Kan du kontorprogrammer?

De fleste av oss bruker en eller annen kontorprogrampakke, tekstbehandling, regneark og presentasjonsprogram. Men spørsmålet er hvor flinke vi er til å bruke dem, hvor mange av de arbeidsbesparende funksjonene vi bruker. De aller fleste av oss har nok godt av litt kursing for å utnytte programmene godt nok.

Det har heldigvis noen tatt konsekvensen av. Utdanningsdirektoratet og Det faglitterære fond har sammen betalt for utvikling av kursbøker i bruk av kontorapplikasjoner. Hittil er det laget ei bok med kurs i tekstbehandling og ei bok i bruk av presentasjonverktøy. Disse bøkene kan fritt lastes ned, skrives ut om ønskelig og brukes i en hver sammenheng du måtte ønske — egenutvikling, undervisning, salg av kurs eller hva du nå måtte ha behov for.

Bøkene baserer seg på bruk av kontorpakken OpenOffice.org, men veldig store deler av kursene vil også fungere greit med andre programvarepakker. Men dersom du vil bruke den kontorstøttepakken som bøkene tar utgangspunkt i, er den fri og gratis for alle, og kan lastes ned fra http://no.OpenOffice.org.

1997 i 2008

Joda, jeg vet at animerte giffer er veldig 1997, jeg fikk bare så lyst til å vise frem hva jeg laget på ti minutter i the Gimp:

Og jeg må understreke at de ti minuttene inkluderer tiden det tok å finne et verdenskart-bilde på nettet. Om dette ikke er verdens mest nødvendige funksjon, viser det at Gimp har noen dyktige utviklere i staben!

Dagens (ikke) overraskende

Dagens «u-overraskelse» kom da jeg skulle redde data fra en bærbar PC.

Jeg begynner å bli vant til at slike dør av og til, og nå var det en kunde som hadde en Windows XP-maskin som ikke ville starte. Uansett hva man prøvde, kom den med en blåskjerm med STOP-feil og påfølgende reboot. Kunden var ikke sikker på om det var tatt sikkerhetskopi av alt det vesentlige på maskinen, og derfor var første punkt på listen å redde det som reddes kan.

Jeg har et adapter for å koble harddisker fra bærbare maskiner til stasjonære, så jeg koblet harddisken til kontor-PCen min og startet opp. Jeg tenkte jeg skulle boote maskinen i Windows XP for en gangs skyld, siden harddisken som trengte helbred hadde det operativsystemet installert. Etter å ha avbrutt Windows XPs ønske om å scanne denne harddisken (jeg vil ikke scanne en harddisk før jeg forsøker å redde dataene på den) og etter at XP har installert en masse drivere for den, starter jeg «Min datamaskin» for å se hva som kan reddes på den.

Jeg ble litt skeptisk når XP fortalte meg at disken var 0 bytes, og at den ikke kunne leses

Men heldigvis er mitt første operativsystem på den maskinen Ubuntu, og jeg prøvde heller å starte opp med det. Jeg fant harddisken under «Datamaskin», og det så ut som om jeg har tilgang til alle filene på den. I alle fall er godt over halvparten fra «Documents and settings» kopiert ut når dette skrives.

Jeg vet ikke hva som imponerer meg mest: At det går an å gjøre ting så tungvindt som i Windows — eller så enkelt som i Ubuntu …

Office 2003-oppdateringen: Skam til skade?

I fjor høst kom Microsoft med en oppdatering til Office 2003. Denne oppdateringen gjorde det umulig å åpne en rekke eldre dokumentformater, og var derfor flott ammunisjon til alle oss som mener at dokumentformater må være åpne, godt beskrevne og ISO-sertifiserte, nettopp for å unngå at et dominerende markedsaktør kan kontrollere når og på hvilken måte du får tilgang til informasjonen din.

