Jeg beklager den noe puslete bloggefrekvensen for tiden, men jeg er midt oppe i en valgkamp!

Det er absolutt ikke min favoritt-ting å gjøre, jeg synes valgkamper er tabloide, konfliktskapende og lite konstruktive, men de er nå engang en del av politikken. Så jeg får vel ta det vonde med det gode, og la det stå til.

Og hvis jeg skal se sånn journalist-messig på det, har det slettes ikke gått ille for Fauske SV — vi har gått fram på meningsmålinger, vi har et lite håp om fortsatt innflytelse etter valget og ingen av våre kandidater har fått sine sveitsiske konti på forsiden i lokalavisen. Så sånn sett skal man jo ikke klage.

Men ellers går det mye ut på å gjenta det jeg har sagt i fire år til de som har hørt på det i fire år slik at media ikke skal si at jeg ikke lenger mener det, og å fortelle at jeg fremdeles er i mot det jeg har brukt hvert kommunestyre de fire siste årene til å fortelle at jeg er i mot. Samme hvor meningsløst det høres ut, er det visst det som er valgkamp.

Om et par uker er det uansett over, og jeg håper jeg da får tilbakemelding på at jeg har sagt det samme en gang til på en såpass tillitvekkende måte at jeg får være med å forme lokalsamfunnet i fire år til. Fauske-folket får bestemme!

Men nå er det lørdagskveld. Ungene er i seng, jeg har funnet fram en øl og jeg kladder et brev til alle de fantastiske folkene som har sagt ja til å stå på lista vår – de fortjener en stor takk. Og jeg tenker på det at dersom jeg får makt, skal jeg sørge for at folk husker at de ga meg den. Og om valget skulle gå på tverke for meg og mine? Jeg skal nok greie å si i fra likevel!

Hjorten skriver om ambulansepersonells frykt for kjempeneger i dag, og det minte meg på min tidligere kjempenegerfrykt.

Ellen og meg selv var unge og nygifte for mange, mange år siden, og hadde en fantastisk bryllupstur til London og sør-england. Der skulle vi selvfølgelig få med oss det som var av turistfeller, og hadde derfor svartebørskjøpt billetter til «Cats». Det var en sen forestilling, så vi pynta oss og rusla mot Paddington station for et sent undergrunnstog inn i byen.

Det var så seint at stasjonen var ubetjent, men vi hadde våre dagsbilletter, og trengte ikke noen slike tjenester. Men på vei ned en trapp kom det en mann mot oss. Han var øyensynlig av åpenbar afrikansk etnisk opprinnelse, altså veldig mørk, sikkert nesten to meter høy og omtrent like bred over skuldrene. Han var kledd som gangsterne i filmer fra åttitallet, og for å riktig understreke alvoret, hadde han et gullkjede på tykkelse med underarmen min rundt oksenakken sin.

Han gikk rett mot oss (noe som sikkert egentlig skyldtes at vi gikk på feil side i trappa, engelskmenn er flinke til det der), og jeg kjente pulsen min stadig mer markant i tinningene. Selv i undergrunnens evige fuktighet kjente jeg at jeg ble tørr i munnen. Mannen viste ingen tegn til å ville vike unna, men stoppet rett foran oss, noen trinn nedenfor oss. Likevel mener jeg å huske at jeg måtte se opp på den skremmende mannens skallete hode.

Jeg hadde allerede festet grepet om lommeboka, og håpte i mitt livredde sinn at han ville la oss leve dersom jeg ga han lommeboka raskt og uten kommentarer. Men før jeg rakk å levere den, blottet gangsteren et par gulltenner i et bredt smil, og sa:

Sir, may I compliment you on your beautiful wife? Have a wonderful evening.

… på perfekt oxford-engelsk.

Det ble en fantastisk kveld. Og jeg lærte litt om å skue hunden på hårene den kvelden. Og jeg lærte også at til og med kjempenegre nok er som oss alle andre, hvis vi bare gidder å se litt etter.

Høstens vakreste eventyr (not) er i gang, og som ordførerkandidat er det en selvfølgelig plikt å stå på stand. Her i Fauske har vi noe som vi kaller for «Fauskedagan», med langåpent i butikkene, underholdning på torget, tivoli og alt som hører til, og da må vi bare trå til.

Det er bare en ulempe med disse Fauskedagan. Det regner bestandig når de arrangeres. Tidligere ble de faktisk kalt «Norsk regnværsfestival», så sikker var man på at det ville regne. Og under Norsk regnværsfestival er det en våt fornøyelse å stå og dele ut program!

Men mitt parti har heldigvis skjønt dette. For to år siden, fikk vi regnfrakker å ha på oss når vi sto på stand. I år har de gått et skritt videre, og latt oss få telt. Det har to klare fordeler: Vi som står der slipper å bli gjennomvåte — og folk som blir overrasket av regnvær løper i tørr trygghet inne i teltet, og kan der både få program og fortelle oss hva som er viktigst for dem.

Og når valgkampen er over, blir det grillfest i party- … ehh, unnskyld; parti-teltet!

Inspirert av forrige test, og alle interessante tilbakemeldingene (tusen takk skal dere ha, forresten) kastet jeg meg over neste test fra Aftenpostens «finn ut hvem du er»-serie. Det gikk slik:

Jeg juksa ikke i det hele tatt, altså! Hvordan scorer du?

Jeg måtte selvfølgelig teste hvor jeg egentlig står sånn der politisk.

Hvordan går det med deg?