Bedre lykke enn forstand

I innlegget Feittirsdag klagde jeg min nød over manglende spiselig kjøttmat, slik at det måtte bli grøt på feittirsdag sånn for å være på den sikre siden. Lite visste jeg om at jeg lekte med folkehelsa …

Risengrynsgrøt er selvfølgelig i seg selv en relativt ufarlig spise, men også litt lite spennende. Så til grøten serveres det smørøye, sukker og kanel. Og en eller annen spekematløsning. Og hva tror dere favoritten er? Joda, selvfølgelig den potensielle E.colibomben Gilde Birkebeiner Sognemorr! Det var den vi spiste da vi skulle styre unna farlig mat …

Nå går det på nøye inspeksjon av alle og enhvers gjøren og laden i små rom her i huset, men heldigvis ser vi ut til å være utenfor enhver inkubasjonstid uten varige men, så vi velger å tro at dette gikk bedre enn det kunne ha gått. Det hadde vært litt for mye uflaks å hoppe over Supernachosen for å sikre seg mot en så sjelden tilstand som E.coli-smitte tross alt er – og så faktisk bli smittet nettop fordi man prøvde å styre unna.

Jeg tror det er på tide å utfordre Leni til å blogge noen av veggisanbefalingene hun reklamerer med i en av kommentarene til feittirsdagsbloggingsen!

Favorittsjokolade

Da jeg var liten, hadde vi det første store forsøket med såkalte merkeløse dagligvarer i Norge, da kooperativen prøvde seg med sine blå-hvite produkter uten noe som helst branding. Jeg husker tannkrem, dopapir og lignende nødvendighetsvarer i skrekkelig kjedelig emballasje. Hvordan kvaliteten på dette var, husker jeg ikke – men jeg husker at de hadde begrenset levetid, så jeg tviler kanskje litt på at man fikk så skrekkelig mye for pengene ved å velge disse varene.

Eller så kan det være at folk er slik som meg. Jeg er nemlig veldig glad i merkevarer jeg kjenner, og veldig skeptisk til Euroshopper, First Price, X-tra og hva de nå heter alle sammen. Jeg kjøper heller varer fra produsenter jeg stoler på, og vil gjerne ha en anbefaling før jeg prøver noe nytt. Men ingen regel uten unntak! På en innskytelse plukket jeg nemlig med meg en COOP Nøttesjokolade. Den brukte 12 sekunder på å bli ny favoritt.

Opprinnelseslandet er Sveits – og de har jo visse tradisjoner å ta vare på når det gjelder sjokoladeproduksjon. Den smaker sjokolade. Det er så mange sjokolader i butikken som er så fulle av frukt, nøtter, kjeks og hva det nå skal være for å gi inntrykk av å være sunne. Sjokolade i store mengder er ikke sunt uansett, så takke meg til med en sjokolade som smaker sjokolade. Denne inneholder nok nøtter til ikke å bli kjedelig, og masse sjokolade. Den er søt, men ikke for søt. Og selv om det er melkesjokolade med bare 30% kakao, kjenner man likevel et hint av den lett bitre kakaosmaken.

Nå har jeg ikke sett på prisen – men siden den selges under COOP-navnet, er den sikkert billig, også. Ta med deg en neste gang du er innom en COOP!

Pasta med bacon og blomkål

4-åringen hjemme hos oss har plutselig bestemt seg for at han ikke spiser svinekjøtt. Hva foranledningen til dette kan være, får vi nok aldri vite. Så vidt vi vet, har han ikke vært i kontakt med noen religiøse som kunne ha funnet på å omvende ham, og flere av hans tidligere favorittretter har vært av svinekjøtt, så dette er et mysterium. Og litt tungvindt, i og med at resten av husstanden fremdeles er glad i svin. Men vi finner nok løsninger etterhvert som problemene melder seg!

