Som den oppmerksomme leser kanskje husker, har denne bloggen blitt brukt til gressklipperblogging før. Her fortsettes dermed serien «Mine gressklippere og meg».

Den gode, gamle bensinklipperen ga nemlig opp igjen, og denne gangen fikk jeg ikke liv i den igjen. Men gresset vokste. I tillegg har vi en «ny plen» på baksiden av huset som er temmelig myk og fuktig av seg, og ikke helt jevn, slik at tradisjonelle gressklipperhjul ikke fungerer så godt der.

Så, når Byggmix hadde tilbud på en bred Flymoklipper, slo jeg til. Og da naboen også var mellom gressklippere, ringte jeg henne og spurte om hun ville være med – så nå er vi sameiere av en Flymo turbo 400. Klikk på bildet for stor versjon av Ellen som poserer med nyanskaffelsen. Og plena er igjen kort.

Det er mange fordeler med denne, i tillegg til at den svever. Den er elektrisk, slik at de ikke bråker særlig mye, den er lett og bære og å stue bort, den klipper greit i skråninger og den har ikke noen problemer med ekstremt langt gress – som det har en tendens til å bli når det regner minst annenhver dag.

Mange synes ledningen til en elektrisk gressklipper er et problem, men det gjør ikke jeg. Det handler bare om å ha en plan for klippingen, slik at ledningen hele tiden dras etter deg på nyklipt plen, og i tillegg passe på at man ikke får så mye snurr på den. Når ledningen ligger flatt på gresset, kan man faktisk kjøre over den uten at den trenger å ta skade av det.

Så, det ble plenklipping igjen. Gamleklipperen står i garasjen i påvente av at noen mer motorkyndige enn meg får tid til å se på den (hei hei, pappa!), men sameieflymoen får nok jobbe litt selv om den gamle finner ut at den vil gå igjen, også.