Grønnere blogging

I Andedammen fant jeg en liten posting om at bloggen hennes nå var karbonnøytral, noe som jeg syntes hørtes ut som en god ide. Og tror du sannelig ikke jeg er karbonnøytral selv også, da?

Det er, jeg hadde nær sagt selvfølgelig, de kjekke guttene og jentene hos Dreamhost som har kastet seg på miljøtoget, og Dreamhost er både andedammen og Lassedahls valg av webleverandør. En morsom gimmick, og et godt steg i riktig retning. Du kan lese mer om Dreamhosts miljøforpliktelse her — og mer om mine erfaringer med Dreamhost i arkivet mitt.

Livet som var og som ikke er

Joda, det er alt for lite blogging her om dagen. Jeg har en følelse av at det er det jeg blogger mest om, egentlig. Men jeg skal likevel komme med enda en unnskyldning, og kanskje en liten forklaring.

Det er ikke bare det at jeg har mye å gjøre og sånt som gjør at bloggingen nedprioriteres litt — det er også nettopp det som ligger i ordet, prioriteringer. Og denne våren har gitt meg to nye favorittleketøy skråstrek tidstyver å velge og bruke tid på: Facebook og Second life.

I Facebook begynner nå flere av mine barndomsvenner å dukke opp. Og det er svært få av disse jeg har hatt noen kontakt med siden, vel nettopp — barndommen — så det synes jeg er veldig hyggelig! Hvis noen av mine barndomsvenner skulle ramle til å lese dette, så ta kontakt! 😉

Second life er et onlinesamfunn som ofte forveksles med et spill. Det er det ikke, selv om det fint går an å spille der, det er rett og slett en 3D-verden på Internett hvor du registrerer deg, skaper deg en avatar eller figur som representerer deg, og så går — eller flyr — du rundt og gjør stort sett som du vil. Wikipedia er som vanlig gode på slike fenomen, og kan fortelle alt om Second Life på en god måte.

Second life er spillarena, møtested, sjekkeplass og alt det der, men for meg er det først og fremst lekeplass. I Second Life kan du nemlig med enkle verktøy lage stort sett det du vil, det blir omtrent som Lego-bygging i fri skala — og om nødvendig med egendefinerte brikker … Her kan du for eksempel se Robbie Dingo bygge Suzanne Vegas gitar til en konsert hun holdt in-world, som vi sier. Jeg mangler nok noen av Robbies evner, men jeg har det nok minst like morsomt som han når jeg holder på.

Så det er «gode grunner» — eller i det minste grunner — til at oppdateringsfrekvensen har dalt noe. Men det kommer sikkert mere blogging etter hvert enten noen vil det eller ikke. Memeutfordringer (1 2) er notert og jeg får kanskje nok av dillene mine etter hvert. I mellomtiden må jeg få minne om at både Facebook og Second life er gratis og har plass til mange flere — så velkommen innom!

Litt morsomt, når jeg tenker etter. Den ene greia jeg er hekta på går på å finne igjen biter av mitt tidligere liv, den andre går på å skape meg et parallelt et … — Nei, jeg er ikke ulykkelig, men takk for at du spør 🙂

Valgfrihet – igjen

Det har vært litt stille fra denne kanten en stund, og det er godt å se at man er savnet. For eksempel demonstrerer Martin Bekkelund i dag helt tydelig hvor mye han savner meg med en sjeldent dårlig skjult provokasjon. Utgangspunktet er visst at det skal være noen form for motsetning mellom å være sosialist og for åpen kildekode, mens sannheten jo er den stikk motsatte.

For å øke litt lesertall og kanskje starte noen tankeprosesser, gjengir jeg hele kommentaren min under her, men du kan like gjerne lese den under Martins innlegg «Frihet til å velge».

Jeg må innrømme at jeg ikke helt ser sammenhengen mellom ingressen, hvor jeg blir brukt som et skrekkeksempel på en som virkelig ikke har forstått det, og resten av artikkelen, men jeg antar at hele hensikten med det er å provosere meg til å kommentere, så jeg får vel gjøre det, da.

