Siden bryllupsreisen vår i Eastbourne, har jeg lengtet etter å dra tilbake dit. Det er noe med denne byen som innbyr til sakte tid, til å ta det med ro og bare nyte det å være der. Spise Fish and Chips til lunsj, og bruke resten av dagen på stranda til å gjøre ikke noe. Gå, gå og gå langs en fascinerende strand hvor mennesker har nektet å la seg vaske bort av de evige bølgene … — Det er bare fantastisk, på en veldig diskret måte.
Og som den oppvakte leser nå kanskje har fått med seg, er det Eastbourne som er grunnen til bloggetørken her de siste fjorten dagene eller så. Jeg kommer nok til å skrive mer om denne turen, men nå hadde jeg bare lyst til å blogge noen bilder (klikk for større versjoner):
 |
 |
 |
 |
|
Stranda i Eastbourne består av uttallige små steiner som naturen har brukt årtusener på å forme |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Vannet i Den Engelske kanal holder vanligvis god badetemperatur, og når det flør, og sjøen treffer de soloppvarmede steinene, er det til og med så varmt at jeg bader.. |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Langs stranda finner man mange eksempler på at havet fremdeles er en viktig næringsvei og arbeidsplass for mange, og alle restauranter og puber i Eastbourne kan by på spennende fiskeretter. Og selvfølgelig «Battered Cod and Chips», som er min favoritt. |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Strandpromenaden går fra området der vi bodde forbi fornøyelsesparker, badeland, restauranter og attraksjoner før den når byen, hvor «The Eastbourne Pier» stikker seg ut som et naturlig midtpunkt foran den lange, lange hotellrekken. |
 |
 |
 |
 |
|
Promenaden fortsetter forbi sentrum ut mot «Beachy Head», en kalksteinsvegg kanskje bare slått av den i Dover? Hele veien er det noe å se, og noe som skjer. Jeg tror jeg kunne vandret langs denne stranda i årevis uten å blitt lei. |
|||
 |
 |
 |
 |
|
Eastbourne er et berømt rekreasjonssted for Englands eldre, og et sted der mange skoleelever på språkreise finner sin første kjerlighet. Men sannelig fungerte det ganske bra for en småbarnsfamilie, også! |
|||