Nå er det jo et par dager siden Ubuntu 7.10 med kodenavn Gutsy Gibbon ble sluppet, og jeg har fått en liten dag med den på min lille bærbare. Så her er noen foreløpige inntrykk.

Oppgraderingen gikk som en drøm. Jeg har oppgradert en maskin tidligere, og lærte at det for tiden går sakte å laste ned oppgraderingsfilene over nettet. Men det går an å laste ned en «Alternate CD» og installere derfra, les alt om det på Ubuntu.com. Det var det jeg prøvde denne gangen, og det gikk altså helt smertefritt.

Det første jeg la merke til da maskinen kom opp igjen, var at den plutselig ga meg mulighet til å installere en «ufri driver». Dette er programvare som ikke er fri og åpen som resten av Linux, men som maskinvareleverandører kan levere for å få enkelte ting til å fungere. Denne gangen var det en driver til det innebygde modemet. Jeg har aldri brukt det, og var derfor ikke klar over at det ikke hadde fungert tidligere, men jeg lot maskinen for morro skyld installere denne driveren, og det ser ut til å fungere helt greit.

Det neste jeg merket, var at lyd plutselig var kommet tilbake. Dette er min lille bærbare, som oftest brukes under møter, foredrag og lignende tilstelninger hvor det helst ikke skal være få mye lyd. Derfor gjorde det ikke så mye for meg at den ble stille, og jeg gjorde ikke noe for å fikse det, da lyden plutselig forsvant da jeg gikk fra Kubuntu 6.10 til Ubuntu 7.04. Men nå er altså lydkortstøtten på plass igjen, og egentlig er jo det helt greit.

Maskinen har blitt betraktelig raskere med Ubuntu 7.10. Det er rett og slett imponerende hva dette OS’et greier å hente ut av en 1,6 GHz Intel Mobile-prosessor med integrert Intel laptop-grafikk og 512MB RAM. Maskinen reagerer kjapt, programmer starter kjappere enn før, veksling mellom flere relativt tunge programmer er problemfritt og avansert 3D skrivebordsmiljø med Compiz glir overraskende godt på en maskin som egentlig knapt har grafikkløsning god nok til minesveiper.

De viktigste programmene for meg på denne maskinen, er kontorstøtteprogram og nettleser. Ubuntu 7.10 kommer med OpenOffice.org 2.3 og Firefox 2.0.0.6. Dette er seneste versjoner av mine favorittprogram, og det er betryggende å vite at de automatisk oppdateres gjennom operativsystemets oppdateringsfunksjon. Ellers merker jeg meg at begge programmene oppfører seg temmelig mye penere i Ubuntu 7.10 enn tidligere, i første rekke med tanke på minnebruk. Dette gjør at veksling mellom flere oppgaver går kjapt og greit, og jeg kan ikke si at jeg merker noen ytelsesreduksjon.

Endelig virker også hvilemodus skikkelig på denne maskinen. Det har vært en utfordring — på flere operativsystem — men med Ubuntu 7.10 kunne jeg endelig klappe igjen lokket, se at «ZZz»-lampa som viser at hvilemodus er aktiv tennes, og åpne PCen et par timer senere for å fortsette der jeg slapp. Et stort fremskritt.

Alt i alt er jeg, som du kanskje nå har skjønt, skrekkelig fornøyd. Ubuntu var et veldig godt OS, og det har tatt et godt skritt videre i riktig retning med versjon 7.10. Last ned en CD og prøv Ubuntu linux selv — du trenger ikke engang å installere det i første omgang, bare boot fra CD’en, og du får prøve Ubuntu — helt trygt.

Jeg har jo alltid vært en tilhenger av å gjøre ting selv. Blogge-CMS’et mitt er derfor en skikkelig hjemmesnekret løsning, som likevel fungerer til alt jeg har behov for.

Det er imidlertid det å møte andres behov som ofte har vært utfordringen. Det være seg kunder, samarbeidspartnere eller familiemedlemmer. Løsninger jeg lager på hobbybasis for meg selv, bærer som regel preg av akkurat det. Behovet for et letthåndterlig og enkelt publiseringssystem har derfor vært stort, og i og med at min webhost Dreamhost leverer nøkkelferdige installasjoner av publiseringssystemet WordPress med et museklikk eller to, var dette et naturlig sted å starte.