Hvis du leser bloggingsen min «Frihet til å velge» uten BI-briller på, ser du at grunnen til at jeg er skeptisk til liberalistenes ønske om voldsom, individuell valgfrihet i alt vi trenger – også der det er storsamfunnet som blir sittende med regninga – til syvende og sist gir mindre valgfrihet, i og med at det da kun vil være ett kriterie – pris – som er avgjørende for valget for de aller fleste av oss. Om dette er riktig eller ikke, er en lang debatt som vi ikke trenger å ta her. Men å bruke det innlegget som et bevis på at jeg «ikke forstår viktigheten i å la folk selv få velge», tyder enten på at du ikke har lest innlegget, eller at du ikke har forstått det som du har lest. I og med at jeg tviler på at det er det siste som er tilfellet her, synes jeg du opptrer en smule udannet.

Når det gjelder resten av innlegget, synes jeg du blir rimelig fundamentalistisk i din tilnærming, noe som aldri bringer noe godt med seg. En selger som hadde argumentert på den måten du her gjør, ville aldri fått solgt meg noe som helst.

«Ved å ta i bruk en lukket, proprietær programvare velger du bort din egen frihet i forhold til programvaren du har anskaffet.»

Dette er selvfølgelig helt riktig. Men slike valg gjør stort sett alle sammen det meste av tiden. Det er ikke alle situasjoner hvor denne friheten er det viktigste kriteriet. Jeg vet for eksempel om mange som bruker Adobe Photoshop selv om det er lukket og ufritt, fordi det er det eneste programmet som er godt nok til sitt bruk. Kvalitet er viktigere enn frihet. Jeg kjenner også til mange som velger operativsystem og kontorstøttepakke fra Microsoft selv om det er lukket og ufritt fordi det er det eneste man kan få driftsavtaler på hos lokalt næringsliv. Driftssikkerhet og tilhørlighet er viktigere enn frihet til å kunne videredistribuere programvaren. Slik kan vi fortsette en temmelig lang stund.

Denne valgfriheten, altså friheten til å velge den under de gitte forutsetningene mest rasjonelle løsningen vil du altså at folk skal la være å bruke. De skal heller velge en løsning som er mindre optimal for seg selv, fordi det er det du mener er riktig. Synes du ikke at det er noe som skurrer her?

Jeg antar at det du egentlig mener å si, er at det er viktig å være klar over hva man velger, og hva man samtidig velger bort. Men i en artikkel hvor man henvender seg til leserne med beskyldninger som «… lisensvilkårene du garantert ikke har giddet å lese», og fremsetter påstander som «Når du kjøper et produkt ønsker du å ha frihet til å velge hvordan du skal bruke produktet» som om det skulle være uomtvistelige sannheter (noen ganger, for eksempel, kjøper man produkter som kun skal brukes til det man kjøpte det til – også når det gjelder programvare), kan du lett komme i skade for å provosere de som egentlig er enig med deg, mens du ignoreres av de som det egentlig hadde vært mest interessant å bryne meningene sine mot.

Da blir det egentlig mest støy ut av det. Og det er litt synd, for det kunne vært en interessant debatt.

Sony Ericsson k800i

Jeg har lenge gått og spekulert på om det var noe poeng i å bytte ut mobiltelefonen til en med et litt bedre kamera, etter som jeg ikke er noe særlig til å huske på å ta med meg kompaktkameraet, og etter å ha lest litt om alternativene og konferert med erfarne mobilfolk, falt jeg ned på en Sony Ericsson k800i.

Dette er en telefon med det meste en forventer i dag, 3G, 3,2 megapiksel kamera, ganske stor og veldig tydelig skjerm, akseptabel videokvalitet, plass for minnekort og så videre. Det går visst an å ringe med den, også.

Jeg likte den med en gang jeg begynte å bruke den. Det har alltid vært Sony Ericsson-mobiler som har passet meg best, og denne er ikke noe unntak. Menyene er lett å finne fram i, tastene passer mine fingre og er plassert der jeg venter å finne dem og de funksjonene jeg trenger er praktisk plassert.

Ikke-verbal kommunikasjon, eller i alle fall kommunikasjon uten talens bruk, har etter hvert blitt en viktig del av telefonbruk. Og da snakker jeg ikke om SMS, men heller mail og IM. Denne telefonen kommer med Windows Live Messenger installert — men merkelig nok ville ikke den fungere slik den var ment. Jeg må nok installere MIG33 på denne, også. Men Gmails nye mobilklient fungerte helt greit.

