I disse dager pågår det en rettssak mot de kreative menneskene bak websiden «The Pirate Bay» i Sverige. Rettssaken handler øyensynlig om tyveri av åndsverk, men hvis man ser nærmere etter, er det egentlige motivet det samme her, som de fleste andre steder: Penger.
Her er det jo ikke snakk om slike tyveri som egentlig frarøver andre noe. Hvis jeg laster ned den nye plata til U2, er den jo like tilgjengelig for alle andre. Men U2 får ikke noen penger hvis jeg gjør det. Og kanskje enda viktigere: Plateselskapet til U2 får heller ikke noen penger. Plateselskapene hevder at dette gjør at de tjener langt mindre penger enn hva de kunne ha gjort, og jakter derfor på fildelere med en iherdighet som til og med overgår vi bloggeres trang til å synse om dette.
Spørsmålet om platebransjen har et poeng eller ikke, er diskutert opp og i mente. For selv om nedlasting selvfølgelig florerer, er ikke det hovedgrunnen til at de færreste av oss kjøper veldig mange CD-er lengre. Jeg kjøper for eksempel sjelden CD-er selv, fordi jeg ikke spiller CD-er — det er mye greiere å ha musikken i digital form. Og når Musikk til nedlasting koster mindre enn CD-er, samt at man slipper å kjøpe hele plata til Britney Spears for å få med seg de to hitlåtene, ser man at det kan finnes flere grunner til at platebransjen tjener mindre penger nå enn før. Men det var egentlig ikke det jeg ville diskutere her.
Det er umulig å konkurrere med gratis fildeling, sier John Kennedy, som er lederen for IFPI, bransjeorganisasjonen for plateselskapene. Med dette må han altså mene at folk ikke er villige til å bruke penger på musikk dersom det går an å laste ned musikk gratis. Det er en litt interessant påstand.
Forrige helg var det Melodi Grand Prix i Norge. Vinneren, Alexander Rybak, fikk 700 000 SMS-stemmer bare i finalen. Stemmene kostet fem kroner stykket. Så, selv når musikken er helt gratis på riksdekkende TV, brenner nordmenn gladelig av tre og en halv million kroner på vinnerlåten, og omtrent det samme på de andre.
Et annet eksempel er ringetoner til mobiltelefoner. Selv om VG slår stort opp at det slettes ikke er nødvendig å betale for slikt, flommer alle reklamekanaler over av tilbud om mer eller mindre vellykkede versjoner av populære låter og annet til ti-tjue kroner stykket. Og jeg kan ikke tenke meg at det ikke er penger å tjene på dette, når de åpenbart har plass til store reklameposter i budsjettene sine.
Så folk bruker fremdeles penger på musikk. Og det er så mange som bruker så mye penger, at jeg nekter å tro at det skal være noe klart skille her mellom «nedlasterne» og «de andre». Det er dette som er platepransjen, og ikke minst artistenes utfordring. Modellen hvor vi kjøper en plastikkskive med musikk på i butikken, er åpenbart død. Butikkene er jo borte, til og med. Og å ha tilstrekkelig kontroll med datafiler, vil alltid være umulig. De forsøkene som er gjort med DRM, viser jo det.
Men likevel betaler vi altså tydeligvis gjerne for musikk, og jo raskere bransjen slutter å jakte på brukerne sine, og heller finner ut hvordan de kan ta sin rettmessige del av de mange millioner kronene Telenor, mediabedrifter og andre tapper fra populærmusikken, jo raskere vil de kunne konsentrere seg om å spre bedre musikk og å gi håpefulle artister den støtten de trenger.
Oppdatert: Anders Brenna vil også betale for filmer på nettet, skriver han i Teknisk Ukeblad.