Grunnen til at jeg kom på å skulle blogge dette, var at jeg leste Andreas Viestads artikkel «velg flesk», om bacon. Bacon er også noe av det beste jeg vet, og noe det kan være vanskelig å finne alternativer til når man altså har noen som krever kosher meny i huset. Men en løsning, er å lage mat hvor de forskjellige bestanddelene serveres hver for seg, slik at man kan velge bort svinekjøttet. Da er en av mine favoritter Pasta med bacon og blomkål.

Ingredienser:

  • Pasta Penne (pastarør)
  • Bacon
  • Blomkål

Ostesaus:

  • 2 ss smør
  • 2 ss hvetemel
  • 4 dl melk, 1/2 ts salt
  • 1/2 ts hvit pepper
  • 2 dl reven hvitost, gjerne litt parmesanost og mye cheddar

Lag hvit saus ved å smelte smør, røre inn mel og spe med melk. Dette er greier som brenner seg fast lett, så pass på, og bruk god tid. Kok opp, krydre og rør inn ost helt til slutt. Ha i litt frisk, hakket persille dersom du vil ha litt farge. Bacon stekes i terninger på middels varme, jeg bruker å koke blomkålen raskt i buketter, og pasta kokes etter oppskriften på pakken. Men ikke kok verken den eller blomkålen for mye!

Dette kan serveres på mange måter, men her hos meg serverer jeg alt hver for seg. Da tar alle det de vil ha, og så slipper de som ikke liker gris å få baconsmak på noe som helst. Og det er godt med en salat og noe godt brød til. God fornøyelse.

Viestad på trøndersk

Andreas Viestad, Dagbladets tidvis eminente matskribent, prøver seg på Nord-trøndersk festmat i en meget lesverdig artikkel om Innherredssodd – eller Inderøysodd, som er varemerket.

Det er muligens første gang Andreas Viestad gir oppskrift på halvfabrikata? Uansett, så har han et poeng. Som jeg selv skrev om Innherredssodd: man lager det ikke selv. Det kjøpes ferdig i bøtte. Det blir ikke bedre enn Inderøy slakteri lager det. Helt sikkert.

Og takk til Kikkan for linken!

Kakebaking for menn

Jeg var veldig aktiv på matblogging en periode, men nå har det vært stilt lenge.

Ikke det at jeg har sluttet å lage mat, altså – men jeg er ikke så veldig kreativ for tiden, og dersom jeg skulle finne på noe skikkelig spennende, har jeg sjelden tid til å skrive om det. Håper det blir bedre nå som det blir mørkere og roligere.

Men i min matbloggepause vil jeg heller vise til beisfjord.nets post hvordan bake kake, et godt eksempel på hvordan det behagelige kan kombineres med … ehhh – det behagelige, kanskje?

Det daglige brød

Vi har i mange år hatt det slik at et brød var noe som vi skar en skive av nå og da, til vi heiv omtrent halvparten av det – med noen merkelige, grønne flekker på – i komposten. Dette har plutselig endret seg, med fire som både spiser frokost og smører matpakke hver dag, og nå går det gjerne et brød om dagen.

På pauserommet i dag ble det diskutert brødbaking, og de som driver med slikt fortalte om brød med det ene og det andre i, brød med melblandinger og nøtter og brød stekt i varmluft- eller tradisjonell komfyr. «_Wow_», tenkte jeg. For her i huset står valget stort sett mellom Il Tempo Gigante-brød, Gråtassbrød, Pelle Politibilbrød eller Josefinebrød. Som du kanskje har gjettet, er det ikke alltid det er mamma og pappa som bestemmer hvilket bilde det skal være på brødposen …

Heldigvis er dette gode og sunne brød. Jeg greier ikke helt å bestemme meg for favoritten, men Il Tempo Gigante-brødet holder seg lenge ferskt og godt. Det samme gjør gråtassbrødet, som også har et innslag av hvetekimssurdeig. Litt dyre er de, men på ingen måte det som velter husholdningsbudsjettet.


Fin traktor – godt brød!

Men det var et skrekkscenario som slo meg: Hva om noen lager “Spider-man-brødet” med utelukkende finmalt hvete, “Batmanbrød” med 40 % sukker eller noe sånt? Grøss … Å måtte stå som forelder på butikken å nekte og kjøpe det kuleste av alt – eller gå med på det, og innse at reklamen bestemmer uansett. En skremmende tanke.

