På tilbud: Felis silvestris catus i striebasert bæreredskap

Fra en av mine leverandører fikk jeg et tilbud i e-posten i dag. Det var på en PC med disse spesifikasjonene:

De nyeste Intel® CoreTM 2 Duo-prosessorene gjør det mulig for IT-ledelsen å diagnostisere, starte om igjen og reparere PC-er fullt ut uten hensyn til strømstatus eller om operativsystemet er i orden

  • Beskytter systemene proaktivt ved å underbygge viktige sikkerhetsagenter
  • Forhindre infiserte PC-er i å spre virus gjennom sikkerhetsfiltre på maskinvarenivå
  • Tidsbaserte filtreringsmuligheter som identifiserer flere nettverkstrusler
  • Avanserte alternativer for brukeridentifisering: integrerte smartkort, valgfri integrert fingeravtrykksleser og/eller passord (også før oppstart)
  • TPM-sikkerhetsbrikke gjør det mulig med personlig virtuell disk for alle krypterte filer
  • Wave EMBASSY® Trust Suite arbeider sammen med TPM for solid fil/folderkryptering og mye mer

Er det jeg som er fullstendig utdatert når jeg sier «hæ?!» ?

Norsk nasjonalmarmor

Ja, ja. Så får vi altså et gult operahus i Oslo. Eller «rust-rødt», «urinfarget» eller hva man ønsker å kalle det. Det er selvfølgelig mange som synes det er litt trist, men vi er kanskje noen som godter oss bitte litt, også.

For det er jo ingen overdrivelse å si at det var litt delte meninger om det å hente marmor fra Italia til Norge. Jeg mener, om det er noe vi er gode på her til lands, så må det vel være stein?! Og her på Fauske, har vi til og med en av verdens mest særegne marmortyper, Norwegian Rose eller Fauskemarmor som den gjerne kalles her til lands.

Fauskemarmor er brukt i praktbygg verden over. De fleste som har vært på verdens fremste luksushoteller har nok i det minste sett detaljer i den særegne, rosa steinen, og hvis du har besøkt FN-bygningen i New York, kan du ikke unngått å ha sett den. Det er også Fauskemarmor som ligger på gulvet i Domkirka i Trondheim, den er brukt i Keiserpalasset i Tokyo, i Oslo Rådhus, på Oslo Lufthavn Gardermoen — og illustrasjonsbildet her er fra Konsulvillaen på Skøyen, hvor både den rosa og den grå Fauskemarmoren er brukt.

Fauskemarmoren ville vært det naturlige valget for marmor til et operabygg som hevdes å være «hele norges». Det er det nok for seint å gjøre noe med nå. Men det er ikke for seint å gjøre ære på Fauskemarmoren!

Geoportalen.no — Norsk geologisk forening sine sider på nettet — inviterer alle til å stemme på Norges nasjonalbergart! Så stem frem en stein som tåler noen år uten å gulne — bestandigheten kan også beskues på Fauske hotell, i Glasshuset, Bodøs storstue — og ikke minst, i Fauske sentrum.

Så, stem på Fauskemarmor som norges nasjonalbergart!

Pisk til folket: Rushtidsavgift nå!

Diskusjonen om det er riktig å innføre rushtidsavgift i våre mest trafikkerte byer har gått en stund, og de fleste fornuftige mennesker jeg har sett uttalt seg om emnet ser ut til å mene at det er den riktige veien å gå for å få mer transport fra bil og over til massekommunikasjon som buss og bane. Men likevel er det selvfølgelig ikke alle som er enige i at det skal innføres .

For nordmenn flest er det nemlig ikke nok at et tiltak er privat- og samfunnsøkonomisk lønnsomt, miljøvennlig, bærekraftig og alt det der — nei, akkurat som et litt ufordragelig barn, må de ha en premie for å gjøre det som er riktig, en såkalt gulerot. «Mindre pisk og mer gulerot», sier de gjerne, «Kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift». Det er selvfølgelig momenter det er lette å slutte seg til, men jeg tenderer likevel til litt mer pisk, og jeg vil prøve å utdype hvorfor.

