You are exuberantly curious – and you love to explore newness.

Enthusiastic and optimistic, you get a kick out of stimulating intellectual discussions. Foreign cultures and languages fascinate you. You love the outdoors, animals, and freedom. Chances are you tend to exaggerate, so try to keep a lid on that. If you do, you’ll continue to be known for your confidence, generosity, and sense of justice.

What Planet Are You From? (via Ellen)

Det har blitt vinter i Nordland. Og kaldt. I dag var det adskillige kuldegrader. Da blir plastikkgjenstander sprø og harde, og har lett for å gå i stykker. Plastdeler til biler, for eksempel.

Da jeg kjørte til jobben i dag tidlig, fant jeg ut det. Kombinasjonen mørk og uoversiktlig vei og en søppelboks som var usedvanlig kronglete plassert, førte til at jeg såvidt dultet til den med speilet. I den lave farten jeg hadde, og med fjærende speil, ville dette vanligvis resultert i en liten dunkelyd. Men når minusgradene er mange nok, ble den lille dunkelyden til et smell — og det triste synet på bildet møtte meg der hvor høyre sidespeil vanligvis befinner seg.

Uvant å plutselig miste «øynene i nakken». Heldigvis finnes speilet på lager hos merkeverkstedet, så jeg får bytta det på torsdag. Koster sikkert noen kroner, men jeg er fremdeles såpass fersk som fører av motorvogn at jeg får se på det som en opplæringsutgift!

Det er litt tørke her for tiden — men det er ikke egentlig noen bloggepause. Det er mer litt på grunn av omstendigheter.

Det at mamma døde, er jo selvfølgelig litt av grunnen. Selv om hun hadde vært syk og slikt, er det likevel et lite sjokk, det er liksom aldri på tide å miste noen man er glad i. Men det går nå greit, blant annet på grunn av alle de hyggelige hilsningene både jeg og Ellen har fått i bloggene våre.

Både mors dødsfall og en annen hyggeligere sak som jeg kommer tilbake til siden, har fått meg til å endelig innse at bloggevenner er virkelige venner. Jeg mener, da min første sønn ble født, gikk den første nyhetsmeldingen via SMS til en bloggevenn jeg aldri hadde møtt i det de kaller «Real life». Jeg følte det helt naturlig, jeg visste han tenkte mye på oss, jeg hadde lovet å si i fra — og det var lettvint å gjøre det.

Etter hvert har slikt som dette blitt bare mer og mer selvfølgelig. Jeg «omgåes» daglig med en hel masse mennesker som jeg aldri rent fysisk har møtt, og jeg forteller kanskje disse menneskene mer om meg selv enn hva jeg forteller de jeg jobber sammen med. Og mange av de i bloggelista mi har jeg blitt kjent med gjennom felles interesser. Dette er folk som jeg vet at jeg har mye å snakke om hvis eller når jeg møter dem.

Vel – jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, så da er det på tide å avslutte. Men jeg tror egentlig at jeg er omtrent der sånn følelsesmessig som den tykke mannen pleier å være i engelske filmer, når han har opplevd litt for mye, drukket det samme, rekker armene ut og sier «I love you, guys!». Jeg kan bare ikke klemme dere alle …

Kan ikke dette være mitt innlegg om bloggeetikette, da?

Da vi kom hjem fra turen til begravelsen i Trøndelag, var posten hentet inn, oppkjørselen måket, varmen skrudd opp, det sto en fersk melkeboks i kjøleskapet og det lå et nybakt brød på kjøkkenbenken.

Det er bra man ikke trenger å gjøre seg fortjent til naboer. For vi har fått mye mer enn hva vi fortjener. Tusen takk, nabo!