Microsofts første forklaring på hvorfor denne endringen var nødvendig, var på grunn av feil i filformatene, feil som kunne utgjøre en sikkerhetsrisiko. Nå er ikke jeg noen programmerer, men jeg spekulerte veldig på hvilke feil dette var — som ikke kunne omgås av dem som faktisk hadde laget Office 2003. I og med at andre programmer åpner i alle fall noen av disse filformatene uten problemer, minner dette svakt om en bortforklaring, og Microsofts David LeBlanc innrømmer nå heldigvis dette i et bloggeinnlegg:

«In the KB article we stated that it was the file formats that were insecure, but this is actually not correct. A file format (with some exceptions, like .hlp files) isn’t insecure – it’s the code that reads the format that’s more or less secure. The parsers we use for these older formats aren’t as robust as the code we’ve written more recently, which is part of our decision to disable them by default»

Det er ikke filformatene som er usikre, det er Office 2003. Og istedet for å reparere Office 2003, fjerner Microsoft støtten for de dokumentene som bruker denne usikre koden. Og for å gjøre det hele totalt meningsløst, gjør de det nå enklere å skru på støtten for disse gamle filformatene som altså bruker skadelig kode.

Et gratis tips til Microsoft: Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, er det alltid bedre å prøve og oppdatere kartet, enn å ta frem hakke og spade for å prøve å få verden til å stemme med det du ser for deg på papiret. Og hvis du har programvare med «less secure code», er det bedre å skrive om denne koden, enn å prøve og gjemme den.

Et av problemene til Open Source-bevegelsen har vært mangelen på reklamekroner. Jeg regner med det er mange som takker Microsoft for å markedsføre slike åpenbare blundere og manglende grunnleggende sikkerhetsforståelse som dette — for årsakene til å bytte ut Microsofts Officeprodukter begynner å bli mange.

Bruker du åpen kildekode?

Digi.no stilte nylig spørsmålet i overskriften, og Martin Bekkelund gjentok det i sin blogg, siden han ikke har mye til overs for kommentarene i nettavisene. Når vi først har flyttet oss fra å svare i kommentarform til å skrive innlegg om emnet, kan vi jo kalle dette et meme, og jeg tar opp hansken.

Bruker du Linux?

Stort sett utelukkende. Jeg bruker også ordentlig UNIX, FreeBSD på noen maskiner, men de maskinene jeg bruker til daglig, kjører jeg Ubuntu Linux på, for tiden versjon 7.10.

Hvilke åpen kildekode-applikasjoner bruker du? Privat? På jobb?

Det meste jeg gjør med en PC, gjør jeg enten i en kontorapplikasjon eller i nettleseren min, og der er valgene mine OpenOffice.org og Firefox. Jeg jobber også litt med grafikk, hvor jeg bruker the Gimp. Videre er det eneste med lukket kildekode i Linuxen min så vidt som jeg vet driverne til nVidia-kortet, så alt av CD-brenning, multimediahåndtering, filbehandling og så videre løses med åpen kildekode.

Lager du egne åpen kildekode-programmer? Får du betalt for det?

Jeg er ingen programmerer, så på det området tror jeg at jeg ville bidratt med mer støy enn nytte, men jeg bidrar tidvis med både oversetting og feilrapportering, og noe av det er betalt arbeid.

Har du tro på åpen kildekode som en kommersiell bærekraftig forretningsmodell?

Å ikke tro på at det går an å gjøre penger på åpen kildekode, viser en avstand til hva som virkelig etterspørres i moderne bedrifter som egentlig diskvalifiserer for videre synsing. Om kildekoden er åpen eller lukket betyr sjelden noe prinsipielt for kunden, og stadig bedre OS-produkter gir løsningsleverandører mulighet til å tilby tilpassede løsninger av høy kvalitet til lavere pris enn med alternativene.

Når det offentlige i tillegg bidrar som et lokomotiv av både økonomiske og ideologiske årsaker, trenger en ingen krystallkule for å se en suksessfull framtid for åpen kildekode.

Hvordan ser du på åpen kildekode?

Mine grunner til å foretrekke fri programvare, er flere. For det første, gjør Ubuntu som standardinstallasjon den jobben jeg trenger fra en arbeidsstajon, men langt mindre bryderi enn alternativene jeg har prøvd. Altså en rent praktisk tilnærming. For det andre, tror jeg at åpen kildekode og fri programvare som utviklingsmodell gir gode produkter, like muligheter til deltagelse for alle samfunnsaktører og bidrar til utvikling fremfor konservering. For det tredje, ser jeg det som et samfunnsproblem at noe så viktig som kommunikasjonsinfrastrukturen vår på mange måter er utenfor vår kontroll, slik vi faktisk utsetter oss for ved å ukritisk velge lukket programvare og med det ofte lukkede standarder.

Bør vi kalle det åpen kildekode eller fri programvare? Hvorfor? Har du eventuelt et bedre forslag?

