Fra Kyrre, that is. «Båtlivretter» uten koking og ferskvann. Hehe.

Vel, mat er så mangt. Jeg liker helst å ha ovnen min foran meg når jeg koker, så det mest nærliggende for meg, er å koke og ta med. Thermos er en god venn.

Pølsen i thermos er vel en klassiker? Kok opp vann, varm opp thermos, la pølsene trekke litt på platen, og når alt er varmt, stapper du pølsene i thermosen sammen med så mye vann som det er plass til. Det går an med flere thermoser, hvis man er veldig sulten eller mange.

Kjedelig? Joda – men bruk litt fantasi i tillegg: pølsene trenger ikke nødvendigvis å være «grillpølse» alle som en – flere pølsetyper egner seg godt, min favoritt er wienerpølsa. En blanding er spennende. Og sjefscluet: ta med tilbehør som ville fått hvilken som helst New York hotdogstand til å nikke gjenkjennende:

• Finhakket løk, i en tupperwareboks
• Sprøstekt løk (ferdigkjøpt i pose – ta med posen)
• Purreløk i en (annen) tupperwareboks
• Agurkmix/bostonagurk
• Heinz Ketchup
• Idun Pølsesennep
• Chilisaus av «tacotypen» eller «salsa»
• Potetsalat
• Rekesalat, hvis du er en sånn en — selv fatter jeg ikke hvordan noen greier å putte slikt på pølse. Da er ren majones langt bedre. Eller mindre ille.
• Pølsebrød og lomper — dobbelt så spennende, eller halvparten så kjedelig.
• Og er du skikkelig avansert: Oppvarmet surkål, i en egen thermos. Les på pakken hvordan du varmer den opp.

… så snakker vi plutselig om litt mer enn en smakløs pølse i et kjedelig brød. Videre er det viktig at brødene er myke og ferske, og at man har med teskjeer til å forsyne seg med, og (papp)tallerkner til å spise av. . Det er ikke morsomt med «båtskitne» fingre i bostonagurken eller pølse på dekket.

Og så er pølsekvaliteten viktig. Jeg har spist dårlige grillpølser. Det unner jeg ikke noen. Etter min erfaring, er Goman og Gilde gode pølsemakere, selv om det helt sikkert finnes mange andre. Men bruk et merke du liker, det er temmelig kjedelig å reise i flere timer for å spise smakløse pølser.

Og har du en engangsgrill og bestemmer deg for å gå i land, kan pølsene like gjerne grilles litt om de er «kokt» først.

Og drikke er selvfølgelig øl. Hvilket som helst, egentlig — pølsene er snille. Men har man en slik båt som Kyrre har, kan båtføreren godt holde seg til lightutgaven. Hansa lettøl er faktisk godt!

Joda, dette er en god, gammel rett med alt for mye historie til å lefles med av meg, men det har seg nemlig slik at jeg spiste denne på en liten pastarestaurant like ved Cyberia Internettkafé i Withfield Street i London. Her var den så enkel og så god, at jeg måtte spise den flere ganger. Og siden det er så langt til London, måtte jeg prøve selv.

Den versjonen her er ikke akkurat den samme, men den er så nær at jeg får «hjemlengsel» hver gang jeg lager den.

Ingredienser til to:

• 5 skiver bacon
• 3 eggeplommer
• 1 dl revet parmesan
• 0,5 dl fløte
• En drøy halv pakke spaghetti (300g tørr)
• Pepper

Kutt bacon i små biter og brun det litt. Ikke sprøstek det. Riv parmesan. Hvis du ikke får tak i hel parmesanost (spør på butikken – Mega fikser det utroligste), så kan du lage noe annet – parmesanost er en nødvendighet i denne retten, og det man kjøper i boks har ingen ting med parmesanost å gjøre. Pisk deretter eggeplommene lett.

Kok pasta. Når den er ferdig, tømmer du av vannet, og tilsetter bacon, revet parmesan, fløte og eggeplommer. Og så begynner arbeidet.

Det er ikke mye som skal gjøres, men man må røre i dette til eggeplommene gjør sausen tykk, men ikke så lenge at de blir hardkokte! Det er snakk om et minutt eller noe sånt, og det er ofte at varmen som er igjen i kasserollen er tilstrekkelig.

Når det ser ferdig ut, altså at sausen er gul og litt tykk, har du det over på tallerkener, drysser over masse nykvernet pepper og gjerne litt ekstra parmesanost, og serverer.

Brød er godt følge til. Salat også. Og en lett rødvin eller en pils.

For oss som vokste opp på 70- og 80-tallet uten spesiellt urbane foreldre, var mat stort sett fiskepudding, frikassé, kjøttpudding, fiskekaker, kålruletter og slike helt greie, men ikke spesiellt spennende ting. Men det var et unntak, et eksotisk innslag i en ellers så rotnorsk mathverdag, og det var lørdagspizzaen.

Lørdag var det nemlig grøt tidlig på dagen, men vi holdt ut, selv om den av og til var av havregryn, med vissheten om at et sted der bak, rundt halvsju og dagsrevyen, vanket det en enorm lørdagspizza. Med Coca-Cola til! Smaken av noe nytt, kanskje til og med en duft av oregano i huset … Og ingen poteter vi måtte spise opp! Himmelrik.

Nå i ettertid kan man jo spørre om denne pizzaen var så veldig kontinental, og svaret der er nok nei. Tjukk bunn, masse kjøttsaus og mengder med ost distanserer seg ganske så bra fra en slank og spartansk italiensk Margarita. Men det visste ikke vi. Lørdagspizzaen var det beste vi visste.

