Dobbeltmoral navngis

I Dagbladet i dag leser jeg at Jens Stoltenberg ikke vil fryse lønna si selv om finansministeren oppfordrer til at politikerne gjør det. Stoltenberg mener at lønnsoppgjøret uansett vil bli moderat, og at spillereglene må følges. I og med at de fikk godt over en G i lønnsøkning for kort tid siden, forventer vi vel alle et moderat lønnsoppgjør for politikerne, akkurat som vi gjør for de fleste andre.

Men Kristin Halvorsen taler nok igjen for døve ører. Noe jeg har lært i min korte politikerkarrière, er at politikere stort sett er som alle andre — de sier ja takk til penger, i alle fall så lenge de kommer fra legitime kanaler. Mere penger i lønn er alltid velkomment. Problemet med politikerne, er jo at velgerne som «ansetter» dem ikke har noen direkte kontroll over hvilken betaling de får, som politiker vedtar man sin egen lønn og godtgjørelse.

Slik er det ikke med andre arbeidsplasser. I bankene, for eksempel, er det avtaler mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som avgjør hvor mye man skal ha i lønn. Likevel er politikere som Siv Jensen kjapt ute med å mene at regjeringa skal pålegge banksjefer lønnskutt. Men når det er snakk om å justere Siv Jensens egne lønnsøkninger, er hun mer skeptisk: «Det mener vi er å tukle med systemet for fastsetting av lønn, sier Frp-leder Siv Jensen til VG».

Så Jensen mener at det er greit for Stortinget å justere privatansattes lønn, selv om de ikke har noe med det, men når noen foreslår at de skal justere egen lønn, noe de faktisk er kompetente til, er det å tukle med systemet!? Dobbeltmoral har fått et navn, og det er Siv Jensen!

Kveldens spilleliste

Konemor og undertegnende er ikke så mye på disko lengre – så vi spiller Spotifymusikk istedet. Og med gode høyttalere og en aldri så liten god drikke, er det greit nok. Og så får vi jo høre den musikken vi liker! Som for eksempel:

  • The Cure – just like heaven
  • David Bowie – the man who sold the world
  • Marillion – Script for a jesters tear
  • Tom Waits – Rain Dogs
  • Phil Collins – the roof is leaking
  • Lloyd Cole and the Commotions – My bag
  • Van Morrison & Roger Waters – Comfortably numb
  • Talking Heads – Psycho killer
  • Guns N’Roses – Don’t cry
  • The Pretenders – 2000 Miles
  • The Housemartins – Happy Hour
  • Simple Minds – Street fighting years
  • Bruce Springsteen – The River (live – 11-minutters-versjonen)
  • Tina Turner – We don’t need another hero
  • Bryan Ferry – Slave to love
  • Wish you were here – David Gilmour
  • Paisley Park – Prince

Hva mangler?

Knøttet med briller

En rutinekontroll på helsestasjonen avslørte at Knøttet antageligvis ikke hadde 20/20-syn, og etter å ha vært hos en spesialist, fikk vi med oss en brilleseddel.

Brillene plukket han ut helt selv — etter å ha prøvd stort sett alle på butikken, endte han opp med et par skikkelig kule fra X Games. Ventetiden var lang, og gleden stor da de endelig kom. Og nå er han kjempeflink, tar de på så fort han kommer inn og har de på helt til øynene blir for slitne. Men det går litt lenger tid for hver dag, og kanskje, til neste uke, kan han få ha de med seg i barnehagen!

Mammaen har også blogga om knøttets nye briller i mobloggen sin.

Skikkelig billig?

Jeg kom over en litt morsom annonse i Avisa Nordland i dag. Jeg mobilblogga den, men siden mobilbloggen min har en temmelig begrenset leserskare, tenkte jeg at jeg skulle reblogge:

Billig PC, kanskje — men skikkelig dyrt tastatur!

Så var det over for denne gang

Barnehagen til Knøttet har hatt solfest, og det begynner å bli morsomt å være ute om dagene etter som dagslyset langsomt tar over stadig fler og fler minutter av døgnet. Men selv om alle blir i godt humør av sollys, tenker jeg tilbake på mørketida med litt vemod også, jeg.

Spesielt når jeg kom over bildet over her, tatt 3. januar i år. Det ser jo riktig så idyllisk ut, jo. Og tenk hvor koselig det var å sitte i den godt vedfyrte stua og drikke kakao, da …

Som tiden flyr …

Jeg har tidligere skrevet litt om hjemmeserveren min. Den står nede i kjelleren og gjør jobben sin til alles tilfredshet. Faktisk til en sånn grad at vi nesten glemmer å tenke på at den er der. Og det er litt skummelt, for da kanskje vi glemmer å ta backup, holde øye med harddisk-helse og slikt. Og skulle vi miste de flere hundre gigabytes med egenprodusert materiale vi har der, ville jo det vært en liten katastrofe.

Derfor fant jeg ut at jeg skulle bytte ut en av harddiskene i den med to 750GB Samsung SATA-disker. Da oppnår jeg tre ting: Jeg får mer lagringsplass, etter som den jeg plukker ut er på 250GB, jeg får større feiltoleranse etter som jeg setter opp de to Samsung-diskene i RAID og jeg får sannsynligvis friskere harddisker, etter som de nye diskene er … vel — nyere.

Men da jeg skrudde opp kabinettet for å putte inn diskene, fikk jeg en overraskelse:

Først oppdaget jeg at jeg ikke hadde strømkontakter til SATA-diskene. Strømforsyningen har bare to SATA strømkontakter. Heldigvis finnes det overganger fra den «gammeldagse» Molex-kontakten til den nye, svarte 15-pins sATA-pluggen. Men så oppdaget jeg et annet problem:

Hovedkortet mitt, et Asus K8N-VM har bare to sATA-kontakter, så det er ikke kontakter til flere sATA harddisker der!

