Windows taper til Mac — hurra!

I Computerworld leser jeg at Windows taper markedsandeler — først og fremst til Mac men også litt til Linux. Det synes jeg er kjempeflott! Synes du det er en idiotisk ting å si? Er du lei av alle dem som sutrer over Microsofts suksess? Les da resten av innlegget.

For hvorfor skulle det egentlig bry meg om færre bruker Microsoft? Er jeg en sånn der fanatisk, usaklig Anti-M$-fyr som er kjempemissunnelig på Bill Gates? På ingen måte. Jeg bruker til og med Microsoftprodukter selv i noen sammenhenger, og selv om det ikke er blant mine favoritt-OS, så får jeg stort sett gjort det jeg skal på den plattformen, også. Og jeg er selvstendig næringsdrivende, så jeg har full respekt for dem som får til å tjene penger på firmaet sitt.

Og hvorfor er jeg glad for at flere bruker Mac? Er jeg en sånn der kreativ fyr med flippskjegg som tror Steve Jobs er Gud, er sikker på at Apple fant opp både trådløst nettverk og hvit plastikk og går ut i fra at alle som ikke har kjøpt seg Mac er mindre intelligente enn meg? Ikke i det hele tatt. Jeg synes Apple stort sett lager gode produkter, men jeg har ikke helt sansen for forretningsmodellen deres, og liker å ha flere alternativer enn hva Mac OS gir meg.

Tror jeg kanskje dette betyr at Linux er på vei til å ta over verden? Neida. Ubuntu Linux er mitt foretrukne operativsystem, og jeg setter pris på at flere bruker det slik at vi tilsammen blir en så stor brukermasse på dette OS-et at maskinvareprodusentene blir flinkere til å tenke på oss, men jeg ser ikke noen Linuxrevolusjon sveipe over verden med det aller første.

Så hva er det da jeg er så glad for? Jo, det kan sies med ett ord: Mangfold! Microsoft har hatt de-facto-monopol på en rekke områder i mange år. Det har gitt oss Windows, Internet Explorer og Microsoft Office, og det er jo greit nok. Men hva er det vi har gått glipp av?

En markedsaktør med en sånn størrelse som Microsoft, har hovedfokus andre steder enn på innovasjon. Dette er ikke bare noe jeg påstår, det er historisk bevist, Microsoft kjøper opp innovasjon, de utvikler ikke selv. Norske Fast Search and Transfer var vel sist ut. Mindre makt til Microsoft vil dermed kunne føre til mer innovasjon.

Manglende mangfold har også vist seg å være en sikkerhetstrussel. Jeg kjører som sagt Linux, og en av de tingene jeg slipper å bekymre meg over, er virus og ormer. «Det er bare fordi det er så få brukere at ingen gidder å lage virus til Linux det!», sier ofte de som av en eller annen grunn ikke liker at jeg påpeker dette. Den påstanden forklarer nok ikke hele sammenhengen, men den har noe i seg. Men spiller det noen rolle for meg? Selvfølgelig ikke. Jeg slipper virus, og er glad for det. Og hvis vi hever blikket fra min og din maskin, og heller ser på dette i en større sammenheng, ser vi at økt mangfold blant databrukere øker samfunnets totale sikkerhet.

Og manglende mangfold skaper praktiske problemer. Da jeg kjøpte min første datamaskin med Windows, kom den med en programpakke som het Works 1.0. Det var det en tekstbehadler som omtrent ingen brukte, fordi alle sammen brukte WordPerfect. Men for å gjøre en lang historie kort, tok Microsoft over markedet for tekstbehandlere med programmet Word, Works 1.0 gikk i glemmeboka (det kom noen senere versjoner, men det er noe litt annet), og plutselig kunne ikke konemor og meg åpne Works 1.0-dokumentene våre lengre. Nyere tekstbehandlere støttet ikke dette formatet og Works 1.0 var ikke noe særlig å installere på Windows 95.