Og mens jeg skrev dette, slo det meg; har vi kommet så mye lenger? Jeg får inntrykk av at ungene nå blir fyllt opp med en lunken grandiosa et sted mellom hytta og levering fra den ene forelderen til den andre, og drikker Cola til skolematen daglig …

Lørdagspizzaen var en fin ting, den.

Men, men, egentlig skulle dette handle om en oppskrift på en slik lørdagspizza. Jeg lager den nemlig selv av og til, og den har blitt litt modernisert etter hvert – men ikke mye:

Pizzadeig:

• 6 dl hvetemel
• ca 2,5 dl vann (37°C)
• 3 ss olivenolje extra virgin
• 1/4 ss salt
• 1 pk tørrgjær

Her har jeg alt unntatt vannet i kjøkkenmaskina, og kjører maskin mens jeg tilsetter vann litt etter litt, til jeg får en passe deig – den må ikke bli alt for blaut. La deigen heve seg under plast mens vi gjør resten.

Saus:

Her er vi litt tilbake til 70-tallet: Posesaus. Alle variantene som kom av denne, var nytt og spennende den gangen, og ikke et skjellsord, som nå. Men uansett hvor utskjelt den er, her bruker vi Toros Spaghettisaus. Tilberedes som pakken befaler. Posen gir 4 dl saus, vi trenger bare halvparten, spar resten til neste lørdag.

Garnityr:

• 3-400 gram kjøttdeig
• 4 skiver bacon
• 6-10 ferske champignoner i skiver
• 1 liten boks maiskorn
• 4 ringer ananas i biter
• 1/4 purreløk i tynne ringer
• Mozzarellaost. Ja, ikke ordentlig da, selvfølgelig — det blir for voldsomt. Men «dansk mozarella» som Rimi og Coop fører noen steder, eller Tine mozzarella. Flotte pizzaoster, som gir det ekstra «piffet».

Sett stekeovnen på 225°C. Brun kjøttdeig og sopp, og ha gjerne baconet i panna i et minutt også — men ikke noe sprøsteking, det skal jo stekes i ovnen, også. La ananas og mais «renne av seg» i et dørslag.

Så kjevler vi ut bunnen, lag gjerne en kant ytterst som holder fyllet på plass. Rund eller firkantet, valget er ditt. Pass bare på at den passer til platen i stekeovnen.

Smør sausen utover, bre kjøttdeig, mais, purre og ananas utover i vill uorden. Legg baconet på toppen, før du krydrer med litt salt og pepper, og brer den revne mozarellaosten utover. Dryss litt oregano over, før du steker pizzaen på 225°C i 15-20 minutter, midt i ovnen.

Og til dette drikker vi … Joda, egentlig Coca Cola. Men jeg er ikke så glad i det lenger, så det hender jeg lurer i meg noe annet. Men uansett, det meste går. Dette er lørdagspizza!

Dagens middag var ganske enkel å lage, egentlig. Men veldig god (sa han beskjedent). Og siden jeg holder meg med min helt egen matspalte, ville det jo være litt dumt å ikke dele oppskriften.

Skjønt, oppskrift og oppskrift – dette er stuntkoking, altså. Oppskriften er tatt etter hukommelsen, slik den har vært hver gang jeg har laget denne retten. Men det er så mye godt oppi, at det blir spiselig uansett.

Dette trenger vi:

• 3-400g biffkjøtt i strimler
• 2 tomater
• Sopp. 5-10 ferske champignoner er et alternativ, ellers kan man eksprimentere med det man finner i butikken eller plukker selv. Husk soppkontroll! (Gjelder ikke Rimisoppene)
• 1/2 rød paprika, kuttet i små terninger
• 1,5 dl vann
• 1/2 ss hvetemel
• masse nykvernet pepper (minst en teskje, eller etter smak)
• Salt – jeg bruker lite salt, i denne hadde jeg kanskje 1/4 teskje?
• 0,5 – 1 dl fløte, alt etter hvor godt du synes fløte er
• Stekefett – min favoritt er Bremykt
• Pasta. Tagliatelle passer godt

Skold tomatene (det vil si; skjær et lite kryss på toppen av dem, og ha dem i kokende vann et minutt, eller til skinnet løsner, og fjern så skinnet). Hakk tomatene opp, og ha dem i en kasserolle.

Brun biffkjøttet. Ha dette oppi til tomatene. Kok ut pannen med 1 dl av vannet, og ha dette i kasserollen. Rør ut hvetemelet i resten av (det kalde) vannet, og ha dette oppi også. Hvetemelet er der bare for å gi sausen litt konsistens, jeg har laget retten uten, også.

Når jeg bruner sopp, har jeg den i tørr, varm panne og lar den bli varm før jeg tilsetter stekefettet. Da «drikker» ikke soppen opp alt fettet. Det kan ryke litt på denne måten, så kjør kjøkkenvifte eller gjennomtrekk.

Ha oppi paprika, pepper og salt, kok opp, og la det putre på svak varme under lokk. Skjær om nødvendig soppen i passende, litt grove skiver, og brun den.

Når pastavannet koker, og du hiver tagliatellen oppi, er det ca. 8 minutter igjen til mat (hvis du da ikke er en sånn «fersk pasta-type». Then you’re on your own!) Da har du soppen og fløten i kasserollen, koker det opp, og alt er klart til spising.

Dette kan gjerne serveres med salat og brød – og en lett rødvin, eller en lys pilsner. Vi holdt oss til vann i dag. Maten var faktisk god likevel.