Og jeg tror egentlig ikke det er noe poeng i å gå så mye lengre, heller. Dess mer jeg jobber med WordPress, jo mer imponert blir jeg. Det er et system som i mine øyne er en perfekt kombinasjon av fleksibilitet og enkelhet. Du bruker to minutter på å skrive et innlegg og trenger egentlig ikke å gjøre noe mer enn det, men du kan bruke timevis på tilpasning og konfigurasjon av nettstedet. CMSet stiller altså få eller ingen krav til brukeren, men gir mange muligheter. Opplasting av bilder og andre filer er så enkelt at selv far får det til, systematisering av innlegg gjennom kategorier og tags er kakebiter, det er veldig lett å holde fokuset på det viktigste, nemlig å uttrykke seg.

For små organisasjoner er det veldig lett å opprette flere brukere til samme blogg, og gi disse kun de rettigheter de trenger. Noen skal administrere systemet, andre skal kanskje bare kunne legge inn nyheter – ikke noe problem. Og du slipper at en uvøren og uerfaren bruker senker hele bloggen din. Systemet skiller mellom statiske sider og bloggeinnlegg (eller «nyheter» som det ofte vil være like riktig å kalle dem) og de statiske sidene kan veldig enkelt organiseres i hierarkier.

I tillegg til all denne funksjonaliteten er WordPress utbyggbar og konfigurerbar i alle bauger og kanter med en rekke innstikk, tema og «widgets» (hva er det de heter på norsk, egentlig?), samt at den som administrerer en WordPress-blogg har tilgang til stort sett alle filer det kunne være interessant å redigere noe i — til og med fra administrasjonsgrensesnittet.

Som alle skjønner, er jeg blitt litt imponert av WordPress. Jeg ser selvfølgelig noen ulemper og utfordringer også, men det har man uansett hvilket system man bruker. Mitt kanskje største ankepunkt er at man gir fra seg litt av kontrollen når man installerer et ferdig system framfor å gjøre ting selv — selv om systemet er åpent. Men for de aller fleste vil nok dette være et forsvinnende lite problem. Og jeg har nok bestemt meg — når jeg er klar til å gi fra meg litt kontroll for å få et enklere liv, så blir det nok installert WordPress her, også.

Prøv selv — registrer deg på WordPress.com, og vær i gang med en WordPress-blogg på 2 minutter.

Jeg nevnte for et par dager siden at Sun Microsystems hadde laget en ODF-plugin for Microsoft Office. ODF står for Open Document som er et åpent dokumentformat, en standard for hvordan dokumenter skal lagres. Formatet er blitt både ISO-standard og IEC-standard.

Nå har jeg fått testet den på et par maskiner, og må si jeg synes det ser ut til å fungere helt greit. Den ene testmaskinen var en Windows 2000-maskin med Microsoft Office XP, den andre hadde både Windows og Office i 2000-utgaven. På maskinen med Office XP, gikk åpning av dokumenter noe tregere enn på den med Office 2000, selv om maskinvarekonfigurasjonen skulle tilsi det motsatte. Men jeg regner med det kan ha noe med hvor mye ressurser Office XP spiser. I Office XP fikk jeg også et par flere «sikkerhetsdialoger» (er du helt, helt sikker på at du vil gjøre det du ber om å få gjort?), men disse slapp jeg i Office 2000.

Om disse forskjellene skyldes Officeversjonene eller om det kommer av andre forskjeller på maskinene, det skal jeg imidlertid ikke være for skråsikker på.

Lakmustesten gjorde jeg med et dokument jeg har slitt litt med. Det er et skjema jeg bruker på jobb, som aldri har blitt seende riktig ut i noe annet program enn Word. Da har jeg testet en hel del forskjellige varianter, slik som et par åpne kontorpakker og Adobes online Word-til-PDF-konvertering, men ingen har gjort dette riktig, tabeller har forskjøvet seg og tekstbokser har kommet ut av posisjon. Selv om dette altså ikke er verdens mest avanserte skjema, er det bare Microsoft Word som skjønner det.

