Juleferien er over, og de aller fleste av oss fikk det vi ønsket oss til jul — og kanskje enda litt til. Gjennomsnittsnordmannens private kjøpekraft har økt voldsomt de senere årene, noe som gjør at privat sektor konkurrerer ut offentlig sektor i kampen om arbeidskraft og ressurser, uten at forventningene til de velferdsgodene vi mottar fra offentlig sektor reduseres det minste. Dette skaper komplekse utfordringer som krever kreative løsninger dersom vi ønsker å opprettholde den norske velferdsstaten med et sikkerhetsnett som skal sikre alle landets innbyggere gode velferdstilbud.

Og kreativiteten får mange utløp. «De som har mulighet bør betale større egenandeler for medisiner, legehjelp og andre helsetjenester», mener for eksempel Høyres helsepolitiker Inge Lønning. Dette høres jo ut som en besnærende tanke — yt etter evne, få etter behov — og en grei måte å få flere penger fra de velståendes lommer og over til tjenesteproduksjon for fellesskapet. Men jeg greier likevel å se noen problemer med dette forslaget:

I følge oppslaget ler Inge Lønning når noen kaller dette for «skatt på sykdom». Jeg tror ikke jeg deler Lønnings sans for humor. Helsetjenester er noe som de aller, aller fleste av oss har bruk for i varierende grad, og en prising av disse i forhold til hvor mye folk tjener, vil selvfølgelig oppfattes akkurat som annen inntektsskatt av de det rammer. Det vil bare være langt mindre rettferdig, og ikke særlig effektivt.

Rettferdighetsbegrepet blir jo ofte misbrukt i norsk samfunnsdebatt, men her er det absolutt relevant. Hvis vi først er enige om at det private forbruket må ned, og at offentlige velferdsgoder bør styrkes, er det jo litt merkelig at man her skal plukke ut en gruppe (riktignok en veldig stor gruppe, men likevel), de med behov for legehjelp, og så si at det er de som må ta regninga.

Faren for at vinninga vil gå opp i spinninga er også absolutt til stede. Er det noen som tør å anslå størrelsen på byråkratiet som skal påse at forholdet mellom reell inntekt og faktiske helseutgifter er riktig? Med kontrollapparat, klageordninger og ankeinstanser. Setter man i gang en slik ordning som dette for å få penger inn i statskassa, er det temmelig dumt å velge en såpass kostbar en.

Men det er likevel befriende å se at også Høyre er villige til å være med på å diskutere hvordan vi skal finansiere den velferdsstaten de aller fleste av oss er enige om at vi skal ha. «Det er like god høyrepolitikk som Ap-politikk å si at vi må betale for de tjenestene vi faktisk ønsker. Dette er økonomisk fornuft», sa en annen markert Høyrepolitiker, tidligere statsråd og professor i samfunnsøkonomi Victor D. Normann. Og jeg ser ikke bort fra at det er hans faglige bakgrunn som gjorde at han greide å peke på det som er den mest fornuftige måten å utvise denne økonomiske fornuften på nemlig gjennom å øke skattene for alle, også de som er friske …