Chili con carne

Det har vært lite matblogging i det siste, og dette er egentlig på kanten til hva som kan regnes inn i kategorien, også — men gode opplevelser er til for å deles!

I dag var det nemlig en sånn dag som man egentlig ikke har tid til å lage mat, men folkene mine trenger næring, så noe måtte jeg finne på likevel. Da må man tenke fort for ikke å havne i pølsehelvetet, og i dag var det en krydderpose som fanget oppmerksomheten min: Santa Maria sin Chili con carne. Jeg leste ikke mye på posen, men vet jo at «Chili con carne» betyr «Chilipepper med kjøtt», og siden jeg antok at pepperet var i kryddderposen, tok jeg med meg litt kjøttdeig og slikt, og dro hjem.

Da jeg skulle begynne kokingen, fant jeg ut at jeg hadde vært litt kjapp: Denne retten skulle egentlig tilføres en boks med tomater, og det hadde jeg ikke i huset. Men jeg hadde en liten boks med tomatpuré, og jeg lot det stå til. Så her er oppskriften på min chili:

  • 1 pose «Santa Maria Chili con carne» kryddermiks
  • 1 liten boks (140g) tomatpuré
  • 500g kjøttdeig
  • litt (1-2 dl) vann
  • 1 stor paprika
  • 1 boks Coop brune chilibønner eller lignende

Jeg stekte kjøttdeigen, lot tomatpuréen surre med noen minutter, tilsatte krydderblandingen og grovhakket paprika. Så tilsatte jeg vann til det «så passende ut», altså at det ble en saus av det, og lot dette putre på svak varme en liten halvtime.

Her i huset er vi noen som er litt skeptiske til bønner, undertegnede inkludert, så chilibønnene varmet jeg opp for seg og serverte ved siden av. Er du glad i bønner, går det helt sikkert fint å ha dem oppi den samme gryta som resten. Ellers serverte jeg chilien med hvetetortillas, revet ost, rømme og ris. Det smakte temmelig fantastisk — spesielt når man tar arbeidsinnsatsen i betraktning.

Rente og krisetider

Det er økonomiske krisetider, det er i alle fall alle tabloidavisene og opposisjonspolitikerne enige om, så selv om noen av oss ennå ikke har merket den, bør vi vel også gjøre oss klare.

Prognosene for hvor mange det er som vil miste jobben begynner å nærme seg det antallet som mista jobben i industrien under forrige høyreregjering, og boligprisene er snart så lave at familier hvor mor og far har bare en jobb hver, har råd til å kjøpe dem. Når julehandelen i tillegg ser ut til å bli lavere enn den var i fjor, er det klart at mange skjelver i buksa. Og frykt skal man selvfølgelig ta på alvor. Men det hindrer meg likevel ikke å humre over en del av utspillene som frykten fører med seg.

Det siste nå, er Frps finanspolitiske talsmann Ulf Leirsten som vissnok plutselig har fått personalansvaret i Norges bank. Han skal i alle fall si opp sentralbanksjefen dersom renta ikke blir så lav som han av en eller annen grunn har kommet frem til at den skal være. Og så fortsetter han, i førle VG, slik:

Leirstein understreker at han ikke ønsker noen politisk styring av rentenivået. Likevel gjør han det klart at Frp nå forventer et rentekutt på opp mot 1,5 prosentpoeng.

Så: Her ønsker man ikke noen politisk styring av renta, men man vil altså avsette sentralbanksjefen dersom han ikke setter renta på det nivået politikerne forventer! Her har enten Leirsten eller jeg misforstått hva politisk styring er. Jeg vil ikke anbefale noen å sette kriseutsatte grunker på at det er meg.

Men fremskrittspartiet har jo vært morsomme på dette området i det siste, de ville jo også ha politisk styrt lederlønn i bankene, mens både de og høyre gikk kraftig ut mot at noen faktisk ville ta styringen med den ellers helt debatt-frie veksten i stortingspolitikernes egen lønn. Jeg får nesten litt vondt av dem, med alle disse forsøkene på å få oppmerksomhet. Men, men — det er vel slik det er, å tilhøre et parti hvis oppslutning avhenger av pumpeprisen på bensin.

Det som forundrer meg mest i disse tider, er likevel hvor mange det er som er skråsikre eksperter på markedsøkonomi. Det gjelder ikke bare politikere, men også journalister og kommentatorer av alle typer og former. De eneste som stort sett har vett nok til å holde kjeft, er økonomene, og det burde egentlig gi de øvrige et lite hint: Markedsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap! Det handler til syvende og sist om etterspørsel, som egentlig bare er et bilde på hvordan vi mennesker, individuelt sett, fastsetter verdien på det som tilbys. Folk kan tro og mene mye om hvordan jeg vil handle dersom renta stiger eller synker et prosentpoeng eller to — men ingen, ikke en gang jeg selv, kan vite hva jeg gjør før vi faktisk er der.

Og hvis jeg skal tillate meg å tro og å synse, så tror jeg egentlig ikke en rentesenkning nå vil ha så veldig mye å si. Altså, jeg har huslån, og er ikke mindre grådig enn folk flest, så jeg håper at den kommer, men jeg tror ikke det vil være noen magisk bryter som plutselig slår på etterspørselen igjen. For fremdeles vil løssalgsavisene og opposisjonspolitikerne tute ørene våre fulle med hvor farlig alt er og hvor utrolig dårlig det går med landet vårt. Og hvem er det da som ikke sitter godt på pengesekken?