Vi bør kalle «Åpen kildekode» for «åpen kildekode» og «fri programvare» for «fri programvare», synes jeg. Ellers viser jeg til Martins greie oppsummering på akkurat dette spørsmålet.

Og siden dette er et meme, er selvfølgelig alle sammen med dette på det varmeste oppfordra til å ta en liten pause fra pepperkakene og svare på spørsmålene i sin egen blogg! Legg igjen kommentar eller tilbaketråkk her.

Legg ned Internet!

Dette er Elton Johns siste krav, og til «avisa» The Sun, forteller han hvorfor: Folk sitter jo bare hjemme og blogger og brenner plater med nedlastet musikk, framfor å møtes og skape noe selv!

Jeg kjenner meg bare delvis igjen i dette. Jeg mener, jeg har brent en plate eller to med nedlastet musikk i mitt liv, men generelt synes jeg musikk i fil-form er mye enklere å forholde seg til. Men når det kommer til det lille jeg har «skapt selv» av «kulturuttrykk», er det meste gjort alene foran en PC eller ved hjelp av andre duppeditter, og bare unntaksvis i møte med andre.

Men nå ble jeg aldri noen profesjonell kunstner, da — i motsetning til Sir Elton. Og det er kanskje her vi ser kimen til hans teknologimotstand, det er levebrødet han er redd for:

Sales of Elton’s last album «The Captain & The Kid» were disappointing — it barely shifted 100,000 copies. And in the past Sir Elt has opposed illegal downloading of his music from the net.

100 000 solgte er kanskje ikke mye for mannen bak «Candle in the Wind», verdens mest solgte single, så dersom han tror at millioner av mennesker sitter og laster ned musikken hans gratis, kan han jo bli litt smågretten.

Men han skal bare ta det med ro. Jeg har i alle fall ikke lastet ned «The Captain & The Kid». Jeg tror ikke jeg kjenner noen andre som har gjort det heller. Det er heller ingen av mine venner som hittil har innrømmet å kjøpt denne plata. Når jeg tenker etter, kjenner jeg visst ikke noen som har snakket om Elton John siden den før nevnte overdådig kvalmende feiringen av sorgen rundt Prinsessen av Whales’ tragiske dødsfall.

Kanskje det er andre enn Det Store, Stygge Internettet som må bære skylden for the Rocket Mans falmede stjernestatus?

Hurra for 3C Communications

For litt over en uke siden, var jeg en tur i Trondheim (tidligere kjent som bartebyen, nå Norges Fotballhovedstad). Som så mange ganger før, var flyet forsinket. Det kunne være en times tid eller noe sånt. Dette var litt for tidlig på dagen til å begynne med flyplasspils, så jeg fant ut at jeg heller skulle bruke pengene mine på trådløst Internett.

Jeg bruker ofte Telenor Mobil-abonnementet mitt til slikt, men jeg husker aldri hvor mye det koster (bare at det er dyrt), så for å få kostnadskontroll, kjøpte jeg Internett-tilgang fra et av selskapene som solgte aksess på Avinor-portalen jeg kom inn på da jeg startet PC-en min og koblet meg til nettverket «AIRPORT». Selskapet som ble valgt på slump, var 3C Communications. De skulle ha 99 kroner for to timer, noe som så ut som gjengs pris, og jeg slo til.

Men flyet ble selvfølgelig ikke én time forsinket, men fire. «Dette ble dyrt», tenker du kanskje, men neida! 3C Communications to timer til 99 kroner varte helt til jeg omsider kom meg på flyet, de. En hyggelig overraskelse – men ikke den eneste.

I dag er jeg nemlig på tur igjen. Denne gangen har jeg også en drøy time på meg, siden det passet slik med toget, og jeg fant fram min fine, nye bærbare. Jeg knytta meg til «AIRPORT» igjen, og kom inn på Avinors portal på nytt. Ved en innskytelse, hadde jeg tatt vare på brukernavn og passord til de berømte to-timene jeg hadde kjøpt fra 3C Communication, og jeg prøvde å skrive dem inn i portalens respektive felter. Hvorpå jeg fikk til svar:

You are now connected to the Internet …

Kanskje unødvendig å si, men er du på en flyplass og må kjøpe Internett-tilgang i et par timer, anbefaler jeg 3C Communications! Husk å ta vare på brukernavn og passord!

