Kristelig Folkeparti skal fjerne fattigdommen i Norge – akkurat som de skulle forrige gang de satt i regjering. Jeg er imidlertid tilbøyelig til å være enige med Velferdsalliansen når de mener at KrF fremstår som om de har en litt for syntetisk kunnskap om fattigdom, og kanskje skulle ha snakket med noen fattige istedet for å snakke — og mene — så mye om dem.

Men selvfølgelig, det blir det ikke noe valgløfter av. Løftet om å fjerne fattigdommen, det får derimot masse oppmerksomhet, selv om det selvfølgelig er bare vås. Fattigdommen kan nemlig ikke fjernes. Fattigdomsalliansen regner med at vi har mellom 300 000 og 500 000 fattige i Norge. Da skjønner vi at de som defineres som «fattige» er en gruppe som er ganske mye større enn uteliggerne og tiggerne. Det er omtrent ti prosent av oss!

Det er nemlig så enkelt at av en gitt populasjon, for eksempel Norges befolkning, regnes folk etter hvor mye de eier og tjener, fra rik til fattig. De som eier og tjener minst, regnes som fattige. Hvis alle dem som regnes som fattige får hver sin villa på rogner, vil vi fremdeles ha en viss gruppe — sikkert fremdeles på omtrent 10 prosent — som eier og tjener mindre enn de resterende, og som regnes som de fattige. Dermed kan aldri fattigdom fjernes, ikke en gang i «verdens rikeste land».

Men misforstå meg rett, det betyr ikke at jeg mener at vi skal akseptere at det er slik at noen av oss lider under fattigdommen. I VG-reportasjen jeg linker til over, vises det til at enkelte barn ikke får være med på fritidsaktiviteter som andre tar som en selvfølge. Dette er et av fattigdomsproblemene jeg er helt enig med KrF at det er viktig å kjempe mot. Men KrFs forslag til løsning er å forverre problemet. For hva vil de gjøre? Jo:

KrF [vil] innføre en pott med penger som hver skole skal kunne dele ut til fattige barn – slik at de kan være med [på de nevnte fritidsaktivitetene] likevel.

Kjære KrF: En slik «pott» har vi hatt før. Den het for fattigkassa, og var ikke noe annet enn absolutt siste utvei for folk som hadde blitt fornedret på alle mulige måter fra før. Og denne «potten» reiser langt flere spørsmål enn den besvarer.

Som for eksempel: Hvem skal stå for utdelingen? Rektor, soknepresten eller Fattigdomsutvalget? Hvordan skal det avgjøres hvem som skal få penger? Ser man på likningen (slik at nullskatteyternes barn får penger), skal det være «den som alle vet har problemer» som får litt hjelp eller skal det være slik at pengene fordeles til dem som ber om det? Og hvilke fritidsaktiviteter skal det deles ut penger til? Er break-dance, skateboard og koranskole på kveldstid like greit som speider’n og ten-sing?

Nei, som nevnt tror jeg dette forslaget bunner i en litt for syntetisk kunnskap om fattigdom. Jeg tror ikke det var så mange fattige med på å utarbeide dette forslaget, for å si det sånn. Jeg tror, nei, jeg vet at det beste man kan gjøre for de som til en hver tid kan defineres som fattige, er å hjelpe dem å beholde selvrespekten. Å gjeninnføre fattigkassa er det stikk motsatte.

Fritidstilbud bør være gratis eller praktisk talt gratis for alle. Den enkleste måten å sikre det på, er gjennom å fylle SFO, hvor de fleste barna tilbringer ettermiddagen uansett, med gode, spennende og utviklende tilbud, å sørge for at kulturskolene er gode og billige — aller helst gratis — og gjøre alt som er mer eller mindre obligatorisk, som for eksempel skole- og konfirmantturer, fullstendig kostnadsfritt.

Vi trenger ikke flere fattigdomskasser. Vi trenger fellesskapsløsninger, og respekt for at selv om vi alle er forskjellige — enten det gjelder inntekt, formue, religion eller seksuell legning, forøvrig — skal vi ha de samme mulighetene.

