Diskusjonen om det er riktig å innføre rushtidsavgift i våre mest trafikkerte byer har gått en stund, og de fleste fornuftige mennesker jeg har sett uttalt seg om emnet ser ut til å mene at det er den riktige veien å gå for å få mer transport fra bil og over til massekommunikasjon som buss og bane. Men likevel er det selvfølgelig ikke alle som er enige i at det skal innføres nå.
For nordmenn flest er det nemlig ikke nok at et tiltak er privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, miljøvennlig, bærekraftig og alt det der — nei, akkurat som et litt ufordragelig barn, må de ha en premie for å gjøre det som er riktig, en såkalt gulerot. «Mindre pisk og mer gulerot», sier de gjerne, «Kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift». Det er selvfølgelig momenter det er lette å slutte seg til, men jeg tenderer likevel til litt mer pisk, og jeg vil prøve å utdype hvorfor.
Jeg vil ikke krangle på at gulerøtter i den betydningen vi snakker om her, virker. Tvert i mot kan jeg komme med noen indikasjoner på at de gjør det: Jeg begynte å transportere meg selv rundt for egen maskin på tidlig åttitall. Allerede da var det et problem med privatbilismen, og byen jeg bodde i, Trondheim, fikk sine første kollektivfelt for å hjelpe bussen fram. Og det er kanskje de siste guleroten kollektivbrukerne har fått.
Etter dette, har de fleste gulerøttene blitt billistene til del: veier er blitt bygget ut for å ta unna for en eksplosiv vekst i biltrafikken, kjøpesentre bygges som parkeringsøyer langt fra folk og kollektivtrafikk, nye komfortable biler faller stadig nominelt i pris og bensinen har aldri vært billigere enn nå i forhold til lønningene.
Alt dette er gulerøtter som bidrar til økt biltrafikk, noe som naturlig nok går på bekostning av kollektivtrafikken. Og siste gang jeg var i Trondheim, merket jeg meg siste spikeren i kista for miljømvennlig kommunikasjon så langt: Biler med mer enn én person i, kan få bruke mange av de før nevnte kollektivfeltene. Dette fører selvfølgelig til at det går raskere med bil — og mye langsommere med buss …
Skal man da prøve å oppveie alle disse «bil-gulerøttene» med «buss-gulerøtter» for å få folk til å begynne og kjøre buss? Det ville selvfølgelig vært veldig behagelig. Men også veldig dyrt. Hvis vi er enige om at kollektivtransport er fremtiden, burde det heller ikke være nødvendig. Og hva om vi bruker milliarder av kroner på «kollektiv-gulerøtter», og folk fortsatt vil kjøre bil? Det blir dyrt, det. Så, jeg er nok fremdeles en tilhenger av pisk, vi har fått gulerøtter nok for mange år fremover.
Det andre argumentet, det at «kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift» er det på mange måter enda lettere å være i alle fall delvis enig i. For alle vil jo ha bra nok kollektivtransport, ikke sant? Spørsmålet er bare hvem som skal bestemme når kollektivtrafikken er «bra nok».
Jeg tror ikke det finnes et eneste kollektivtilbud i verden i dag som alle er enige om er «bra nok». Jeg tror aldri det vil finnes et slikt. Og nordmenn, som kanskje er de metteste menneskene i hele verden, vil i alle fall ikke være de første til å enes om at «Nå! — Nå er kollektivtilbudet bra nok, kom med rushtidsavgiften!». Kollektivtilbudet vil aldri bli «bra nok», og jo fortere vi innser det, dess bedre.
Så, vi må slutte å narre oss selv til å tro at dette kan løses uten at det blir litt ubehagelig for noen av oss. Gulerøttene har vi fått, verdens rikeste mennesker i verdens rikeste land må slutte å vente seg belønning for å gjøre det som stort sett alle ser er det eneste riktige. Pisken må tas fram. Vi billister må piskes ut av kollektivfeltene og det må bygges flere kollektivfelt slik at bussen blir er reelt alternativ til bil.
Rushtidsavgift må til for å trekke inn igjen noen av gulerøttene som bilistene har fått oppigjennom. Kollektivtilbudet er ikke så ille som mange vil ha det til, og med en kraftig økning av brukermassen, vil selvfølgelig investeringene og driftsbudsjettene kunne økes drastisk. Rushtidsavgiften vil kunne øremerkes til kollektivutbygging også, men det er ikke det viktigste poenget i denne debatten.
Det viktigste er at vi slutter å tro at vi fortjener belønning for å delta i samfunnet. Det gjør vi nemlig ikke — det er tvert i mot vår plikt.
Ja, ja. Så får vi altså 
Jeg er veldig glad i å høre på radio, men her jeg bor, er det ikke så veldig mye radio å velge blant. Ikke får vi 