Meg og Vista

Nå har jeg kjørt Windows Vista Home Professional i noen dager mens jeg venter på det nye nettverkskortet mitt, og selv om mine erfaringer kanskje ikke er like ille som Arves, må jeg tilstå at erfaringene mine i beste fall kan kalles blandede.

Akkurat som Martin, ble jeg også litt irritert over at jeg måtte bruke de første par timene på å avinstallere ubrukelig programvare som Microsoft Office 2007 prøveversjon, Symantecs anti-ditt og anti-datt-løsninger og en rekke greier som Acer mente at det var nyttig at jeg hadde. Og så måtte jeg installere OpenOffice.org og Mozilla Firefox, programmer som er frie og gratis, og derfor gjerne kunne ha ligget på maskinen i utgangspunktet. Men, men — med femten års Windows-erfaring, er jeg vant til litt dobbeltarbeid.

Arbeidet ble gjort, og maskinen tatt i bruk. Det er en Intel Pentium Dual T2310 som kjører på en og en halv gigahertz. Maskinen har omtrent to gigabyte med RAM, og får en «Windows opplevelsesindeks» på 3,5, noe som skyldes grafikkortet, nVIDIA GeForce 8400m GS med 256MB skjermminne. Dette er altså en rimelig oppegående maskin til slikt bruk, og skulle trives bra med moderne operativsystem.

Vista ser temmelig pent ut, det skal Microsoft få. Litt «over the top» bruk av glassaktighet, kanskje — men likevel den peneste Windowsen som er laget til nå. Teknikken med å gjøre bakgrunnen utydelig når noe er delvis gjennomsiktig fungerer veldig godt og widgets og ikoner er pent laget.

Men dette utseendet koster åpenbart mer enn det smaker, for dette er uten tvil den tregeste Windowsopplevelsen jeg har hatt til nå. Å åpne enkle programmer som kabal og notisblokk, tar faktisk merkbart med tid. Prosessorbruken skyter i været bare jeg skal flytte på et vindu. Musepekeren henger ofte hvis jeg har et par vinduer åpne, og når jeg skriver noe i en tekstbehandler eller et input-felt i en dialogboks, må jeg av og til vente til maskinen har fått vist meg alle de bokstavene jeg har skrevet.

Jeg regner med at det sikkert går an å få opp ytelsen ved å deaktivere deler av det pene grensesnittet, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle være nødt til det?

Videre er det jo Windows’ berømte økte sikkerhet, som stort sett går med på å kontinuerlig spørre deg om du vil gjøre det du forteller maskinen at du vil gjøre. For å installere et program, må du gjerne bekrefte fire ganger i forskjellige kontekster at du vil laste ned og installere et program — og dette er altså før du begynner på selve installasjonsrutinen. All denne sikkerheten hadde jo hatt et poeng hvis den hadde hatt noe for seg, men da jeg litt senere oppdaget at dersom jeg via FTP lastet ned en zip-fil med et program i til min hjemmekatalog, var det ikke noe problem å pakke ut programmet og kjøre det uten at maskinen spurte meg om noe som helst i løpet av hele denne prosessen.

Da er det sannsynligvis så enkelt å lure naive brukere rundt hele denne sikkerheten, at man må stille spørsmål om dens misjon. Kunne ikke like mye ha vært oppnådd med langt enklere midler?

Kompabilitet med eldre programmer virker temmelig greit hos meg, og Vista er helt grei å finne fram i. Problemet er egentlig bare at ting går så utrolig mye tregere enn før. Og når det er den største forskjellen fra forrige versjon, må en jo spørre seg om det er bryet verdt å oppgradere? Jeg tror svaret mitt foreløpig må være «nei» — men Vista blir sikkert langt bedre etter en servicepack eller to. Det skiller seg sikkert ikke fra tidligere Windowser på den måten, heller!

Windows eller Linux – hvor er det mest mikk?

Etter min forrige post om lyd i Secondlife på Ubuntu 7.10 kom det en kommentar med et spørsmål om det ikke var «litt mikk med Linux». Jeg begynte å svare på kommentaren, men skreiv meg så varm at jeg fant ut at en egen post var på sin plass. Slike spørsmål dukker ugjenkallelig opp hver gang det er snakk om å installere en eller annen versjon av Linux på en PC, og jeg mener dette spørsmålet bunner i at man sammenligner epler og appelsiner. Eller kanskje heller epler og brennmaneter.

