Da jeg var liten, hadde vi det første store forsøket med såkalte merkeløse dagligvarer i Norge, da kooperativen prøvde seg med sine blå-hvite produkter uten noe som helst branding. Jeg husker tannkrem, dopapir og lignende nødvendighetsvarer i skrekkelig kjedelig emballasje. Hvordan kvaliteten på dette var, husker jeg ikke – men jeg husker at de hadde begrenset levetid, så jeg tviler kanskje litt på at man fikk så skrekkelig mye for pengene ved å velge disse varene.

Andreas Viestad, Dagbladets tidvis eminente matskribent, prøver seg på Nord-trøndersk festmat i en meget lesverdig artikkel om Innherredssodd – eller Inderøysodd, som er varemerket.

Det er muligens første gang Andreas Viestad gir oppskrift på halvfabrikata? Uansett, så har han et poeng. Som jeg selv skrev om Innherredssodd: man lager det ikke selv. Det kjøpes ferdig i bøtte. Det blir ikke bedre enn Inderøy slakteri lager det. Helt sikkert.

Og takk til Kikkan for linken!

Jeg var veldig aktiv på matblogging en periode, men nå har det vært stilt lenge.

Ikke det at jeg har sluttet å lage mat, altså – men jeg er ikke så veldig kreativ for tiden, og dersom jeg skulle finne på noe skikkelig spennende, har jeg sjelden tid til å skrive om det. Håper det blir bedre nå som det blir mørkere og roligere.

Men i min matbloggepause vil jeg heller vise til beisfjord.nets post hvordan bake kake, et godt eksempel på hvordan det behagelige kan kombineres med … ehhh – det behagelige, kanskje?

Vi har i mange år hatt det slik at et brød var noe som vi skar en skive av nå og da, til vi heiv omtrent halvparten av det – med noen merkelige, grønne flekker på – i komposten. Dette har plutselig endret seg, med fire som både spiser frokost og smører matpakke hver dag, og nå går det gjerne et brød om dagen.

På pauserommet i dag ble det diskutert brødbaking, og de som driver med slikt fortalte om brød med det ene og det andre i, brød med melblandinger og nøtter og brød stekt i varmluft- eller tradisjonell komfyr. «_Wow_», tenkte jeg. For her i huset står valget stort sett mellom Il Tempo Gigante-brød, Gråtassbrød, Pelle Politibilbrød eller Josefinebrød. Som du kanskje har gjettet, er det ikke alltid det er mamma og pappa som bestemmer hvilket bilde det skal være på brødposen …

Heldigvis er dette gode og sunne brød. Jeg greier ikke helt å bestemme meg for favoritten, men Il Tempo Gigante-brødet holder seg lenge ferskt og godt. Det samme gjør gråtassbrødet, som også har et innslag av hvetekimssurdeig. Litt dyre er de, men på ingen måte det som velter husholdningsbudsjettet.

Fin traktor – godt brød!

Men det var et skrekkscenario som slo meg: Hva om noen lager “Spider-man-brødet” med utelukkende finmalt hvete, “Batmanbrød” med 40 % sukker eller noe sånt? Grøss … Å måtte stå som forelder på butikken å nekte og kjøpe det kuleste av alt – eller gå med på det, og innse at reklamen bestemmer uansett. En skremmende tanke.

Så, norsk brødbransje, hør etter: Det er greit at dere putter barnas helter på alt for dyre brød. Jeg skal fortsette å kjøpe. Men da forventer jeg at dere fortsetter å lage gode og næringsrike brød. Ellers blir det bråk!

Capiche?

Jeg hadde en liten diskusjon med noen venner av meg her om dagen. Det handlet om spekemat. Jeg har som kjent vært i Spania, og der spiste vi mye god skinke. Serranoskinken er jo verdenskjent, og italienerne har jo Parmaskinken. Mine venner mente at norsk spekemat var et trist kapittel i forhold til slike klassikere. Det er jeg ikke uten videre enig i.

For det første, er det varierende kvalitet i utlandet, også. Rema 1000 – av alle – har solgt en del billig Serranoskinke her på Fauske. Og den har ikke vært god. Og i Spania spiste vi som nevnt mye god skinke, men også noe som ikke var det. Alt for salt eller alt for tørr, for eksempel.

Og norsk spekemat er jo så forskjellig, da. Det er sikkert mye dårlig der, men det meste av det jeg har spist har vært temmelig bra. Gilde lager slettes ikke dårlig mat hvis man holder seg til tradisjonelle typebetegnelser (slikt som “spekeskinke” og “fenalår” – ting som “Birkebeinerskinke” har jeg vært mindre heldig med!), og Spis og Ringstad har også levert god spekemat.

Oppskåret spekemat er kjedeligere enn den man skjærer opp selv. Problemet er bare at den sistnevnte blir en hel liten investering – et fenalår eller en spekeskinke koster mye penger. Derfor er den lille, søte pæreskinka et sikkerstikk. Den er fremdeles litt kostbar, men så liten at den ikke utgjør den enorme investeringen. I fjor kjøpte jeg en “Gilde” speket pæreskinke, og den var helt fortreffelig.

Så, i år skulle jeg gjenta suksessen. Men Coop på Fauske hadde også et alternativ: Arne Brimi lettrøykt pæreskinke. Den kostet en femtilapp eller så mer for kiloen, men nå er det så sjelden jeg kjøper slikt, at jeg måtte prøve. Og det angrer jeg absolutt ikke på. Det er utvilsomt en av de beste skinkene jeg har smakt – Serrano og Parma inkludert. Den er mild og god, røyksmaken er nesten helt overdøvet av lagringen men likevel har den masse smak. Med rømme, flatbrød og kokte nypoteter til er dette noe av det beste jeg har smakt.

Jeg vet absolutt ingenting om Arne Brimis’ produkter generelt holder høy kvalitet – eller om det bare er navnet som skiller dem fra andre. Men denne pæreskinka er absolutt verdt å anbefale. Prøv den hvis du skal spise spekemat i sommer!

Fiskegrateng var noe jeg aldri likte da jeg var liten. Heldigvis er det noe jeg vokste av meg.

Nå i dag er fiskegrateng noe av det absolutt beste jeg får. Men den jeg liker aller best, den må jeg kjøpe i butikken, for den har jeg ingen oppskrift på! Den som er nærmest min favorittsmak, er «Kystens Fiskegrateng» fra Frionor. Den smaker som om den består av omtrent dette:

• Fisk
• Muskatkrydra hvit saus (ja, akkurat som i reklamen)
• Makaroni
• Egg
• Og selvfølgelig brødsmuler på toppen

Jeg greier selvfølgelig å lage en fiskegrateng med disse bestanddelene, men den blir ikke god. Den blir for tørr, for blaut, for smakløs, for «fiskete» eller hva som helst – bare ikke noe i nærheten av Findus stemoderlig nedfrossede produkt.

Så: Let i kokebøkene, folkens! Er det noen som har en god fiskegratengoppskrift med sånn omtrent ingrediensene over? Premien til den som kommenterer, blogger eller sender meg en slik, er en middagsinvitasjon.

Gjett hva du får å spise!