Under kjøttkakeproduksjon i dag, grep inspirasjonen meg – noe som gav et overraskende vellykket resultat.

Du trenger:

• Et halvt kilo kjøttdeig
• En halv teksje salt
• En halv teskje grovmalt pepper
• En kvart teskje finmalt ingefær
• En finhakket rød chili
• Fire finhakkede hvitløksfedd
• Ett egg
• To og en halv spiseskje potetmel
• To desiliter melk

Elt kjøttdeig og salt «seigt», slik at den henger godt sammen. Dette er det greit å bruke kjøkkenmaskin til. La den hvile i noen minutter. Tilsett pepper, ingefær, chili, hvitløk egg og potetmel. Elt deigen godt sammen igjen. Så skal melken tilsettes, spe med en halv desiliter av gangen, og rør deigen seig mellom hver gang.

Form kjøttboller på støttelse med en valnøtt. Dette er lettest å gjøre med en spiseskje dyppet i kaldt vann, og håndflata. De ustekte kjøttbollene er lettest å flytte på hvis du legger dem på en fuktet fjøl.

Stek kjøttbollene i fett i ganske varm panne. Ikke ha i for mange om gangen, da blir panna for kald. Det blir også vanskelig å få dem jevnt brune hvis det blir for trangt, for du må riste litt på panna slik at de blir likt stekt på alle sidene. Når de er jevnt brune, kan du la dem ettersteke noen minutter på svak varme.

Det er det hele. Kjøttbollene kan brukes til omtrent hva det skal være. Noen tips er:

• Tapas
• Med spaghetti i tomatsaus
• På pizza med cherrytomat, løk og paprika

Har du andre tips, så legg igjen en kommentar!

Bildet er hentet fra matprat.no.

I dag var det ribbedag, og for første gang på lenge våget jeg meg på “familieribbe”, som et alternativ til den vanlige tynnribben vi bruker. Det ble et vellykket forsøk.

Familieribbe er midtribbe, altså ribbe hvor kotelettkammen er med, men på familieribben er ryggbenet fjernet. Dette gjør at den er enklere å ha med å gjøre når det kommer til serveringen, men når jeg har prøvd meg på familieribbe tidligere, har to ting skjedd:

• Kotelettkammen har blitt alt for tørr
• Kotelettkammen blir ikke spesielt delikat når den serveres i “ribbestykker”.

Så i år prøvde jeg noe nytt. Jeg stekte familieribba omtrent etter anvisningene. Dette gjorde jeg:

1. Først en halv time på 230° under folie, med vann i langpanna
2. Deretter en times tid på 180°
3. Så satte jeg temperaturen opp til 200°, og stekte til steketermometeret viste 80° kjernetemperatur i kotelettkammen

Svoren ble sprø og fin (hvis ikke, bruker jeg vanligvis med hell grillelementet forsiktig den siste halvtimen), og ribba fikk hvile i folie med et klede over i en liten halvtime. Så skar jeg tynnribbedelen opp som vanlig, i rektangulære biter. Men kotelettkammen gjorde jeg noe alternativt med. Jeg skar av svoren og de få bena som fantes, og skar kjøttet i tynne skiver. Så serverte jeg altså tynnribbe på tradisjonellt vis, og kotelettkam som stek. Noe for en hver smak. Og ribba var saftig, kotelettkammen var ikke ihjelstekt, alle fant noe de likte … – Joda. Familieribbe også neste gang.

Stian skrev om avokado og guacamole, og det fikk meg til å tenke på en av favoritt-spisene på sent åtti- og tidlig nittitall: Super Nachos på Grønn Pepper i Fjordgata i Trondheim. Dette er godt, snacksaktig og perfekt med god guacamole til.

Du trenger:

• Maischips (naturell – ikke noe «ost og løk» her!)
• 150 gram kvernet oksekjøtt pr person
• Casa Fiesta taco kryddermix (eller lignende)
• Purreløk
• Cheddarost
• Salsa etter ønsket styrke – gjerne sterk. Men ikke så søt, styr unna ananas-salsaen denne gangen
• Seterrømme
• Guacamole

Stek kjøttet, la det surre sammen med krydderet og litt vann i noen minutter. Anrett så dette på ildfaste tallerkner, ha på litt salsa og dekk med maischips iblandet noen purreløkringer. Dryss litt revet ost over, og gratiner i ovnen ved 225 grader til osten har smeltet.

Server med salsa, rømme og guacamole. Og øl. Gjerne en Sol eller Corona med lime, bare for morro skyld.