Så, norsk brødbransje, hør etter: Det er greit at dere putter barnas helter på alt for dyre brød. Jeg skal fortsette å kjøpe. Men da forventer jeg at dere fortsetter å lage gode og næringsrike brød. Ellers blir det bråk!

Capiche?

Luksusskinke

Jeg hadde en liten diskusjon med noen venner av meg her om dagen. Det handlet om spekemat. Jeg har som kjent vært i Spania, og der spiste vi mye god skinke. Serranoskinken er jo verdenskjent, og italienerne har jo Parmaskinken. Mine venner mente at norsk spekemat var et trist kapittel i forhold til slike klassikere. Det er jeg ikke uten videre enig i.

For det første, er det varierende kvalitet i utlandet, også. Rema 1000 – av alle – har solgt en del billig Serranoskinke her på Fauske. Og den har ikke vært god. Og i Spania spiste vi som nevnt mye god skinke, men også noe som ikke var det. Alt for salt eller alt for tørr, for eksempel.

Og norsk spekemat er jo så forskjellig, da. Det er sikkert mye dårlig der, men det meste av det jeg har spist har vært temmelig bra. Gilde lager slettes ikke dårlig mat hvis man holder seg til tradisjonelle typebetegnelser (slikt som “spekeskinke” og “fenalår” – ting som “Birkebeinerskinke” har jeg vært mindre heldig med!), og Spis og Ringstad har også levert god spekemat.

Oppskåret spekemat er kjedeligere enn den man skjærer opp selv. Problemet er bare at den sistnevnte blir en hel liten investering – et fenalår eller en spekeskinke koster mye penger. Derfor er den lille, søte pæreskinka et sikkerstikk. Den er fremdeles litt kostbar, men så liten at den ikke utgjør den enorme investeringen. I fjor kjøpte jeg en “Gilde” speket pæreskinke, og den var helt fortreffelig.

Så, i år skulle jeg gjenta suksessen. Men Coop på Fauske hadde også et alternativ: Arne Brimi lettrøykt pæreskinke. Den kostet en femtilapp eller så mer for kiloen, men nå er det så sjelden jeg kjøper slikt, at jeg måtte prøve. Og det angrer jeg absolutt ikke på. Det er utvilsomt en av de beste skinkene jeg har smakt – Serrano og Parma inkludert. Den er mild og god, røyksmaken er nesten helt overdøvet av lagringen men likevel har den masse smak. Med rømme, flatbrød og kokte nypoteter til er dette noe av det beste jeg har smakt.

Jeg vet absolutt ingenting om Arne Brimis’ produkter generelt holder høy kvalitet – eller om det bare er navnet som skiller dem fra andre. Men denne pæreskinka er absolutt verdt å anbefale. Prøv den hvis du skal spise spekemat i sommer!

Scampi på grillen

Jeg har alltid vært glad i scampi (kongereker, tigerreker eller kjempereker kalles de også – og et Google-søk avslører at begrepsforvirringen her er total), men aldri før turt å lage noe av det. Men etter å ha oppdaget kilosposer med relativt rimelige og ferdig renskede rå scampi i frysediskan på Coop, måtte jeg prøve. Og grillete scampi var en skikkelig fulltreffer!

En ting man må merke seg, er at scampi er sorte og hvite når de er rå. Hvis de du finner i butikken er røde, er de allerede kokt – og det er jo litt overdrevet dersom de skal grilles. Man må også legge merke til at rekene har en liten halebit igjen. Denne er grei å holde i når man skal spise den, men den er akkurat som alt annet rekeskall, og skal absolutt ikke spises selv.

Rekene kan egentlig bare stekes i et par minutter på hver side til de er rødhvite og spises som de er, men det er litt spennende å gjøre litt mer ut av dem, da. Marinering passet bra.