En annen funksjon som jeg likte, var instantbloggefunksjonen. Når jeg hadde tatt et bilde, kunne jeg velge «Send til» — «Blogg». Første gang jeg gjorde dette, ble det opprettet en blogg på Blogger.com til meg, som jeg så kunne gå inn å endre på dersom jeg fant det nødvendig. Nå er det bare å knipse og sende for å publisere til mobilbloggen min. Imponerende enkelt.

Neste skritt er naturligvis å gjøre slik at postene som sendes til den bloggen også dukker opp her, men det får vente til jeg får litt bedre tid.

Telefonen var forøvrig fødselsdagsgave fra kone og barn. Tusen takk skal dere ha, det var en kjempegave!

Ubuntu 7.04 Feisty Fawn

Som den faste leser sikkert har oppfattet, er jeg temmelig begeistret for fri programvare generelt, og Ubuntu Linux generelt. Likevel har min nyoppgraderte PC kjørt kun Microsofts Windows i noen dager, i påvente av at den siste utgaven av Ubuntu skulle komme seg ut av beta-stadiet. Det skjedde like før helga, så i går hadde jeg installasjonssøndag.

De fleste som leser disse sidene har sikkert lest masse om Både Ubuntu og siste versjon allerede, så jeg skal ikke gjenta alt — jeg kan heller linke til noen sider her:

Men noen nyheter ble jeg såpass begeistret for at jeg tenkte jeg skulle nevne dem spesielt.

Installasjonen har blitt enda enklere. Jeg har alltid likt Ubuntus måte å installere på. Du starter maskinen fra CD’en, så du får faktisk prøve Ubuntu før du starter installasjonen. Det ser oversiktlig og trygt ut, og så får du testet om maskinvaren din virker med operativsystemet før du bestemmer deg for å installere.

Partisjoneringsverktøyet som brukes for å klargjøre disken for Ubuntu har blitt litt enklere å forholde seg til for dem som ikke vet hva en partisjon er for noe rart, og under installasjonen får du mulighet for å importere mail, dokumenter og lignende fra de(n) Windows-kontoen(e) du måtte ønske dersom det er Windows på maskinen fra før. Veldig enkelt for den som vil oppgradere fra Windows til Ubuntu — og antageligvis et glimrende verktøy for å redde filer fra en havarert Windows-installasjon.

Hardwarestøtten er fremdeles like imponerende. Det er utrolig hvor mye som støttes i en standard Linux-installasjon, og hos meg var det ingen ting som ikke virket. Men likevel finnes det tilfeller hvor maskinvareprodusenters egne, ofte lukkede, drivere kan gi bedre ytelse. Støtte for slike drivere er sterkt forbedret i Ubuntu 7.04. Programmet «støtte for ufrie drivere» lister opp den maskinvaren jeg måtte ha hvor det finnes slike, og gir meg mulighet til å laste ned og aktivere dem. Nvidias støtte for skjermkortet mitt ble dermed installert med fire klikk med musa.

Multimediakodeker — det vil si kode for å spille av forskjellig medieinnhold — lastes ned automatisk. Etter installasjonen måtte jeg selvfølgelig prøve litt eksotiske ting, for å finne ut hva som ikke virka. Multimedia har alltid vært en kjent utfordring under Linux. Men det var før. Da jeg ba om det, installerte Flash seg i nettleseren uten noe om og men – det fungerte akkurat som på Windows.

Deretter lette jeg opp det jeg hadde av lyd- og videofiler på hjemmeserveren. Når jeg dobbeltklikka på ei mediafil av en ny type, ble jeg spurt om jeg ville laste ned en kodek. (Mediaplayeren i Windows har pleid å stille meg et lignende spørsmål — men jeg har enda tilgode å oppleve at det faktisk har fungert etter hensikten …) I Ubuntu svarte jeg «ja» og «last ned», og det bare virket. Alle filene jeg prøvde ble spilt av riktig — til og med filer i Apples Quicktime-format.

Noen av disse kodekene er beskyttet av patenter i noen land, og i slike tilfeller får man en klar beskjed om det før man kan velge å laste ned likevel.

