Nok et år har passert, og det er på tide å gjøre opp den årlige bloggestatusen. Frekvensen på innleggene har gått litt ned på tampen av året av grunner som nevnes lenger nede, men det er likevel produsert 179 innlegg av vekslende kvalitet og lengde, som har avstedkommet over femten hundre kommentarer.

Jeg må si det siste tallet imponerer meg litt. Det er godkjente kommentarer fra virkelige mennesker, og det at folk så ofte gidder å mene noe om det jeg skriver, synes jeg er en utrolig stor anerkjennelse og veldig inspirerende. Så tusen takk for det! Her er en gjennomgang av årets måneder, og bloggeinnlegg som jeg husker spesielt godt:

• Januar: Vinteren 2007/08 var lenge begredelig her nordpå. Det førte til at vi faktisk starta grillsesongen før vi fikk skiene ut av kjelleren. Men heldigvis kom det vinter etter hvert, likevel.
• Februar: Et av verdens absolutt beste band, The Cure, gjestet Oslo — og for en gangs skyld var jeg der! En uforglemmelig opplevelse som fremdeles kaller frem gode minner når rett musikk spilles.
• Mars: Dette var, foruten måneden jeg startet i en jobb som webkonsulent i Nordland fylkeskommune også måneden jeg oppdaga Twitter. Og Twitter og meg er fremdeles gode venner!
• I april: ble jeg enda bedre og jeg lot meg indignere av den årvisse flaggdebatten.
• Mai: Flaggene gikk til topps på Fauske — i alle fall hos enkelte — da det ble slått fast at vi fremdeles skal ha ølutsalg på Fauske, denne gangen frem til ny folkeavstemning i 2011. Og så var det selvfølgelig MGP-måneden, da!
• Juni var måneden da bloggen min fylte seks år!
• Juli: Dette var feriemåneden, og igjen fløy jeg med SAS om sommeren. At jeg aldri lærer. Av hyggeligere minner, feiret Knøttet bursdag, og jeg fikk min Acer Aspire One
• I august måtte alle mene noe om Bloggcamp, og noen fant igjen ut at det som publiseres på nettet faktisk kan og vil bli lagret. Jeg blir like frustrert hver gang det presenteres som noe nytt og farlig. Jeg mener — er ikke liksom det hele poenget med Internett?
• September: Jeg gjennomfører mitt tredje jobbskifte i 2008. Denne gangen begynner jeg på NAV forvaltning. Der er det alt for mye å gjøre, så bloggingen har lidd litt under denne jobben. Men jeg tror likevel det er rett prioritering … Og så vinner «The Blacksheeps» MGP Jr. denne måneden. Det er nok starten på noe stort!
• I oktober sang jeg eiendomsskattens pris. Å være glad for flere skatter er ikke en enkel jobb, men noen må gjøre den, også. I tillegg begynner det å vises for alvor at Fauske har fått et nytt politisk styre.
• November var måneden Knotten TV-debuterte, og pappaen er selvfølgelig kjempestolt. Jeg får nesten en snikende følelse av at dette ikke var siste gangen han er fremme i media …
• Så kom desember, med lekre, smekre konemors bursdag:. Det var også måneden da Spotify kom i hus og jeg før første gang fikk se konturene av det som kommer til å utvikle seg til neste generasjons mediadistribusjon.

Så nå er 2008 over på flere måter, og 2009 står for døren. Godt nytt år til alle som leser dette, og takk for det gamle til alle venner og andre som har fulgt bloggen min gjennom 2008. Måtte nyttårsfeiringen i morgen bli akkurat som den skal!

Peter Pan ville aldri bli voksen. Og vi er jo mange som av og til deler det ønsket. Men likevel er det ikke til å unngå at så lenge vi lever, blir vi eldre — og til syvende og sist, blir vi sikkert voksne, også. Og ut i fra de alternativene jeg kjenner til, er egentlig det til å leve med.

Min kjære kone Ellen, har alltid fremstått for meg som voksen. Men det er muligens fordi jeg alltid har manglet litt av hennes modenhet. Jeg velger å si at jeg er barnlig, men de fleste andre vil nok like gjerne legge til en «s», og kalle meg barnslig. Ellen har kanskje mye mer ansvarlighet i seg enn hva jeg har.