En fornuftig mann hadde sikkert enten skrinlagt prosjektet eller skaffet seg et nyere hovedkort nå. Men denne serveren oppfører seg så utrolig pent og stabilt med det hovedkortet den har, og jeg vil absolutt ha på plass de to diskene jeg har kjøpt — så nå har jeg bestilt et 2 porters sATA RAID kontrollerkort til noen hundrelapper.

Så, ny ventetid. Og ny spenning — for hva har er det jeg har glemt å tenke på denne gangen?

Under snø

Til du/dere som har misforstått, og åpenbart har fått det inntrykket at plena mi er et hundetoalett: Kom gjerne forbi i grillsesongen, så kan jeg vise dere en alternativ måte å lage «hot dogs» på.

Jeg blir mer og mer overbevist om at et generelt forbud mot kjæledyr ville vært en god idé.

Nesten pausefisk?

Det er helg og jeg har fri, og i utgangspunktet god tid. En perfekt tid for å blogge. Men likevel er jeg egentlig, til meg å være, skremmende stille …

Det er nok flere årsaker til bloggestillheten. En er jobben min, som krever en og en halv mann for tiden, en annen er alle offline-oppgavene som venter på meg når det gjelder eget firma, organisasjoner jeg har ansvar for og så videre, en tredje er at det begynner å bli lyst i Nord-Norge og vi har lyst til å være ute i lyset (samtidig som vi ser hvor møkkete det er inne, så vi enten må vaske eller finne på noe å gjøre utendørs) — og i tillegg må jeg jo prøve å være litt pappa innimellom, også.

Men jeg er her likevel. Og til alle dere andre, glitrende, bloggere der ute vil jeg bare fortelle at den tiden jeg har foran PC-en, bruker jeg til å lese fremfor å absolutt skulle rope ut alle mine tanker selv hele tiden. Så om jeg er stille, så er jeg likevel her.

Og så hender det jeg mobilblogger litt, da. Men mobilbloggen min har vel antagelig mest interesse for de som kjenner meg fra før — jeg tror jeg blir skrekkelig personlig til tider.

Men altså: Jeg er her — og jeg er med. Og plutselig finner jeg, eller prioriterer jeg, tid til å skrive om noe viktig igjen. Og i mens koser jeg meg med det dere andre produserer. Takk skal dere ha!

Mobile downgrade

Jeg skal tilstå en ting her: Jeg har egentlig alltid trivdes litt vel godt med å være «motstrøms». Men nå har jeg kanskje satt ny rekord. For mens resten av verden løper etter iPhoner, Blackberries og 5800-er, så har jeg faktisk degradert mobiltelefonen min fra en Sony Ericsson C702 til en k810i av samme fabrikat.

Jeg hadde en Sony Ericsson k800i som jeg egentlig har vært veldig fornøyd med. Men alt slites, dessverre, og i høst hadde telefonen min begynt å bli litt for treg i forskjellige sammenhenger. Spesielt — og jeg er nesten litt flau over å innrømme det — plaget det meg at utløserknappen, altså til kameraet, fusket. Flaut fordi jeg alltid hadde sett på meg selv som en sånn som først og fremst trengte en telefon for å ringe med. Men jeg irriterte meg altså mer og mer over at det ikke gikk an å ta bilder på en skikkelig måte.

Så, når jeg kunne få tak i en Sony Ericsson c702 for en billig penge, virket det som en god idé. Det er en telefon som er støt- og sprutsikker, den har en relativt stor skjerm, et fancy brukergrensesnitt (som også er temmelig brukervennlig), gode navigeringsfunksjoner og mange nyttige funksjoner. Selvfølgelig kommer den med et 3,2 megapixel kamera (den samme oppløsningen som min gamle telefon hadde), radio, multimediaspiller, videoopptak og ikke minst: GPS. Alt lå til rette for et langt og lykkelig samliv mellom meg og 702.

Helt til jeg begynte å ta bilder. Joda, det ser ut til at det viktigste for meg med en mobiltelefon er bildekvalitet. Selv om c702 kommer med samme oppløsningen som k800i, så er det definitivt ikke det samme kameraet. Bildene med c702 blir blassere, mer kornete og mindre levende enn med k800i. Og fotolampa i c702 er flott til «festportretter» og ikke minst som lommelykt – men dersom det trengs ekstralys til et bilde, er det ikke noen tvil om at blitzen til mitt gamle kamera gikk led-lampa i c702 en høy gang.

Så, jeg gikk litt tilbake, jeg, og bestilte meg en Sony Ericsson k810i. Dette er egentlig stort sett den samme telefonen som k800i, med samme grensesnitt, skjerm og det hele, men med et litt annet utseende, og et litt forbedret design. Kameraet er så bra som jeg tror jeg kan forvente fra en billig mobiltelefon, Gmail, Twitter og Yr.no er på plass. Jeg kan oppdatere mobilbloggen min rett fra mobiltelefonen, og som en ekstra bonus har konemor tatt over «gamletelefonen» og opprettet sin egen mobilblogg.

Så vinner vi vel alle sammen, da?

Ikke bare krigsforbrytere

Gerald Kaufman, jøde og britisk parlamentsmedlem, holder et sterkt innlegg om situasjonen på Gaza og Israels handlinger der.

En av formuleringene er: «My grandmother was ill in bed when the Nazis came to her home town of Staszów. A German soldier shot her dead in her bed. Madam Deputy Speaker, my grandmother did not die to provide cover for Israeli soldiers murdering Palestinian grandmothers in Gaza.» Det er personlig, sterkt og en god motvekt til alle de tannløse, akademiske synsingene alt for mange politikere bedriver om dagen.