Skam og skjendsel! Det ser ut til at jeg har ignorert julematen med stor J for alle nord- og vestlendinger på matsidene mine. Dette kan være fordi til og med jeg synes tilberedningen av pinnekjøtt er en lek, men for ordens skyld, tar jeg den med nå slik at den absolutt utrenede kan få sjansen til å prøve seg før en eventuell pinnekjøttjuleaftensmiddag.

Du trenger:

• 4-500 gram pinnekjøtt per person (Det finnes utvannet eller «gryteklart» pinnekjøtt, men med mindre du skal spise det samme dag, er det ikke noen grunn til å kjøpe det).

Til kålrotmosen:

• 300 gram kålrot per person (sånn cirka, da – kjøp nok, kålrot er ikke noen utgift å snakke om, akkurat), og til hver kilo kålrot:
• ¼ ts pepper
• ca. ½ dl kraft fra koking
• 1-2 spiseskje merierismør
• 2-3 spiseskjeer fløte
• Poteter – både som tilbehør, og noen få i kålrotstappen

Tilberedning:

Pinnekjøttet vannes ut i 8-10 timer (jeg går ut i fra at det er ferdig oppkuttet, ellers må det deles mellom hvert ribben først). Bytt gjerne vann en gang. Deretter legges det på damprist i en kasserolle, og kokes i to timer. Egentlig skal det være bjørkepinner i kasserollen. Hvis du skal prøve deg med et slikt stunt, så merk at det ikke er snakk om pinner med bark og hele greia, da. Slike pinner selges på butikken, kjøp heller der enn å gå løs på trær i parken eller slikt. Men bjørkepinnene er slettes ikke nødvendige.

Mens pinnekjøttet koker, lager vi stappa. Del kålrota i skiver, og skrell dem. Kok mørt i lettsaltet vann, sammen med to-tre poteter per kilo kålrot. Når dette er godt kokt, tømmer du av vannet og moser kålen med en rotmoser. Har du ingen rotmoser, så stikk innom nærmeste jernvare og beskriv problemet, jeg er sikker på at de kan hjelpe deg.

Når kålrota (og potetene) er godt moset, tilsetter du pepper, smør og ca. halvparten av kokekraften. Tilsett deretter fløte og mer kraft, litt etter litt, helt til mosen får en smak og konsistens du synes virker smakfull. Du kan gjerne lage dette mens pinnekjøttet fortsatt damper, bare pass på at du ikke tar all kokekraften.

Pinnekjøttet kan serveres rett fra kjelen med stappe, resten av krafta og kokte poteter. Jeg foretrekker å steke det ferdig dampede kjøttet litt, 5-10 minutter på 225°C i steikovnen, men dette er en smakssak. Prøv deg fram!

Oppdatering:

Det er en ting jeg glemte med denne retten: Den er temmelig råvareavhengig. Det er jo tross alt stort sett kjøtt …

De fleste norske leverandører har jo OK kjøtt bare det ikke er for gammelt – vi har ofte handlet Gilde – men her om dagen fikk jeg en åpenbaring:

Pinnekjøtt fra Aronmat

Dette er delikat pinnekjøtt, med mye kjøtt på beina. Det er tørket i ro og mak, i frisk havluft. Dette gjør det til det mest smakfulle og aromatiske pinnekjøttet jeg noen gang har smakt. Det koster noen tiere mer enn andre per kilo, men jeg nøler likevel ikke med å anbefale det på det varmeste.

Siden Aronmat er et tromsøfirma, vet jeg ikke om de leverer over hele landet, men pinnekjøttet finnes i alle fall i frysedisken her på Coop Fauske. Så, hvis du ser det, prøv det. Og nei, jeg har ikke fått noe gratis for å skryte så mye av Aronmat, dette er helt uoppfordret! 🙂 God apetitt!

Da jeg var liten, var potetmos slikt vi fikk når det ikke var tid til å koke potet. Dette er jo egentlig en selvmotsigelse, og det avslører at potetmosen kom fra poser med Toro-emblem på. Og Toro er flink til mye, det skal de ha – men de ødela fullstendig min sans for potetmos.

Men jeg har en kone som, i motsetning til meg, hadde gode minner om mosede poteter, og stadig nevnte dem i små bisetninger. Og i og med at det er jeg som lager maten her i huset, tok jeg hintet, og fant ut at jeg måtte prøve meg på den forhatte mosen. Men jeg tok utgangspunkt i ordentlige poteter og «Den blårutede kokeboken».