Jeg vil ikke krangle på at gulerøtter i den betydningen vi snakker om her, virker. Tvert i mot kan jeg komme med noen indikasjoner på at de gjør det: Jeg begynte å transportere meg selv rundt for egen maskin på tidlig åttitall. Allerede da var det et problem med privatbilismen, og byen jeg bodde i, Trondheim, fikk sine første kollektivfelt for å hjelpe bussen fram. Og det er kanskje de siste guleroten kollektivbrukerne har fått.

Etter dette, har de fleste gulerøttene blitt billistene til del: veier er blitt bygget ut for å ta unna for en eksplosiv vekst i biltrafikken, kjøpesentre bygges som parkeringsøyer langt fra folk og kollektivtrafikk, nye komfortable biler faller stadig nominelt i pris og bensinen har aldri vært billigere enn nå i forhold til lønningene.

Alt dette er gulerøtter som bidrar til økt biltrafikk, noe som naturlig nok går på bekostning av kollektivtrafikken. Og siste gang jeg var i Trondheim, merket jeg meg siste spikeren i kista for miljømvennlig kommunikasjon så langt: Biler med mer enn én person i, kan få bruke mange av de før nevnte kollektivfeltene. Dette fører selvfølgelig til at det går raskere med bil — og mye langsommere med buss …

Skal man da prøve å oppveie alle disse «bil-gulerøttene» med «buss-gulerøtter» for å få folk til å begynne og kjøre buss? Det ville selvfølgelig vært veldig behagelig. Men også veldig dyrt. Hvis vi er enige om at kollektivtransport er fremtiden, burde det heller ikke være nødvendig. Og hva om vi bruker milliarder av kroner på «kollektiv-gulerøtter», og folk fortsatt vil kjøre bil? Det blir dyrt, det. Så, jeg er nok fremdeles en tilhenger av pisk, vi har fått gulerøtter nok for mange år fremover.

Det andre argumentet, det at «kollektivtrafikken må bli bra nok før vi får rushtidsavgift» er det på mange måter enda lettere å være i alle fall delvis enig i. For alle vil jo ha bra nok kollektivtransport, ikke sant? Spørsmålet er bare hvem som skal bestemme når kollektivtrafikken er «bra nok».

Jeg tror ikke det finnes et eneste kollektivtilbud i verden i dag som alle er enige om er «bra nok». Jeg tror aldri det vil finnes et slikt. Og nordmenn, som kanskje er de metteste menneskene i hele verden, vil i alle fall ikke være de første til å enes om at «Nå! — Nå er kollektivtilbudet bra nok, kom med rushtidsavgiften!». Kollektivtilbudet vil aldri bli «bra nok», og jo fortere vi innser det, dess bedre.

Så, vi må slutte å narre oss selv til å tro at dette kan løses uten at det blir litt ubehagelig for noen av oss. Gulerøttene har vi fått, verdens rikeste mennesker i verdens rikeste land må slutte å vente seg belønning for å gjøre det som stort sett alle ser er det eneste riktige. Pisken må tas fram. Vi billister må piskes ut av kollektivfeltene og det må bygges flere kollektivfelt slik at bussen blir er reelt alternativ til bil.

Rushtidsavgift må til for å trekke inn igjen noen av gulerøttene som bilistene har fått oppigjennom. Kollektivtilbudet er ikke så ille som mange vil ha det til, og med en kraftig økning av brukermassen, vil selvfølgelig investeringene og driftsbudsjettene kunne økes drastisk. Rushtidsavgiften vil kunne øremerkes til kollektivutbygging også, men det er ikke det viktigste poenget i denne debatten.

Det viktigste er at vi slutter å tro at vi fortjener belønning for å delta i samfunnet. Det gjør vi nemlig ikke — det er tvert i mot vår plikt.

Lottomillionærer

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer:

Og med det, synes jeg Reidar Nordby jr. kan få være i fred, nå. Medieinteressen og reaksjonene står på ingen måte i forhold til «synden» han har begått.

They only drink because they want to save the world

Ved en tilfeldighet klikka jeg meg inn på de «sensurerte minuttene» fra Michael Moores film «Sicko», de som handlet om Norge. De ble ikke med i filmen fordi Norge framsto som litt for godt til å være sant. Og sett fra litt perspektiv, ser det kanskje slik ut:

Kanskje vi egentlig har det ganske bra?