Etter den vellykkede installasjonen på den stasjonære, måtte jeg prøve å oppgradere den bærbare datamaskinen. Den har hittil kjørt Ubuntu 6.10. Når jeg startet «Oppdateringshåndterer», fikk jeg beskjed om at det fantes en ny versjon. Jeg valgte å installere, svarte på at jeg ville fjerne pakker som ikke lenger var støtta, og satte igang. Maskina begynte nedlasting og installasjon, og en halvtimes tid senere fikk jeg beskjed om å starte på nytt. Og den bærbare boota Feisty Fawn uten så mye som et knyst.

Der fikk jeg øye på den hittil siste store positive overraskelsen for meg: den innebygde støtten for trådløse nettverk er forbedret! Tidligere har du nesten vært nødt til å bruke tilleggsprogramvare dersom du hadde med deg en Linux-bærbar rundt om kring. Det er ikke noe kritisk det, men det er en av de få områdene hvor jeg syntes XP faktisk var veldig bra, men ut fra hva jeg har fått prøvd hittil, ser det ut som om Ubuntu også har fått dette på plass.

Totalt sett kan jeg ikke si annet enn at jeg er veldig imponert over produktet, og oppriktig glad for at Linux for desktopen endelig ser ut som et komplett produkt — og i mine øyne bedre enn hva noen av konkurrentene kan skilte med.

Prøv selv: http://www.ubuntu.com/getubuntu/download

Lekedilla

Dette er skrevet på en av låne-PC-ene på Lekedilla Aktivitetsland ved treningssenteret Spenst i Bodø. Her kan ungene gå amok i hoppeslott, klatrestativ, rutsjebaner og det som verre er, mens de voksne kan trene på Spenst, bruke Internett, se på TV, drikke kaffe — eller rett og gå like amok de, også!

Et morsomt sted, ingen tvil om det. Men det ved stedet som inspirerte til en bloggeposting, var at låne-PC’ene kjører Ubuntu! Smart økonomi, og antagelig en temmelig stor gevinst når det kommer til administrasjon — offentlig tilgjengelige Windows-PC’er har etter min erfaring en temmelig begrenset levetid før reinstallajon er nødvendig …

Frontier country

Linux fremstår i mange distribusjoner som et modent og komplett operativsystem til vanlige oppgaver. Likevel er det ikke så veldig utbredt ennå, og på mange måter er det litt spennende.

Det betyr nemlig etter alle solemerker at stadig flere vil ta i bruk dette systemet, og vi vil kunne få se en utvikling innenfor pris, teknologi, bruksområder og applikasjoner som savner sidestykke. Og som en person som trives minst like godt underveis som ved målet, synes jeg det er veldig spennende. Og det gir oss slike gledesutbrudd som det som ble postet til diskusjonsgruppa for Linux i går:

Min første posting her på linux-gruppa går på en pentium III med 256 MB Rambus ram og en brukt hardisk jeg kjøpte på bruktmarkedet på Grønland for 50 spenn. Maskinen var pælma i søpla av et stort firma. Jeg satt den først opp med Windows XP med servicepack 2 og det hang og hang, Spekken på maskina er for dårlig for Windows XP. Så putta jeg inn Mandriva Linux 2006 fra et blad jeg kjøpte i fjor og farta på den gamle råtne pc-en tok virkelig av. Jeg ble gledelig sjokkert. […]

Har drevet med Windows Nettverk i 20 år så møtet med Linux ble overraskende bra. Den gamle pc-kassa funker nesten ikke med Windows XP, så jeg satte opp en disk med Linux som jeg fant i et blad. Linux Mandriva 2006. Oppsettet gikk som en lek, nettverksskriveren og Windows domenet funker bra sammen med Linux. […]

WindowsVista i full utgave kommer på over 5000 kr i butikkene mens dette allrighte systemet kostet 100 kr inklusive bladet. […]

Det var særlig den siste formuleringen jeg falt for. Ikke bare får du et komplett fungerende system for hundre kroner, du får et blad med på kjøpet! Les hele gledesutbruddet her: http://groups.google.com/group/no.it.os.unix.linux.diverse/msg/0745bd6f59fe566e

Skandiabanken i Ubuntu Linux

Jeg bruker stadig mer Ubuntu, og på stadig nye områder, og det siste prosjektet var å installere Ubuntu på jobbemaskina som står i et Windows-nettverk. Og installasjon er en ting — men hvordan går det når man skal bruke Ubuntu til «vanlige oppgaver»?