Delara Darabi ble dømt til døden som 17-åring, og var en av de mest kjente såkalte mindreårige dødsdømte i Iran. Uten forvarsel ble hun henrettet i fengselet i Rasht i morgentimene i dag, 1. mai.

Ifølge Delara Darabis advokat var hun uskyldig i drapet hun ble dømt for. Drapet skal ha skjedd under et innbrudd og Darabi hevder at hun tok på seg skylden for drapet fordi hun var under 18 år. Hun skulle i utgangspunktet henrettes 20. april, men denne ble utsatt i to måneder på grunn av massiv nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Darabi ble 23 år og har sittet i et kvinnefengsel i Rasht i fem år. Forholdene i fengselet var svært vanskelige for Darabi og hun har tidligere forsøkt å begå selvmord.

Rundt 150 mindreårige venter på dødsstraff i Iran. Hvert år blir 8-9 mindreårige henrettet ved henging bare i det landet. Det er en grusomhet som jeg ikke helt greier å forstå. Les mer på stopchildexecutions.com.

Teksten i dette innlegget er i det vesentlige klippet fra VGs artikkel om denne saken.

Delara risikerer å bli henrettet for et mord som ble begått da hun var 17 år gammel. Dødsdommen hennes skal ha blitt opprettholdt av iransk høyesterett, etter at hun har blitt dømt til døden to ganger allerede av lavere rettsinstanser.

Delara Darabi tilsto opprinnelig drapet, men trakk senere tilståelsen og sa at en venn hadde bedt henne om å ta skylden for mordet fordi de trodde at hun som mindreårig ikke ville risikere henrettelse. Rettslige skritt for å få Delara Darabi løslatt har ikke ført frem, selv om nasjonal og internasjonal oppmerksomhet rundt saken hennes tydeligvis har resultert i en lang behandling i rettsvesenet.

Den siste mulige løsningen for at hun blir benådet er om offerets familie blir enige om en økonomisk kompensasjon, såkalte blodpenger, i bytte mot hennes benåding. Så langt har et av familiemedlemmene motsatt seg dette.

Iran har henrettet minst 42 mindreårige forbrytere siden 1990, åtte av disse ble henrettet i 2008 og en i januar 2009.

(Teksten over er hentet fra Amnesty Norge)

Henrettelsen skulle etter planen ha vært utført i begynnelsen av denne uken, men er nå utsatt i to måneder. Vi har med andre ord to måneder på oss til å øve globalt press på iranske myndigheter, om vi får mange nok med oss. Og det hjelper! Utsettelsen er i seg selv resultat av internasjonalt press.

Du kan bidra på flere måter:

• Kopier denne bloggposten og send utfordringen videre (endre gjerne teksten for personlig tilsnitt)
• Gå til denne siden og signér Amnestys kampanje elektronisk
• Kopier den innboksede teksten under, som kan mailes til shahroudi@dadgostary-tehran.ir og info@dadiran.ir eller fakses til + 98 21 3390 4986

Som kategorisk dødsstraffmotstander, var jeg ikke vanskelig å be da Hjorten posta sin «bønn om hjælp» på denne siden. Jeg oppfordrer alle dødsstraffmotstandere generelt, og også de som opprøres spesielt av dødsstraff for forbrytelser gjort av barn, til å reposte dette innlegget.

Om du ønsker å utfordre utenlandske bloggere, kan du bruke denne bloggposten som utgangspunkt.

Egentlig skulle jeg skrevet et flammende innlegg om hvor lite verden generelt og svenske domstoler spesielt har skjønt av det aller meste, men jeg ble egentlig bare helt matt av dommen i Pirate Bay-saken. Så, istedet for å skrive noe selv, siterer jeg signaturen Jonassens innlegg på denne siden.

Leser man historie, finner man at det var en hissig kamp når lydfilmen kom, for da ble jo alle musikere på filmteatrene arbeidsledige. De som produserte stumfilm kjempet mot lydfilmen med alle midler. Men vant de?