Julekveld sånn litt på forskudd

Tangent Quattro Jeg er veldig glad i å høre på radio, men her jeg bor, er det ikke så veldig mye radio å velge blant. Ikke får vi DAB på lenge, og kabel-TV-leverandøren leverer heller ikke flere radiokanaler enn strengt tatt nødvendig.

Internettradio er jo et selvfølgelig alternativ, men det er jo veldig tungvindt å fyre opp en PC for å kunne høre på radio. Derfor ble jeg skrekkelig glad da jeg fant Tangent Quattro på nettet. Dette er en radio som tar inn Internett-radio over husets trådløse nettverk. Den kan også brukes som en forsterker til en MP3-spiller, og skal også kunne spille musikk fra en lokal nettverksserver.

Nettverksoppsettet var helt rett frem, og radioen sleit ikke det minste med kryptering og slikt. Deretter kontakta radioen Reciva.com, og ga meg tilgang til de for tiden 8346 kanalene som er tilgjengelig der (hvorav godt over 100 norske). Radioen lister kanalene etter genre eller land, og søke etter kanaler i fritekst. Det er kun Recivas kanaler som er alternativene, men dersom du har en radiofavoritt som ikke finnes hos Reciva, skal visst de ta den inn på lista si hvis du spør.

Navigasjonen er enkel og rett frem, jeg greier meg for det meste med to knapper og et hjul. Det tar selvfølgelig litt tid å hente stasjonsnavn og buffre radiostrømmen, men det fungerer. Det eneste store drawbacket jeg finner med navigasjonsmulighetene, er at radioen bare har mulighet til å lagre seks presets. Å begrense seg til seks favoritter blant 8346 alternativ, er en uoverkommelig oppgave.

Radioen forstår MP3, Ogg, WMA, Real og det aller meste som Internettradiokanaler kan finne på å sende ut, og den er enkel å oppdatere firmware på, slik at jeg antar at nye format også vil kunne gjøres tilgjengelig på denne måten. Lydkvaliteten er helt grei, det er god, gammeldags radiolyd i den, og selv kraftig komprimerte strømmer høres helt greie ut.

Nettverksavspillingen fikk jeg ikke til å virke på første forsøk — radioen finner serveren og begynner å laste ned sanger, men blir ikke ferdig. Jeg vet at det er noen tegnsettproblemer med serveren min, og skal forske litt på om det ikke er der problemet ligger. Det er ikke så viktig for meg, jeg kjøpte den for å lytte til nettradiostasjoner, så uansett er jeg godt fornøyd.

Ubuntu 7.10 på Acer Aspire 5720z

Jeg har tidligere skrevet om min nye PC, og jobben for å få et nytt nettverkskort i den, slik at jeg kunne kjøre Linux uten skumle drivere. Jeg fikk omsider dette på plass, og installert på fem minutter av den lokale PC-pusheren. Gjett om jeg var glad for at jeg handla lokalt akkurat da!

Så var det altså installasjon av Ubuntu som sto for tur, og det gikk helt greit — bortsett fra to små feil jeg måtte lete meg frem til løsningen på. De to små feilene var at Compiz, altså det pene, organiske 3D-grensesnittet som følger med Ubuntu, ikke fungerte som det skulle, og at det ikke kom en lyd fra høyttalerne.

Det første problemet kommer visstnok av at grafikkbrikken i maskina mi ikke kjennes igjen som en godkjent brikke av Compiz — selv om det egentlig fungerer helt fint. Dette fiksa jeg ved å åpne fila /home/lasse/.config/compiz/compizconfig/config, og legge til linja SKIP_CHECKS=yes.

Lyden ble en litt større oppgave. Jeg fant en oppskrift på Internet som jeg fulgte til punkt og prikke, men det fungerte ikke likevel. Jeg lette imidlertid litt videre, og et sted fant jeg tipset om å tilbakestille alt til standard ved å gjøre sudo apt-get install linux-backports-modules-generic. Og etter en reboot, fungerte lyden akkurat som den skulle!

Litt «mikk» — men ikke mer enn hva jeg kan leve med!