Men med større mangfold kan ikke Microsoft, WordPerfect, Adobe, IBM og alle de der gjøre slikt. Da kan de ikke regne med at du skal holde deg til en maskin med ett program resten av livet. Da må de finne seg i at dokumentene dine må kunne tas med fra et system til et annet, fra en Mac til en Windowsmaskin, fra en tekstbehandler til deling på en onlinetjeneste … Og da må vi ha åpne standarder, noe vi får stadig flere av etter hvert. Og åpne standarder er utelukkende av det gode, for det gir oss muligheten til å velge verktøy selv.

derfor er jeg glad for at Windows taper. Ikke fordi jeg ønsker å ta fra noen maskinen og systemet de liker å jobbe med, men fordi at alle skal ha muligheten til å velge det de helst vil, uavhengig av hva arbeidsgiveren bruker, naboen har eller butikken tjener mest på å selge. Og for at vi skal oppnå det, må alternativene bli levedyktige — og da må Microsofts markedsandel bli mindre. Hurra!

Twitter – det Facebook aldri ble?

For noen dager siden skrev jeg om Twitter, og i går presenterte Dagbladet Twitter som det nye Facebook. Tempoet nye brukere kommer til på, tyder på at Dagbladet har et poeng, men heldigvis er det også vesensforskjeller på de to tjenestene.

Mange melder seg av Facebook, og med grunner som for meg fremstår som gode: Personvernsimplikasjonene er nevnt mange ganger, Facebook vil vite mye om deg, og de forbeholder seg retten til opplysningene. Mange, som meg, reagerer også negativt på alle de totalt unødvendige applikasjonene som man hele tiden blir invitert til og atter andre igjen viser at mange ikke er modne til å håndtere denne formen for tilstederværelse på nettet.

Jeg vil nok likevel være holde på Facebookprofilen min, det er alt for nyttig med den katalogtjenesten det har vist seg å være til at jeg ønsker å melde meg av foreløpig, men det gjør ikke Twitter mindre interessant for meg. For selv om Twitter er noe helt annet enn Facebook, møter det de ulempene jeg nevner over på en fin måte. For Twitter er ikke det nye Facebook, det er det som Facebook egentlig burde ha vært.

Her slipper jeg invitasjoner til alle slags virtuelle kriger, middager og transaksjoner. Jeg slipper at folk legger igjen filmer med diskutabelt innhold i den offentlig tilgjengelige profilen min, og jeg trenger ikke mellomfag i kommunikasjon for å editere profilen min.

Men jeg får vite hva mine venner holder på med. På 140 tegn eller mindre. Ahh … — akkurat det vi egentlig ville ha!

Bildet er lånt fra www.pcweenies.org.

Hvem vant?

«Vista tatt i hackerkonkurranse» skriver VG, og fortsetter med undertittelen «men Mac-en falt først».

Historien er altså at det har vært en konkurranse om å komme seg inn på andres maskiner, selvfølgelig i et kontrollert miljø, og begge de to store operativsystemene du kan kjøpe ble knekket før de tre dagene med konkurranse var over, Mac OSX først og Windows Vista etterpå.

Kanskje ikke så veldig overraskende, når man kjenner sikkerhetshistorikken til slike operativsystem og ser hvordan konkurransen foregikk — brukere på maskinene fikk beskjed om å besøke infiserte nettsider ettersom ingen av maskinene lot seg trenge inn i uten hjelp fra utsiden.

Så hvorfor nevner jeg saken da? Jo, fordi man må lese godt mellom linjene for å faktisk få med seg at det var et operativsystem som ingen greide å trenge seg inn i, på noen måte i løpet av de tre dagene konkurransen varte, til tross for at forholdene var helt like. Så en bedre overskrift kunne kanskje vært noe sånt som:

Ubuntu vant!

Twitter – Her også.

Selv om tempoet mitt er omvendt proporsjonalt med utviklinga på webben, får jeg med meg litt av det som skjer. Det siste jeg meldte meg på, var twitter. I tilfelle du ikke har fått med deg hva dette handler om, gjengir jeg her forklaringa fra fosseng.info:

Twitter (engelsk for «kvitre») er en sosial nettverkstjeneste hvor det du kan gjøre egentlig kun er å oppdatere verden med det du vil si her og nå innenfor 140 tegn, med andre ord noe kortere enn en vanlig tekstmelding. En måte å forklare hva Twitter er, er å si at tjenesten på sett og vis kun er som statusfeltet i for eksempel Facebook. På overflaten virker dette kjedelig og for enkelt til at du skal kaste bort tid på tjenesten, men Twitter kan være like nettsosialt som mer omfattende sosiale nettverkstjenester som Facebook, MySpace og Nettby.