Så gikk utviklingen videre. Det ble fargefilm, som også ble kjempet mot, Og så like etter siste verdenskrig så kom det noe styggedom som het båndspiller! DA begynte platebransjen å bli virkelig rasende! For nå kunne jo folk kopiere musikk fra plater, og enda verre, de kunne også ta opp musikk fra radio! Like etter kom også FM radio! Som betød nærmest krystallklar overføring av lyd og musikk. Og da ble lydbransjen totalt i fistel, og forlangte at det skulle prates 30 sekunder inn i en melodi, og samme ut av en melodi, og at den skulle fades inn og fades ut. De måtte på alle måter stanse for fullverdig kopiering/opptak til båndspiller. Når så kassettspillerne kom ble det dommedagsprofetier fra lydbransjen, og de forlangte at det nærmest måtte følge med en politimann til hver båndspiller, for å stanse alle forsøk på kopiering og/eller opptak av musikk. Men hjalp det?

Film bransjen hadde det like fælt. Først kom TV, så kom VHS, og de gjorde alle mulige kromspring for å stanse bruk av både TV og VHS, for folk kom jo til å slutte å gå på kino. Spådde bransjen. Men hjalp det?

I senere år har vi fått CD, DVD, Internett, Napster, Torrent, MP3, DivX og andre komprimeringsformater, og vi har selvsagt TPB, BTJunkie og alle andre Torrentsteder.

Men vil bransjen vinne noen gang? Sikkert ikke… De kjemper den samme håpløse kampen mot tekniske nyvinninger som de alltid har gjort. helt siden lydfilmen erstattet stumfilm.

Tyveri er selvfølgelig ikke OK, samme hvilken form det tar. Men å dømme The Pirate Bay for medvirkning til ulovlig kopiering er som å dømme Vinmonopolet for medvirkning til fyllekjøring. Det er mulig å forsvare, men selvfølgelig helt feil. I tillegg er det helt nytteløst, de torrents du måtte ønske deg finner du like enkelt på Google.

La oss håpe del 2 av rettssaken blir et lysere kapittel.

I Dagbladet i dag leser jeg at Jens Stoltenberg ikke vil fryse lønna si selv om finansministeren oppfordrer til at politikerne gjør det. Stoltenberg mener at lønnsoppgjøret uansett vil bli moderat, og at spillereglene må følges. I og med at de fikk godt over en G i lønnsøkning for kort tid siden, forventer vi vel alle et moderat lønnsoppgjør for politikerne, akkurat som vi gjør for de fleste andre.

Men Kristin Halvorsen taler nok igjen for døve ører. Noe jeg har lært i min korte politikerkarrière, er at politikere stort sett er som alle andre — de sier ja takk til penger, i alle fall så lenge de kommer fra legitime kanaler. Mere penger i lønn er alltid velkomment. Problemet med politikerne, er jo at velgerne som «ansetter» dem ikke har noen direkte kontroll over hvilken betaling de får, som politiker vedtar man sin egen lønn og godtgjørelse.

Slik er det ikke med andre arbeidsplasser. I bankene, for eksempel, er det avtaler mellom arbeidstakere og arbeidsgivere som avgjør hvor mye man skal ha i lønn. Likevel er politikere som Siv Jensen kjapt ute med å mene at regjeringa skal pålegge banksjefer lønnskutt. Men når det er snakk om å justere Siv Jensens egne lønnsøkninger, er hun mer skeptisk: «Det mener vi er å tukle med systemet for fastsetting av lønn, sier Frp-leder Siv Jensen til VG».

Så Jensen mener at det er greit for Stortinget å justere privatansattes lønn, selv om de ikke har noe med det, men når noen foreslår at de skal justere egen lønn, noe de faktisk er kompetente til, er det å tukle med systemet!? Dobbeltmoral har fått et navn, og det er Siv Jensen!

Gerald Kaufman, jøde og britisk parlamentsmedlem, holder et sterkt innlegg om situasjonen på Gaza og Israels handlinger der.

En av formuleringene er: «My grandmother was ill in bed when the Nazis came to her home town of Staszów. A German soldier shot her dead in her bed. Madam Deputy Speaker, my grandmother did not die to provide cover for Israeli soldiers murdering Palestinian grandmothers in Gaza.» Det er personlig, sterkt og en god motvekt til alle de tannløse, akademiske synsingene alt for mange politikere bedriver om dagen.