Den gangen man var ung, fri og singel, var det naturlig nok litt mer uteliv enn det er nå. Og en av tradisjonene til min bror Ketil og meg, det var å avnyte årets første utepils FØR 1. mai.
Nå er det alt for lenge siden Ketil og meg har hatt noen utepils, men da sola satte inn for alvor i dag, innvilga jeg meg en sommerpremiærepils hjemme på verandaen helt for meg selv.
Og tenk det, Ketil – den smakte like godt som før!
Jeg har lenge gått og spekulert på om det var noe poeng i å bytte ut mobiltelefonen til en med et litt bedre kamera, etter som jeg ikke er noe særlig til å huske på å ta med meg kompaktkameraet, og etter å ha lest litt om alternativene og konferert med erfarne mobilfolk, falt jeg ned på en Sony Ericsson k800i.
Dette er en telefon med det meste en forventer i dag, 3G, 3,2 megapiksel kamera, ganske stor og veldig tydelig skjerm, akseptabel videokvalitet, plass for minnekort og så videre. Det går visst an å ringe med den, også.
Jeg likte den med en gang jeg begynte å bruke den. Det har alltid vært Sony Ericsson-mobiler som har passet meg best, og denne er ikke noe unntak. Menyene er lett å finne fram i, tastene passer mine fingre og er plassert der jeg venter å finne dem og de funksjonene jeg trenger er praktisk plassert.
Ikke-verbal kommunikasjon, eller i alle fall kommunikasjon uten talens bruk, har etter hvert blitt en viktig del av telefonbruk. Og da snakker jeg ikke om SMS, men heller mail og IM. Denne telefonen kommer med Windows Live Messenger installert — men merkelig nok ville ikke den fungere slik den var ment. Jeg må nok installere MIG33 på denne, også. Men Gmails nye mobilklient fungerte helt greit.
En annen funksjon som jeg likte, var instantbloggefunksjonen. Når jeg hadde tatt et bilde, kunne jeg velge «Send til» — «Blogg». Første gang jeg gjorde dette, ble det opprettet en blogg på Blogger.com til meg, som jeg så kunne gå inn å endre på dersom jeg fant det nødvendig. Nå er det bare å knipse og sende for å publisere til mobilbloggen min. Imponerende enkelt.
Neste skritt er naturligvis å gjøre slik at postene som sendes til den bloggen også dukker opp her, men det får vente til jeg får litt bedre tid.
Telefonen var forøvrig fødselsdagsgave fra kone og barn. Tusen takk skal dere ha, det var en kjempegave!
SVs nestleder Bård Vegard Solhjell taler til «menigheten» under åpningen på lørdag.
Kurt Olsen poserer for mobiltelefonfotografen.
Bodø er en by i kraftig vekst. Utfordringen er imidlertid at den ikke har så mye plass å vokse på. Da blir det gjerne i høyden …
Her er en situasjonsrapport fra tomta til den gamle margarinfabrikken hvor sildeoljen ble til rikdom og fremgang.
… men etter bare noen timer, har alt snudd igjen …
Etter noen dager med strålende vær, fikk vi regn og tradisjonell vårstemning på Fauske.
Dette er en prøve på mobilblogging fra min nye mobiltelefon.
Som den faste leser sikkert har oppfattet, er jeg temmelig begeistret for fri programvare generelt, og Ubuntu Linux generelt. Likevel har min nyoppgraderte PC kjørt kun Microsofts Windows i noen dager, i påvente av at den siste utgaven av Ubuntu skulle komme seg ut av beta-stadiet. Det skjedde like før helga, så i går hadde jeg installasjonssøndag.
De fleste som leser disse sidene har sikkert lest masse om Både Ubuntu og siste versjon allerede, så jeg skal ikke gjenta alt — jeg kan heller linke til noen sider her:
Men noen nyheter ble jeg såpass begeistret for at jeg tenkte jeg skulle nevne dem spesielt.
Installasjonen har blitt enda enklere. Jeg har alltid likt Ubuntus måte å installere på. Du starter maskinen fra CD’en, så du får faktisk prøve Ubuntu før du starter installasjonen. Det ser oversiktlig og trygt ut, og så får du testet om maskinvaren din virker med operativsystemet før du bestemmer deg for å installere.
Partisjoneringsverktøyet som brukes for å klargjøre disken for Ubuntu har blitt litt enklere å forholde seg til for dem som ikke vet hva en partisjon er for noe rart, og under installasjonen får du mulighet for å importere mail, dokumenter og lignende fra de(n) Windows-kontoen(e) du måtte ønske dersom det er Windows på maskinen fra før. Veldig enkelt for den som vil oppgradere fra Windows til Ubuntu — og antageligvis et glimrende verktøy for å redde filer fra en havarert Windows-installasjon.