Oppdatering:

Jeg hørte også litt sånn klikking som Eirik nevner, og fant ut at harddisken min hadde litt for heftige strømsparingsinnstillinger fra fabrikken. Jeg fulgte derfor denne oppskriften:

Here is how I permanently fixed it:

1) make a file named «99-hdd-spin-fix.sh». The important thing is starting with «99».
2) make sure the file contains the following 2 lines (fix it if you have PATA HDD):

#!/bin/sh
hdparm -B 255 /dev/sda

3) copy this file to 3 locations:

/etc/acpi/suspend.d/
/etc/acpi/resume.d/
/etc/acpi/start.d/

Voila! After that the HDD never spins down on power (looks like it actually spins down on battery at modest rate). Sorry if the instruction is too detailed, no offense.

Det fikset klikkelyden for meg!

Takk for alt

Trond Kirkvaag, 21. juni 1946 — 16. november 2007.

En av verdens fremste komikere gikk bort i dag etter lang tids sykdom. Hvil i fred, Trond Kirkvaag.

Stilleben

Nå har jeg stort sett vært hjemmefra halve tiden de siste ukene. Sånt blir det litt lite bloggetid av, og av og til blir man også litt sliten.

Når man sitter på et møterom, er det begrenset hvor mye man kan finne på for å aktivere seg. Men med mobilkamera, ny PC, blåtann og et veldig grønt eple går det i alle fall an å ha det litt morro.

Boomerangen har landet

For et par år siden (huff, som tiden flyr), skrev jeg om det som jeg kalte en forbrukerboomerang — at butikker som selger harddisker ikke bare skal være ansvarlige for at disken du kjøper virker i reklamasjonsperioden, men at de også skulle være ansvarlig for at du får gjenopprettet dataene dine dersom en disk ryker. Dette var et helt håpløst forslag, som ville ha skadet mye mer enn det ville hjulpet.

I VG leste jeg imidlertid for noen dager siden at et ferskt vedtak i Forbrukertvistutvalget fastslår at det alltid vil være en fare for tap av data som bare er lagret på maskinens harddisk, og databrukere har som hovedregel ikke engang rett til erstatning ved kjøpsrettslig mangel på harddisken. Derfor må vi forbrukere derfor innrette oss slik at vi har mer enn en kopi av alle viktige data. Datasikkerhet handler alltid først og fremst om redundans og backup, og selv ikke verdens beste forbrukerlovgivning kan gjøre noe med det enkle faktum.

Og her er det mye som bør gjøres. VG-artikkelen skriver blant annet at «46 prosent av norske databrukere sløyfer sikkerhetskopien. Det sier litt om hvilken utfordring vi står overfor». Men det neste utsagnet de kommer med, er jeg ikke like enig i: «Enda verre er situasjonen når det gjelder MP3-spillere, der bare 11 prosent av brukerne tar backup». En MP3-spiller inneholder i de aller fleste tilfeller musikk som er tilgjengelig i de fleste butikker, og gjerne også i ens private CD-hylle, og sånt synes jeg det ikke er så viktig å ta backup av. Digitalbilder, derimot. Og manuset til den store romanen din …

Forbrukerrådet vil imidlertid ikke gi seg helt, og seniorrådgiver Torgeir Waterhouse kommer med flere problemstillinger knyttet opp mot dette: I enkelte tilfeller kan det være vanskelig eller umulig å ta sikkerhetskopi av filer med DRM (blant annet musikk og film), og at det kan skape en uakseptabel situasjon for forbrukerne. Dersom løsningen Forbrukerrådet her ser for seg er at harddiskforhandlerne skal være nødt til å dekke gjenkjøp av DRM-ødelagt musikk i tilfellet harddiskkrasj, håper jeg alle fornuftige alarmklokker stås på her. En slik evig skattelegging av alle brukere av digital underholdning vil selvfølgelig være drømmesituasjonen til underholdningsindustrien, men et stort tap for samfunnet.

Problemene med DRM-befengt musikk er mange, og Forbrukerrådet burde vært mye høyere på banen når det gjelder å finne løsninger på disse. Men her ser det ut som om Forbrukerrådet har blitt blendet til å se etter løsninger på symptomene i stedet for å gjøre jobben sin. En slik avsporing bør ikke blandes inn i denne debatten, brukerne bør selv ta ansvar for å sikre sine egne data — også hvis det inkluderer å omgå eller unngå mer eller mindre vellykkede DRM-forsøk.