Jeg må innrømme det. Jeg er skikkelig redd. Vondt i magen, skvetten, snarsint, kortpustet, svettende og alt det som redsel innebærer. Jeg liker det ikke, men jeg vet at jeg har valgt det selv. Det er slik det er å være lokalpolitiker tre dager før lokalvalget.

Jeg har nemlig aldri opplevd dette før. Forrige gang jeg sto på lista, var jeg så ny at jeg ikke helt forsto hva som skjedde før etterpå. Og når jeg jobba for å få et stort SV i stortingsvalget for to år siden, var det med en viss avstand til det hele — det handler jo stort sett om Oslopolitikere. Men denne gangen er det meg.

Jeg står som førstekandidat for Fauske SV, som i dag har fire representanter i kommunestyret. Vil jeg fremdeles ha tre andre som jeg kan stole på, eller blir vi færre? SV sitter i dag med flertall sammen med Arbeiderpartiet. AP på Fauske har rota det veldig til for seg med noen bråkete maktkamper. Vil vi fremdeles ha et flertall på venstresiden etter valget, eller må vi prøve å finne koalisjoner i sentrum og mot høyre?

Valgkampen har for meg vært bare stress — og jeg kan ikke skjønne de som bestemmer seg for hvilket parti de vil stemme på i en valgkamp. Det er jo bare krampaktig hele greia?! Duell meg her og duell meg der — det er da vel ikke kjeften i valgkampen som skal avgjøre, men dommen over den politikk som er drevet!

Vær så snill å stem ut fra det, kjære leser. Er du fornøyd med dine lokalpolitikeres innsats, så gi dem fornyet tillit. Hvis du virkelig tror at en ny sammensetning av kommunestyre eller byrådet vil være bedre for det stedet du bor, så stem på det opposisjonspartiet du har mest tillit til. Og husk at i kommunevalg er personer viktigere enn programmer, selv om partitilhørligheten selvfølgelig sier mye om ideologisk ståsted.

Jeg representerer SV, og anbefaler deg derfor naturligvis å stemme på SV, fordi vi kjemper for barnehager for de som ønsker det, en god offentlig skole for alle, rettferdig fordeling av verdiene våre og en bærekraftig miljøpolitikk. Men samme hva du brenner for, les partiprogrammene og stem.

Men det var vel egentlig en digresjon. Poenget her er vel at jeg er redd. «Vel, han har valgt det selv», hører jeg noen si. «Såpass må man tåle, når man er politiker», sier andre. Og de har sikkert rett. Men jeg mener, systemet forutsetter at noen av oss skal si ja til å stå på lister, noen av oss må velges inn i kommune- og fylkesstyrer. Og i min korte politiske karrière har jeg ennå ikke møtt noen som er skapt for dette … — Det handler bare om å gjøre den jobben som må gjøres.

Uff. Jeg gleder meg til tirsdag! Og drømmer om tillit …

I dag ledet jeg mitt siste møte i Fauskes Plan- og utviklingsutvalg — for denne perioden, i alle fall. I ettertid kjenner jeg at jeg blir litt vemodig av slikt.

Da jeg som fersk kommunepolitiker og nybakt utvalgsleder starta jobben for snart fire år siden, visste jeg ikke helt hva jeg hadde begitt meg inn på. Det var en kjempebratt læringskurve — som jeg egentlig synes går rett opp ennå — og det har vært fire år med mange seire, noen tap, mange spennende saker og fremfor alt, utrolig mange interessante mennesker.

Noe av det som har fascinert meg mest, er hvordan mennesker med diametralt forskjellig verdisyn faktisk likevel greier å møtes i en konstruktiv dialog, og hvor flinke vi politikere kan være til å respektere at vi er veldig uenige. I alle fall hvis noen minner oss på det fra tid til annen. Det andre er hvordan vi faktisk kan debattere saker med såpass temperatur at vi er sinte på hverandre — joda, jeg har vært skikkelig forbanna på mange av utvalgsmedlemmene, jeg — men likevel greier å prate hyggelig sammen, i alle fall etter noen timer.

Jeg er også imponert over hvor mye god forvaltning det politiske systemet vi har kan føre til. Plan- og utviklingsutvalget (også kjent som PLUT) har ansvaret for et av de mest spennende saksfeltene jeg kjenner til i kommunepolitikken, nemlig areal- og annen langsiktig planlegging, eller for å si det litt svulstig; vi skal legge til rette for den kommunen vi ønsker vi skal utvikle oss til. Jeg mener at PLUT har gjort mye viktig arbeid for dette i den perioden vi snart er ferdig med.

Selvfølgelig er vi ganske heldig i min kommune. Vi har en fantastisk dyktig planavdeling med masse fagkompetanse, og vi har et rådmannssystem som både skjønner at politikere vil drive politikk, og at politikere faktisk er fornuftige mennesker som vil det beste for kommunens innbyggere. Og som relativt fersk politiker i utsatt posisjon, har jeg satt pris på kanskje Norges beste sekretariatsfunksjon. Til sammen har dette gitt fire år med et fantastisk spennende verv, og jeg ser tilbake på mange interessante debatter, kreative kompromisser og viktige avgjørelser.

På mandag er det valg, og det er innbyggerne i kommunen min som bestemmer om jeg skal ha noe særlig makt videre eller ikke. Men en ting er helt klart: Hvis folk fortsatt vil ha meg, har disse fire årene bare gitt mersmak!

Og det har mine samarbeidspartnere og politiske kolleger mye av æren for. Takk te’ dåkk!