Hardwarestøtten er fremdeles like imponerende. Det er utrolig hvor mye som støttes i en standard Linux-installasjon, og hos meg var det ingen ting som ikke virket. Men likevel finnes det tilfeller hvor maskinvareprodusenters egne, ofte lukkede, drivere kan gi bedre ytelse. Støtte for slike drivere er sterkt forbedret i Ubuntu 7.04. Programmet «støtte for ufrie drivere» lister opp den maskinvaren jeg måtte ha hvor det finnes slike, og gir meg mulighet til å laste ned og aktivere dem. Nvidias støtte for skjermkortet mitt ble dermed installert med fire klikk med musa.
Multimediakodeker — det vil si kode for å spille av forskjellig medieinnhold — lastes ned automatisk. Etter installasjonen måtte jeg selvfølgelig prøve litt eksotiske ting, for å finne ut hva som ikke virka. Multimedia har alltid vært en kjent utfordring under Linux. Men det var før. Da jeg ba om det, installerte Flash seg i nettleseren uten noe om og men – det fungerte akkurat som på Windows.
Deretter lette jeg opp det jeg hadde av lyd- og videofiler på hjemmeserveren. Når jeg dobbeltklikka på ei mediafil av en ny type, ble jeg spurt om jeg ville laste ned en kodek. (Mediaplayeren i Windows har pleid å stille meg et lignende spørsmål — men jeg har enda tilgode å oppleve at det faktisk har fungert etter hensikten …) I Ubuntu svarte jeg «ja» og «last ned», og det bare virket. Alle filene jeg prøvde ble spilt av riktig — til og med filer i Apples Quicktime-format.
Noen av disse kodekene er beskyttet av patenter i noen land, og i slike tilfeller får man en klar beskjed om det før man kan velge å laste ned likevel.
Etter den vellykkede installasjonen på den stasjonære, måtte jeg prøve å oppgradere den bærbare datamaskinen. Den har hittil kjørt Ubuntu 6.10. Når jeg startet «Oppdateringshåndterer», fikk jeg beskjed om at det fantes en ny versjon. Jeg valgte å installere, svarte på at jeg ville fjerne pakker som ikke lenger var støtta, og satte igang. Maskina begynte nedlasting og installasjon, og en halvtimes tid senere fikk jeg beskjed om å starte på nytt. Og den bærbare boota Feisty Fawn uten så mye som et knyst.
Der fikk jeg øye på den hittil siste store positive overraskelsen for meg: den innebygde støtten for trådløse nettverk er forbedret! Tidligere har du nesten vært nødt til å bruke tilleggsprogramvare dersom du hadde med deg en Linux-bærbar rundt om kring. Det er ikke noe kritisk det, men det er en av de få områdene hvor jeg syntes XP faktisk var veldig bra, men ut fra hva jeg har fått prøvd hittil, ser det ut som om Ubuntu også har fått dette på plass.
Totalt sett kan jeg ikke si annet enn at jeg er veldig imponert over produktet, og oppriktig glad for at Linux for desktopen endelig ser ut som et komplett produkt — og i mine øyne bedre enn hva noen av konkurrentene kan skilte med.
Prøv selv: http://www.ubuntu.com/getubuntu/download
Som tidligere nevnt fikk jeg noen temperaturproblemer da jeg oppgraderte det meste i PC-en min, og dermed måtte jeg ha mer kjøling.
Den mest effektive måten å få til dette på, var å blåse luft inn ca. midt på kabinettveggen. Feige PC-byggere ville sikkert løst dette ved å kjøpe et kabinett med vifte — eller i det minste plass for vifte — ca. midt på kabinettveggen, men jeg ville fortsatt ha mitt gamle, gode Aopen H500a, og da måtte det kreativitet til.
I forrige artikkel om emnet nevnte jeg jo at jeg skulle høre om noen på jobb hadde verktøy til å få skåret ut et 12 cm hull i et kabinett-sideplate. Det viste seg at ingen hadde det, grensa der gikk på omlag 8 cm. Men driftsleder Jan Inge hadde likevel noe gode råd; stikksag med metallblad! Slikt fant jeg ut at jeg faktisk hadde selv, og bevæpnet med dette, hørselsvern (det bråker noe infernalsk med stikksag i blikkplate) og en god porsjon tålmodighet, skred jeg til verket. Jeg spente fast kabinettveggen til en fjøl med skrutvinger, og sagde veldig langsomt ut den på forhånd opptegna sirkelen. Og noen skruehull etter, hadde viften fått sin rettmessige plass:
Selv om dette var en klar forbedring fra tidligere løsning, var jeg ikke helt fornøyd. Det var et stort hull, og det kunne lett komme ett eller annet som ikke bør sendes i stor fart mot et hovedkort i nærheten av dette hullet. Derfor måtte jeg finne ett eller annet å putte foran åpningen. En tur til Jernia på Fauske fiksa det. Jernia her er en gammel jernvareforretning som faktisk har litt varer på lager, og en meget serviceinnstilt innehaver fant det jeg trengte: En ring skåret ut fra et innvendig veggdeksel til en vifte, et stykke relativt finmasket netting og masse dobbeltsidig teip. Så nå ser det slik ut:
(Klikk for større bilde). Prosessoren holder under 40 grader ved normal bruk, det ser egentlig temmelig greit ut … og jeg er egentlig temmelig stolt!
