Det nærmer seg skolestart, og elever på de aller fleste skoletrinn er etter hvert forventet å møte opp med bærbar PC. I den forbindelsen er det ofte konsulenter blir spurt om råd og vink når det gjelder programvare til disse maskinene. Og nå i disse dager, når åpne standarder og fri programvare er i vinden, blir kanskje valgene enda vanskeligere.
Er Gimp like bra som Photoshop? Må vi ha Microsoft Office, eller er OpenOffice godt nok? Går det an å bruke Linux i skolen?
Det er litt morsomt å sammenligne behovet for dataverktøy med behovet for andre verktøy i forskjellige deler av skolen. Da jeg i gamle dager gikk på kokkeskolen for eksempel, var det strenge krav til antrekket. Det er jo engang slik at den flotte kokkeuniformen ikke bare er der for å ta seg godt ut, det er praktiske grunner til den. Et kjøkken kan være en farlig arbeidsplass, og kokkeuniformen er beskyttelse mot mange av disse farene.
Vi fikk ikke beskjed om å kjøpe Wistex kokkeuniform størrelse large. Vi fikk derimot utdelt et skriv med krav til denne uniformen – at det skulle være tykk bomull, avtagbare knapper, forstykke i et bestemt stoff, sko med lukket tå og åpen hæl og så videre. Hvor vi kjøpte denne, hvilket fabrikat det var og så videre, det bestemte vi helt selv.
Burde ikke det samme være tilfelle med dataverktøy? Jeg mener, hvem er det som bør velge verktøy om ikke den som skal bruke det? Skolen bør nøye seg med å stille krav til verktøyet.
Når det gjelder en tekstbehandler, for eksempel, vil det være naturlig å si noe om hvilke språkverktøy som må være til stede (stavekontroll, for eksempel, og på hvilke språk?), kanskje setter man noen krav til formateringsmuligheter og selvfølgelig hvilke filformater tekstbehandleren kan produsere. Og for et grafikkverktøy for skoleverket er det nyttig å vite hvilke funksjoner man kommer til å bruke, og hvilke grafikkformater man jobber med. Det er slikt som dette som er vesentlig, ikke hvem som har laget verktøyet.
Det er et ordtak som sier at «Den som ikke kjenner til andre verktøy enn en hammer, vil ofte behandle alle problem som om de var spiker». Slik er det også ofte i denne bransjen. Og der ligger nok litt av problemet knyttet til akkurat valget av programvare i skoleverket. De som skal velge, har sine bestemte preferanser, det er vel slik med oss alle, men de har også gjerne en forestilling om at det verktøyet de selv bruker er det eneste som gjør jobben. Slik er det selvfølgelig ikke – selv er jeg veldig glad i OpenOffice.orgs Writer, men jeg vet at det går like greit å produsere dokumenter i Microsofts Word (i alle fall versjonene før 2007 – jeg har ikke vent meg til den siste ennå), AbiWord eller Google Documents.
Og alle disse programmene – samt mange flere – burde være alternativ for norske skoleelever. Det ville de vært, dersom de som setter kravspesifikasjonene ser på funksjonalitet fremfor produktnavn.
Men hva om et fag bruker et regneark som kun fungerer i Excel, eller en makro som bare virker i OpenOffice? Da er det regnearket eller makroen det må gjøres noe med, ikke elevenes rett til selv å velge sine verktøy.
Hva med veiledning av elevene, vil ikke det bli umulig hvis ikke elevene bruker samme programvare som læreren bruker og kjenner? Det spørs. Hvis faget er «Hvordan bruke WordPerfect 6.0», så er nok dette et godt argument. Men dersom «Hvordan bruke WordPerfect 6.0» eller noe fag som minner om det fremdeles finnes på timeplanen til noen norske skoleelever, er det på tide å fjerne det. Elever skal ikke lære «bruke Excel», elevene skal lære matematikk – regnskap, statistikk, sannsynlighetsberegning og mye mer. Det lærer de ikke selv om læreren forklarer dem hvor de skal klikke i et bestemt program. Og elever skal ikke lære å «bruke Word», de skal lære å skrive. Hva de bruker til å skrive, er mindre viktig.
Jeg tror egentlig flertallet av elevene har skjønt dette selv. Jeg har selv sett klasser der læreren krevde Word 2003, mens elevene hadde en salig blanding av Word, onlineverktøy som Google Documents, OpenOffice, Works og til og med Windows’ egen Wordpad. Elevene leverte oppgavene i .doc-formatet – og læreren var kjempefornøyd over hvor lydige elevene var.
Dersom alle elevene i den videregående skolen hadde vært så kreative som disse, hadde problemet vært mindre, men slik er det dessverre ikke. Mange elever tvinges til å bruke verktøy de ikke kjenner, og må dermed lære en masse på nytt, selv om det ikke er nødvendig. Og foreldre presenteres med regninger på flere tusen kroner for programvare som egentlig ikke er nødvendig, siden maskinen allerede har installert tilsvarende programvare, eller det finnes gratis, velfungerende alternativer.
Så, kjære relevante skolefolk: Prøv å ta et modig skritt denne høsten. Fokuser litt mer på hva elevene skal oppnå, og litt mindre på hvilke verktøy de bruker for å komme dit.
«Liker du ikke å betale skatter og avgifter? Vil du bli kvitt din gjeld? Ønsker du en ny start?» Dette er innledningen til en spam-epost jeg mottok i dag.
Jeg er i prinsippet motstander av offentlig overstyring av slike småting som egentlig burde vært opp til hver enkelt, men likevel har jeg kommet fram til at det er på tide å tenke nytt innenfor et område: Skoleklær. Uniformer i skolen er noe mange ser på som en voldsom frihetsberøvelse ovenfor våre søte små, men jeg tror det vil kunne virke stikk motsatt. Her er noen tanker jeg har gjort meg om dette.
En av de mer kuriøse sakene i dagens kommunestyremøte i Fauske kommune, var debatten om alkoholpolitisk handlingsplan. Ikke fordi at den er så merkelig i seg selv, det er et godt og viktig dokument både i folkehelse— og sosialperspektiv, men planen inneholder også en bestemmelse om at vi skal ha egne ølutsalg. Og dette skaper interessante, eller heller morsomme debatter.