte ham at badstuefrekvensen var langt lavere i Norge. Slikt snakket vi om, men det som jeg spekulerte på, var slikt man ikke snakker om.
Jeg var jo som vanlig helt netto i badstua, med bare et håndkle til å sitte på. Så lenge det er enkeltkjønnsbadstuer og man oppfører seg rimelig sivilisert, synes jeg det er naturlig. Men finnen fra saunaland stilte i badebukse! I badstua. Så nå lurer jeg; er det jeg som er ufattelig frigjort, eller denne finnen som var litt ekstra bluferdig? Er det ikke lenger sett på som greit å være naken i offentlige bad? Er dette veldig kulturbestemt, også i den vestlige verden?
Erfaringer og kommentarer mottas med takk!
Det er mange skjulte små idyller langs norske veier som man ikke ser fra bilvinduet, selv om en del av dem faktisk er skapt av veiutbygginger. En slik er Kvænflåget i Salten.
Kvænflåget er mest kjent som en tunnell. Men veien fantes jo lenge før denne kom, og den gamle veien ligger der fortsatt, nedgrodd og forlatt men likevel som et veihistorisk minnesmerke og en spennende tur. På mandag tok vi med oss guttene og gikk de få kilometrene rundt tunnellen.
Veien preges av stein. Steiner som har falt ned på veien, all steinen som engang ble sprengt bort for å lage den, og ikke minst den loddrette fjellveggen under Kvænflåget, et spektakulært syn med et blodig sagn knyttet til navnet. Bildene er tatt av Ellen og meg selv.
Egentlig skulle vi alle fått som fortjent. Men slik er det ikke. Jeg, for eksempel, jeg fikk Ellen.
Jeg har alltid syntes Ellen er litt i overkant av hva jeg skulle hatt. Jeg har nok kanskje fått litt bedre enn fortjent, men det er klart, jeg har ikke snakket så høyt om det. Men nå, etter tretten år, er det vel på tide å slippe katta ut av sekken: Jeg har fått langt mer enn hva jeg fortjener!
Det er jo litt slitsomt å høre om slikt. Det er nesten som å høre om lottomillonærene som ikke kan finne noe bedre å bruke pengene på enn å legge nytt tak på sauefjøset eller kanskje dra til Sverige for å kjøpe billig flesk. De fortjener ikke å vinne, de får mer enn de fortjener. Jeg er litt på samme måte, jeg har også fått mer enn det jeg rettmessig skulle hatt.
Men hvis det kan være noen trøst: Temmelig ofte, ja nesten hver dag i de tretten, deilige årene jeg har fått lov til å være gift med den flotteste og vakreste kvinnen jeg vet om, har jeg tatt meg selv i å tenke «Du verden, hvor heldig jeg har vært. Dette er mer enn jeg fortjener». Kan du tenke deg hvor godt det er?
Det er som å vinne i lotto hver dag. Og vite at du vinner i morgen også.
Whenever I’m alone with you, you make me feel like I am home again
Whenever I’m alone with you, you make me feel like I am whole again
Whenever I’m alone with you, you make me feel like I am young again
Whenever I’m alone with you, you make me feel like I am fun again
However far away, I will always love you,
However long I stay, I will always love you,
Whatever words I say, I will always love you, I will always love you
Whenever I’m alone with you, You make me feel like I am free again,
Whenever I’m alone with you, You make me feel like I am clean again
However far away, I will always love you,
However long I stay, I will always love you,
Whatever words I say, I will always love you, I will always love you
Tusen takk for de tretten deilige årene jeg har fått som ektemann, kjære Ellen. Jeg elsker deg. Vær hos meg i tretten år til. Minst.
Den lille, store, sterke gutten min Magne feirer 2 år på søndag.
Han er veldig bestemt, veldig sterk og en turner av de sjeldne. Han forstår alt som blir sagt til ham, og kommuniserer temmelig bra med omverdenen selv, også – selv om mye av kommunikasjonen består av primalskrik ennå. Utholdenheten hans er helt fantastisk, han er den som går mest og lengst av alle i barnehagen, og han er fullstendig uredd og full av pågangsmot.
Lillegutten min er en flott, liten person, og jeg er så glad i ham som bare en pappa kan bli. I morgen er det kakefest!
Her er i tillegg noen dagsferske bilder fra formiddagsturen til Magne og meg. Som første overraskelse fikk nemlig Magne gjøre det han aller helst vil, nemlig å gå dit han vil.
Så her har vi i kronologisk rekkefølge: Magnes uttrykk når han skjønner at vi skal på tur, nøye forskning med et rør, Magne som hopper på gresset, Magne som poserer motvillig i trappa, Magne som skremmer vettet av pappa da han finner ut at han heller skal hoppe ned marmortrappa, Store biler, mer klatring og til slutt Magne som lager en hel liten lekeplass av deler til Fauskes nye hovedkloakk – heldigvis før de ble tatt i bruk.
Nypoteter er gode greier. Det er et fenomen som mange ser på som «typisk norsk», men det er nok mer universelt enn som så. Det er jo en av grunnene til at vi kan spise nypoteter allerede fra tidlig på seinvinteren, det finnes nypoteter stort sett over alt.
Mange av de nypotetene som kommer i butikkene tidlig kommer fra Israel. De står jeg over av naturlige grunner, og stadig fler velger å gjøre det samme. Det gjør at butikk-kjedene må være kreative. COOP her på Fauske, for eksempel, de selger spanske poteter. Disse synes jeg er veldig gode. Jeg vet ikke hvilken type det er, men det var store poteter som egnet seg godt til steking.
ICA-kjeden er også kreative. Først var de kreative på den umoralske måten. De kalte potetene for «Middelhavspoteter», og ga de utydelig eller manglende øvrig opprinnelsesmerking. Noen få av disse kom fra Kypros, men storparten av disse «Middelhavspotetene» kommer fra helt øst i Middelhavet, og skulle vært merket med opprinnelsesland Israel. Denne merkingen solgte sikkert flere poteter, men det er en form for kreativitet som jeg ikke setter pris på.
Dette ga jeg beskjed om til min lokale RIMI-sjef, som er flink til å ta vare på kundene sine. Om det var min klage eller tilgangen på råvarer som gjorde utslaget vet jeg ikke, men ikke lenge etter kom i alle fall franske Lady Christl-poteter i butikkhyllen. Og dette var poteten sin, det!
Lady Christl har en søt, mild smak av forsommer og ferie. Kok den med skallet på, og server den lun (men ikke kokvarm) og nyskrellet med fenalår, rømme, flatbrød og god eggerøre. Og selvfølgelig skikkelig pilsnerøl. Det er en matopplevelse av det helt spesielle slaget. Ikke bli overrasket om det er Lady Christl det først blir mangel av, og om du ikke visste det før, så kjenner du nå at forskjellen på potet kan være langt større og mer enn fonetisk.