Jeg åpner det i Word, skriver ut en kopi og lager som et OpenDocument tekstdokument. Det går helt greit. Jeg åpner dokumentet i OpenOffice.org, og det ser helt greit ut. Så jeg skriver ut en kopi i OpenOffice.org, også. Når jeg så legger de to kopiene oppå hverandre og holder dem opp mot den sterke solen Nordland er velsignet med for dagen, er det umulig å se at det er to dokument, alle de mystiske kodene i Word som ingen har forstått noe av tidligere er åpenbart bevart korrekt i OpenDocument-fila. Og den ser likedan ut neste gang den åpnes i Word, også!

Selv om dette ser helt strålende ut, regner jeg med at det kan dukke opp problemer av og til. Men det har jeg opplevd mellom forskjellige versjoner av Microsoft Word også, så det kan jeg leve med. Selv om jeg fremdeles holder en knapp på å installere OpenOffice.org dersom du vil lagre i et fritt og åpent format, synes jeg SUN med dette har hjulpet Microsoft et langt stykke på vei til å få en fungerende kontorpakke.

Torbjørn Kravdal er visst også fornøyd!.

Bruker du Microsofts kontorstøttepakke, men ønsker å lagre filene dine i et åpent format, eller mottar du av og til filer i ODF-format og ikke helt vet hvordan du kan åpne dem? Å installere OpenOffice.org er jo en gratis og fri løsning, men nå har det kommet ennå en:

Sun ODF Plugin 1.0 for Microsoft Office.

Denne pluginen fungerer helt fint sammen med Office 2000, Office XP og Office 2003, og vil delvis fungere i Office 2007, men det er noen småproblemer knyttet til åpning av ODF-filer i Office 2007 ennå i følge Digi. I de andre Microsoft Office-versjonene fungerer visst det aller meste helt greit. Du kan åpne ODF-dokumenter, lagre i ODF og til og med sette ODF som standard lagringsformat i Microsoft Office, og pluginen støtter programmene Word, Excel og PowerPoint.

Jeg får ikke testet den før jeg kommer meg til en Windowsmaskin på mandag, men gleder meg som en unge. Hvis noen prøver før meg, er en kommentar veldig velkommen!

Jeg spurte en venn av meg hvorfor ikke den relativt store organisasjonen han jobbet i ikke brukte Ubuntu på noen arbeidsstasjoner, på tross av at de har mange maskiner som egentlig bare brukes til lett tekstbehandling og nettsurfing. Svaret jeg fikk var at IT-ansvarlig ikke så det som et alternativ, etter som brukerne selv måtte initiere oppdateringer, og det var litt upraktisk — og usikkert ettersom de da trenger rootpassord, altså administratortilgang.

Dersom utgangspunktet hadde vært riktig, hadde selvfølgelig konklusjonen her vært den eneste riktige. Oppdateringssekvensen i en standard, nyinstallert Ubuntu er nemlig slik:

1. Du får et ikon og en melding i «Notification Area» (Meldingsområdet) oppe til høyre på skjermen
2. Du åpner pakkeoppdateringsprogrammet
3. Du sier du vil oppdatere
4. Du skriver inn passordet ditt

Men Ubuntu, og Linux generelt, er også veldig godt egnet til å automatisere slike oppgaver. Jeg tenkte derfor at jeg måtte se etter om noen kanskje hadde prøvd dette tidligere. I Google søkte jeg etter «automatic update ubuntu», og det tredje svaret som kom opp, virket meget lovende: Automatic Updates: Ubuntu .

Her fortelles det enkelt hvordan Ubuntu kan settes opp til å la administratorkontoen (root) se etter system- og programoppdateringer helt av seg selv ved nærmere angitte tidspunkt. Klipp og lim, to linjer, en gang — så slipper man å tenke på dette etterpå. Beskrivelsen jeg linker til over er temmelig selvforklarende.

Jeg forventer ikke at alle IT-ansvarlige skal vite dette, sånn på stående fot. Jeg måtte jo Google det selv, også. Men det er litt rart at folk som jobber med IT ikke er nysgjerrige nok til å finne ut slikt selv.