Marinade:

  • 1 del sitronsaft (kanskje en halv desiliter? Bare nok til at marinaden dekker rekene)
  • 1 del hvitvinseddik
  • 2 deler extra virgin olivenolje
  • Fire hakkede eller pressede hvitløksfedd
  • En finhakket, rød chilipepper
  • En drøy teskje sitronpepper

Merk at sitronpepper inneholder salt, så jeg salter derfor ikke marinaden. Hvis det utelukkende brukes krydder eller krydderblandinger uten salt, må du tilsette en halv liten teskje salt. Sånn ca.

Bland alle ingrediensene til marinaden. Nå skal tigerrekene få ligge i den i noen timer. Jeg bruker å ta opp av fryseren det antallet reker jeg tror vi trenger – pluss noen til – fra fryseren, og legge disse frosne i marinaden på formiddagen. Da har de som regel tint til grilltid. Jeg følger litt med, så hvis de tiner før tiden, setter jeg selvfølgelig rekene i kjøleskapet.

Og så tres rekene på grillspyd. Jeg har en type doble grillspyd som er veldig greie, de gjør det lettvindt å snu maten på spydet. Jeg steker dem som regel på aluminiumsfolie på grillen, da det ellers kan bli litt for direkte varme, samt at de lett kan hekte seg fast i grillrista. Men hvis du skal grille dem uten folie, går det sikkert også bra, men pass da på å pensle rekene med litt olje først.

Grill spydene maks et par minutter på hver side. Ikke for mye, da blir de seige!

Serveres gjerne med kokt ris, thailandsk søt chilisaus (finnes sikkert på glass), Aioli (hvitløksmajones) og kanskje en grønn salat?

La i alle fall potetsalaten stå.

Bildet er det Kikkan som har tatt, forresten.

Rekefarfalle

Rekefarfalle

Rekefarfalle

Mat, ja. I dag hadde vi noe som er veldig enkelt, og som viser at gode råvarer sammen har lett for å bli godt: Farfalle, eller pastasløyfer, med reker og cherrytomat.

Til 2-3 personer:

  • 400 g farfalle
  • 3 ss god olivenolje
  • 2 fedd hakket hvitløk
  • 200 g rensede reker (tørk dem litt i tørkepapir hvis de er fra boks)
  • 1 halv rød chilipepper, hakket
  • Salt
  • 12-14 cherrytomater, delt i to
  • 4 ss hakket, frisk persille

Slik gjør du:

Kok farfalle etter anvisningen. Den skal ha litt tyggemotstand. Mens denne koker: Fres hvitløk og reker svakt gyldne i oljen i middels varm stekepanne. Dryss chili og litt salt over, og ha i tomatene og persillen. Vend dette forsiktig og varm det litt, men uten at tomatene knuses.

Bland rekeblandingen forsiktig med den ferdig kokte pastaen, og server med revet parmesanost og nykvernet pepper over.

Kystens fiskegrateng

Fiskegrateng var noe jeg aldri likte da jeg var liten. Heldigvis er det noe jeg vokste av meg.

Nå i dag er fiskegrateng noe av det absolutt beste jeg får. Men den jeg liker aller best, den må jeg kjøpe i butikken, for den har jeg ingen oppskrift på! Den som er nærmest min favorittsmak, er «Kystens Fiskegrateng» fra Frionor. Den smaker som om den består av omtrent dette:

  • Fisk
  • Muskatkrydra hvit saus (ja, akkurat som i reklamen)
  • Makaroni
  • Egg
  • Og selvfølgelig brødsmuler på toppen

Jeg greier selvfølgelig å lage en fiskegrateng med disse bestanddelene, men den blir ikke god. Den blir for tørr, for blaut, for smakløs, for «fiskete» eller hva som helst – bare ikke noe i nærheten av Findus stemoderlig nedfrossede produkt.

Så: Let i kokebøkene, folkens! Er det noen som har en god fiskegratengoppskrift med sånn omtrent ingrediensene over? Premien til den som kommenterer, blogger eller sender meg en slik, er en middagsinvitasjon.

Gjett hva du får å spise!