Den maskinen jeg oppdaterte Ubuntu på i dag, installerte jeg Windows XP på for et halvårs tid siden. Det tok over en dag. Selv med driverdisk, ville ikke XP kjenne igjen diskkontrolleren – så jeg måtte ironisk nok bruke en live-CD med Ubuntu til å partisjonere disken jeg skulle ha Windows på. Når jeg prøvde å installere Ubuntu 7.04 på den samme maskinen etterpå, ramlet alt på plass uten problemer av noe slag. Det eneste som kunne få bedre ytelse av en tredjepartsdriver var skjermkortet mitt, der det fanten en ufri driver fra Nvidia. Dette fortalte Ubuntu meg om på forståelig norsk, og jeg fikk spørsmål om jeg ville aktivere den. Det svarte jeg ja til, og den ble lasta ned og installert.

Mye mikk? Jeg synes ikke det.

Videre har jeg aldri opplevd at Windows har virket som det skal med en gang det er installert. Det må installeres drivere for praktisk talt alt av maskinvare, lastes ned oppdateringer og servicepacks, installeres antivirus og brannmur og jeg vet ikke hva, før du kommer så langt som å begynne og installere programmer. Med Ubuntu, jeg har mest erfaring fra versjonene 7.04 og 7.10, tar installasjonen en times tid, og da er alt klart, all maskinvare jeg har fungerer, de fleste programmene jeg bruker til daglig installert, og dersom det er noen sikkerhetsoppdateringer som trengs, er det ikke mye, og det inkluderer også oppdateringer til all den preinstallerte programvaren.

Tungvindt? I alle fall ikke med kurant maskinvare.

Når folk sammenligner epler og brennmaneter, er det fordi de sammenligner en preinstallert, spesialtilpasset versjon av Windows som vanligvis følger med en ny PC med det å installere et operativsystem selv, fra en generell distribusjon. Det siste er noe helt annet enn det første, og slike sammenligninger bidrar egentlig ikke til noe annet enn å forvirre. For det er veldig mye som kan gå galt når man installerer et operativsystem — og med 15 års erfaring med Microsoft Windows tør jeg påstå at det ikke er særlig mye bedre enn noen andre i dette henseendet.

Installasjon av en moderne Linuxdistribusjon på kurant maskinvare er veldig enkelt. Og med installasjons-CD-en fra Ubuntu kan du teste om maskinvaren din går godt med Ubuntu eller ikke på forhånd, det er bare å sette i CD-en og starte maskina. Virker ting i liveutgaven du kommer inn i da, kan du regne med at det virker når du installerer det på harddisken, også.

At jeg fikk litt problemer med lyd i Second life, lever jeg godt med. Det tok meg sju minutter å fikse det, og vi snakker tross alt om den ustøttede alfaversjonen av et temmelig komplekst program her, da. Så det synes jeg faktisk er godt innenfor grensene av akseptabelt mikk 🙂

Lydproblemer med Second Life og Ubuntu 7.10

Etter å ha oppgradert «hovedmaskinen» min til Ubuntu 7.10 Gutsy Gibbon, fikk jeg et problem: I Second Life ble lyden så hakkete at det var en gru å høre på! Men som vanlig i Linux-verdenen, var ikke løsningen lenger unna enn et par Google-søk.

Noen mente at dette kunne være et problem med lyd-tjeneren i Ubuntu 7.10 knyttet til akkurat dette programmet, selv om lyden fungerte bra i alle andre sammenhenger. Dette løste jeg ved å installere Enlightened Sound Daemon, ESD. For å installere den, åpner du et terminalvindu og skriver:

sudo apt-get install esound

Så må du sørge for at Second Life faktisk bruker ESD. Det gjør du ved å redigere fila ‘secondlife’ i programkatalogen. Her finner du linjene som omhandler de tre forskjellige lydsystemene Second Life kan bruke på Linux, og fjerner ‘#’-tegnene foran to av linjene, slik at det blir seende slik ut:

## - Avoids using the ESD audio driver.
# export LL_BAD_ESD=x
## - Avoids using the OSS audio driver.
export LL_BAD_OSS=x
## - Avoids using the ALSA audio driver.
export LL_BAD_ALSA=x

Så, etter fem minutter leting, ett minutt installering og to trykk på «delete», så var lyden som den skulle være igjen. Verre var det ikke — og jeg er klar for mer disko!