Etter at jeg skrev om Liberation-fontene fra Red Hat og Ascender Corp, har jeg fått spørsmålet om hvordan man installerer disse i Ubuntu.

Den enkleste måten jeg fant, er å installere dem i hjemmemappa di. Opprett katalogen «.fonts» i hjemmemappa di, enten ved å høyreklikke og velge «Opprett ny mappe», eller ved å åpne et terminalvindu og skrive «mkdir ~/.fonts». Hvis du får beskjed om at mappa eksisterer, er det helt greit — ingen skade er skjedd.

Så må du pakke ut skriftfilene i denne mappa. Merk at du må velge «Vis -> alle filer» eller trykke CTRL + H for å se slike mapper og filer som begynner med et punktum.

Nå er fontene installert. det er mulig du må oppdatere fontcachen din for å se dem i de forskjellige applikasjonene. Det gjør du enkelt ved å lagre alt som må lagres og trykke CTRL + ALT + Backspace. Hvis du ikke vil restarte X, kan du skrive «sudo fc-cache -f -v» i et terminalvindu. Fremgangsmåten her er fra Ubuntu 7.04, men vil vel fungere på de fleste implementasjonene av X med støtte for TTF.

I grafiske grensesnitt er bokstaver rimelig nok ganske vesentlige. Og for å vise bokstaver på skjerm, trengs det en skrifttype, eller «font» som det ofte kalles. Gode fonter er det dessverre ikke så mange av, i alle fall ikke fritt tilgjengelig. Microsoft Windows leveres med noen brukbare, som de tidligere gjorde tilgjengelig for alle som kunne bruke Apples fontformat TrueType, men denne godviljen er det nå slutt på. Heldigvis er det noen andre som har god vilje!

Linux-distributøren Red Hat har nemlig tatt tak i dette problemet, og fått utviklet tre skrifttyper som kan brukes i de aller fleste sammenhenger, ikke bare på skjerm, men også i utskrift. Det er en Serif-skrift som kan erstatte slike typer som Times New Roman, Thorndale, Nimbus Roman og Bitstream Vera Serif, en sans serif som erstatning for for eksempel Arial, Albany, Helvetica, Nimbus Sans L og Bitstream Vera Sans og til slutt en monospace-font til erstatning for slikt som Courier New, Cumberland, Courier, Nimbus Mono L og Bitstream Vera Sans Mono.

Det er flere fordeler med disse tre. Den mest åpenbare er for mange at de er frie og gratis. De kan brukes på alle plattformer med støtte for slikt, ikke bare Linux men også Windows og Mac, og de er også frie til å distribueres sammen med det du produserer. Og bruken av disse fontene har ingen innvirkning på rettighetene til det du produserer.

Videre er disse fontene laget for å være «kompatible med» (som i dette tilfellet betyr å ligne på og oppta samme bredde som) Microsofts meget utbredte fonter Times New Roman, Arial og Courier New. Dette gjør at sideombrekking og linjelengde blir den samme med Liberation-familien. Microsofts fonter ble igjen laget for å være kompatible med postscriptfontene Times Roman, Helvetica og Courier, så her kan vi følge en lang linje mot endelig frihet.

Personlig liker jeg også utseendet på skriftene veldig godt. Serif-skriften er ikke så utpreget at den blir ubehagelig å lese på skjerm, og skriftene gir et behagelig, moderne utseende på papir.

Fontene er selvfølgelig tilgjengelige fra Red Hat som RPM fontfiler for den som har et operativsystem som støtter det, og som TTF-filer for alle andre. Dersom noen har problemer med .tar.gz-filen TTF-filene er pakket i, har jeg lagt dem ut i en «vanlig» ZIP-fil her:

• Last ned «liberation-fonts-0.2.zip» (ca 650 KB)

Bruker du disse fontene i programmene dine, trenger du ikke å bekymre deg om rettigheter, lisensregler eller annet — samme om det er hobbyprosjekter eller profesjonelle trykksaker du produserer. Takk skal dere ha, Red Hat!