Resultatet ble så bra at potetmos har gått fra å være en av mine litt tragiske minner til en kulinarisk opplevelse. Den er så god at den kan spises som den er, eller med helt enkel følge som pølser eller kjøttkaker i brun saus og noen kokte grønnsaker. Det er snadder – og her er oppskriften jeg bruker:

Potetmos

• ca. 750 g poteter
• 2 dl kokende melk
• 1 kryddermål revet muskatnøtt
• litt salt
• litt hvit pepper
• minst 1 spiseskje smør

Skrell potetene, og kok dem som vanlig. Store poteter kan godt deles i to eller fler deler. Hell av vannet etter koking, og mos i vei. Da trenger du en eller annen form for rotmoser. De fleste har faktisk noe slikt i kjøkkenskuffa – ta en titt, og se etter om du har noe der som egner seg til å smadre kokte poteter. Ellers går det an med kjøkkenmaskin eller håndvisp. Prøv deg frem, poteter er ikke akkurat verdens dyreste matvare – og det er ikke rakettvitenskap å mose dem til puré.

Så, når de ikke er til å kjenne igjen, har du i den kokende melken, litt etter litt, og har oppi krydder og salt. Hvis du ikke vet hvor mye et kryddermål er, så la ikke det stoppe deg, ha i litt etter litt, og smak etter om du synes det er godt. Og et kryddermål er femtedelen av en teskje.

Og så rører du det godt sammen, før du avslutter med smakstilsetteren, smør. Det er det som gjør potetmos til noe mer enn … vel, potet. Det viktigste her, er at det er smør. Ekte og kaloririkt. En liten spiseskje er greit til hverdags, men hvis man har oppi et par, så smaker det mye bedre. Følg trikset over, ha oppi litt etter litt, og kjenn etter hva du selv synes. Men ikke prøv med margarin – enkelte ting kan ikke erstattes.

… har det vært alt for lite av i det siste. Men heldigvis er ikke alle like late som jeg er. Jo. C. Rand er seriøst kreativ på den fronten, og imponerer med hvitvinsdampede skogssopp i kyllinggryte.

Når det gjelder min personlige matblogging, er vel grunnen til at det ikke har blitt så mye blogging, det at vi har spist mye kjedelig mat i det siste. Stakkars Ellen.

Men nå nærmer det seg jul, og det blir forhåpentligvis tid til noe godt. Hittil har jeg ikke «tatt av», men tjyvsmakt på en personlig favoritt, medisterpølse! To er smakt, rapport kommer senere!

For oss som har aner fra Nord-trøndelag, er det dette som er festmat. Til konfirmasjon, barnedåp og lignende familieanledninger, ble det servert sodd. Jeg var vel en 10-12 år før jeg forsto at det faktisk fantes annen festmat, og jeg ble meget forundret.

Det er mange som kaller Innherredssodd for en suppe, men dette er feil. En suppe er et utvalg råvarer som er kokt sammen, slik at det blir en rett ut av det. Sodd er i dette tilfellet kjøtt, boller, potet og gulerøtter med kjøttkraft. Smaksforskjellen er formidabel.

Så, hvordan lager man Inherredssodd? Det er en lang og omstendelig prosess, med mange små hemmeligheter og triks, så det korte svaret er: Det gjør man ikke. Det beste er likevel det du kjøper ferdig, det vil si, hvis det er riktig type!

Det er nemlig bare én produsent som vet hvordan denne retten skal smake, og det er Inderøy Slakteri. De lager sodd i to forpakninger, en bøtte med teksten «Innherredssodd» og en med «Inderøysodd» påskrevet, men jeg er ikke i stand til å kjenne forskjell. Sjekk om to- litersbøtta er merket med «Inderøy slakteri», og er den det, så har du godsorten. Jeg kjøper det på Rimi. Den lokale Rimien prøvde seg med en «Bøndernes salgslag»-variant, men jeg sa i fra, jeg. Helt sant.

En bøtte med slikt holder til 4 personer. I tillegg trenger du kokte gulerotskiver, råskrelte, kokte poteter og flatbrød. Det vil si, egentlig skal det være «skjenning» til. Skjenning er et søtt, tynt flatbrød fra Innherred. Du finner det kanskje hos en velutstyrt kolonial?

Og drikke? Er du trønder, finnes det kun et alternativ: Ingefærøl. Fra EC Dahls bryggeri. Skal det drikkes noe sterkt, tar vi det i kaffen etterpå!

Bildet er tyvlånt fra www.norskebilder.com, som forhåpentligvis er så snille at de ikke saksøker.