Men likevel evner hun å røres til tårer av en film, hun blir oppriktig begeistret av å finne en firkløver og hun smelter som smør i solen når Knøttet og Knotten gjør seg uimotståelige for å oppnå noe. Og i en verden full av kravstore, voksne skrikerunger som leter etter noen å legge skylden på hvis livet ikke til enhver tid er som TV og ukeblader forteller oss at vi fortjener, viser hun en enestående takknemlighet for alt som tross alt ikke gikk til helvete skogen. Det er et syn på livet som jeg beundrer stort, og prøver å lære av.

Nå feirer altså denne unge, men etter hvert voksne, kvinnen fødselsdag. Ryktene — og fødselsattesten — sier at hun kommer stadig nærmere slutten på tredve-tallet. Og hun gjør det med stil!

«En kvinne kan være betagende når hun er nitten og henrivende når hun er tjueni. Men først når hun blir trettini, er hun absolutt uimotståelig», sa Coco Chanel en gang. Hun var åpenbart en veldig innsiktsfull kvinne. Konemor har vel aldri vært mer uimotståelig for meg enn hun er nå. Og Chanel fortsatte: «Og har en kvinne først opplevd å være uimotståelig, vil hun siden aldri være mer enn trettini.».

Vi får se. Så lenge du er deg, Ellen, får du bare være så gammel som du føler deg. Jeg elsker deg uansett. Og om vi aldri fant Neverland, er jo Kensington Gardens et helt greit substitutt. Gratulerer med dagen!

Nå har vi vel gjort det som må til, tror jeg:

• Vaska gulvet? Check
• Børi ved? Check
• Sett øpp føggeljbanj? Nei, men de små fjærballene har forsynt seg bra av trærne våre.
• Pynjta tre? Check:

Treet i år er dekorert etter stilen «blinglicious», eller for å si det på norsk: «All pynt er bra pynt». I tillegg har vi et snev av «more is more».

Synes det ble pent, jeg!

Da jeg var liten, hadde pappa alltid et standardsvar når vi ungene spurte ham hva han ønsket seg: «Farge-TV». Vi lo av ham, for noe slikt kunne vi selvfølgelig ikke kjøpe. Vi holdt oss til sort-hvitt-TV-en, og var glad for den. Og pappas ønske var jo velbegrunnet nok: Han ønsket seg det praktisk uoppnåelige.

Nå for tiden har de aller fleste av oss temmelig god råd. Prisene har også falt såpass mye at vi egentlig kan kjøpe hva vi vil — i alle fall til jul, hvis vi sparer litt. Hva skal vi da putte på ønskelista?

Jeg har litt tro på pappas idé, jeg. Hvis vi skal ønske oss noe til jul kan vi like godt ønske oss noe som vi ikke har råd til, eller synes er fornuftig å bruke penger på, selv. Gjerne noe som er skikkelig uoppnåelig. Det som er oppnåelig, kan vi jo kjøpe selv. Hvis vi i tillegg sparer litt av de pengene vi bruker på å kjøpe «småjulegaver» til oss selv året igjennom, kan det jo hende vi en gang i livet får muligheten til å oppfylle et slikt ønske, også!

Jeg har to slike uoppnåelige ønsker selv:

• PS3 — altså en Sony Playstation 3. Dette er jo noe vi har råd til, men vi har egentlig tilstrekkelig med spillkonsoller, og jeg har egentlig ikke tid til å bruke dem, så her går det litt på det at ønsket er fullstendig unødvendig — det er bare tull å kjøpe noe slikt akkurat nå.
• 1966 Ford Mustang. Dette er den peneste bilen som noen gang er laget. Men vi trenger ingen ekstra bil, vi har ikke garasjeplass til den og dersom vi likevel skulle kjøpt en bil til, hadde det nok blitt noe litt mer praktisk for en småbarnsfamilie.

Men det er lov til å drømme. Pappa drømte engang om farge-TV. Jeg drømmer om Mustang. Hva er ditt praktisk talt uoppnåelige julegaveønske?