Det gikk fullstendig smertefritt, Ubuntu-installasjonen delte NTFS-disken pent i to, og la Ubuntu på litt av den ledige plassen jeg hadde. (Jeg lagrer ingen data på arbeidsstasjonen, så jeg tok sjansen på å gjøre slikt på en produksjonsmaskin.) Installasjonen gikk like greit som den pleier med Ubuntu, og når jeg var ferdig, kunne jeg uten problemer knytte meg til Windows-serverene – og også noen FTP-servere som jeg må bruke tredjepartsprogramvare for i Windows, med Ubuntu får jeg disse opp som nettverksstasjoner.

Alle programmer oppfører seg som forventet, og det tar ikke mange timer før jeg faktisk har blitt så bortskjemt at jeg savner Ubuntu dersom jeg må innom Windows. Derfor lot jeg være å starte opp Windows selv om jeg måtte «stikke innom» nettbanken i dag. Selv om jeg har lest side opp og side ned om nettbanket og problemer med annet enn Windows og IE, hjemmesnekrede sikkerhetsløsninger og standardbrekkende klientsideskript — det må da gå an å få dette til å fungere i Linux?!

Og så var det Skandiabanken, ja!

Og vet dere hvordan man får Skandiabankens nettbank til å fungere i Firefox på Ubuntu? Jo: På akkurat samme måte som i for eksempel Internet Explorer på Windows. Ikke et eneste problem, ikke en eneste feilmelding eller uforståelig advarsel — det bare virker.

Jeg tror jeg vil dele æren mellom Skandiabankens løsningsarkitekter og Ubuntu og Firefox’ utviklere, og konstatere med et smil at verden faktisk går fremover.

Bedriftsguiden.no liker ikke ytringsfrihet

Jarle Dahl Bergersen har skrevet en del om useriøse nettkataloger. Det morsomste med slike skriverier, er at de ser ut til å lokke de useriøse nettkatalogene til å skrive under på innholdet i dem!

Nå sist ved at bedriftguiden.no sin advokat har fått det for seg at Jarle selv driver innenfor denne bransjen, og at hans postinger om erfaringer med bransjen således skulle kunne være et brudd på markedsføringsloven!

Det er sikkert ikke noe smart å si at bedriftsguiden sine jurister ser ut til å ha misforstått minst to ting i Jarles innlegg — for eksempel hva som står der, og hva som ikke står der — men det må vel være helt problemfritt å spekulere litt på hvordan i all verden de har fått den ideen at Jarle driver markedsføring for sin egen konkurrerende virksomhet?

Jeg blir litt skremt over advokater som ser ut til å dikte opp problemer for å skremme folk fra å bruke ytringsfriheten sin. Og det kan kanskje være noe å tenke på neste gang du skal bruke noen kroner på annonser — vil du risikere at kronene blir brukt til advokater mot deg dersom bedriftsguiden.no ikke liker det du sier?

Hvorfor kjøper vi Vista

Martin Bekkelund stiller i dag spørsmålet «Hvorfor skal vi kjøpe Vista» i bloggen sin. Jeg tror at grunnen til at de fleste av oss — også blant de som i kommentarene til innlegget hans sier at de aldri vil gjøre det — kommer til å kjøpe Vista, er den samme grunnen som når det gjelder alle tidligere Windows-versjoner: Fordi det er lettere enn å la være.

Om et års tid er det antagelig veldig vanskelig å finne en PC til en rimelig pris uten Vista. Noen vil gå over til Mac, men ikke tilstrekkelig mange til at det er spennende. Mange av Macbrukerne vil også foretrekke dobbeltboot, og må dermed kjøpe en lisens på Vista.

Linux og spesielt Ubuntu vil fortsette å vokse litt, men de fleste Ubuntubrukere vil kjøpe en Vista-PC og enten fjerne Vista eller kjøre begge operativsystemene, rett og slett fordi det er billigere og enklere enn alternativene — og hvorfor skal man velge å ha bare ett operativsystem, når man kan få to for samme prisen?

Så, vi vil kjøpe Vista fordi det fremdeles er lettere å kjøpe siste Windowsversjon, enn å la være og gjøre det. Hvis noen om et år eller to kan vise meg at jeg tok feil, vil jeg bli veldig glad – men jeg kjøper ikke inn champagnen på forhånd.