Formuleringa om at det er «som statusfeltet i […] Facebook», er veldig passende for mitt behov. Poenget mitt er nemlig at jeg i motsetning til en del andre fremdeles synes det er litt morsomt å være med på Facebook, men jeg er ikke innom ofte nok til å oppdatere statusfeltet mitt. Men applikasjonsbefengte Facebook har selvfølgelig også en applikasjon for å oppdatere statusfeltet fra Twitter!

Som Martin bekkelund er jeg også mer nysgjerrig enn hva godt er når det gjelder slike tjenester som dette, og nå får jeg prøve ut Twitter mens det ser ut som om jeg er aktiv på Facebook. Tiden vil vise om ikke begge profilene mine blir temmelig døde etter hvert …

Du finner meg på http://twitter.com/lassedahl!

Oppdatering av ufrie drivere i Ubuntu

Noe av det som Linux-distribusjonen Ubuntu har tilført Linux, er muligheten til enkelt å installere ufrie drivere. Det betyr at maskinvareprodusenter kan lage drivere til slikt som skjermkort, nettverkskort og lignende uten å måtte «gi fra seg noen hemmeligheter». Dette er et brudd med tanken bak fri programvare, men etter som det sjelden eller aldri er noen nødvendighet med slike drivere, de gir bare bedre ytelse, synes jeg det er et kompromiss jeg kan leve med.

Nedlasting og bruk av slike drivere har i Ubuntu blitt så enkelt som å klikke på system-menyen, velge «Administrasjon» og «Håndtering av ufrie drivere». Da får du opp en dialogboks tilsvarende til denne:

Her er det bare å sette krysset i boksen «aktivert», så lastes driveren ned, og installeres. Det er mulig man må restarte maskinen etterpå, men det er hele jobben. Jeg er glad i skjermkort fra NVIDIA, og med de ufrie driverne, får jeg altså glitrende ytelse under Linux. Men det er en praktisk ulempe med de ufrie driverne kontra de frie — de ufrie driverne oppdateres ikke automatisk, slik som resten av Ubuntu-systemet mitt gjør!

Nå er det kanskje ikke så veldig viktig med denne oppdateringen, men jeg hadde noen tregheter i skjermoppdateringen på en maskin som jeg lurte på om kunne komme fra gamle drivere. På NVIDIAs sider fant jeg ut at det var laget en nyere driver, men det så ikke like uproblematisk ut å oppdatere driveren derfra. Det irriterte meg en smule. Ubuntu er enkelt, og det skal være enkelt. Så derfor fikk jeg en idé:

Jeg åpna dialogboksen for ufrie drivere, som nevnt over. Jeg fjerna krysset for ufrie drivere, og ble spurt om jeg virkelig ville avinstallere driveren, noe jeg svarte «ja» til. Så restarta jeg maskina, og gjorde samme handling igjen, altså reinstallerte den samme driveren. Da ble den lastet ned på nytt, og jeg hadde plutselig den nyeste versjonen av NVIDIA-driveren.

Og ja – treghetene forsvant. Og vifta på maskin begynte å jobbe litt hardere. Så her kjører vi tydeligvis litt hardere skjermkortbruk! Men løsningen er altså så enkel som å deaktivere og re-aktivere, så gjør Ubuntu resten selv. Enn om alle operativsystem kunne vært så enkle å ha med å gjøre?

Garfield minus Garfield

Via kremblogger Hjorten (smisk alltid de du stjeler fra) kom jeg over «Garfield minus garfield».

Dette er en «versjon» (sikkert veldig uoffisiell) av serien som gikk under navnet «Pusur» på åttitallet. En serie som har utviklet seg til en av verdens dårligste stripeserier etterhvert. Men den går fremdeles i lokalavisa mi, så jeg må slite med den.

Men i denne versjonen, er det noen som har fått idéen å faktisk fjerne katta — sikkert ikke med veterinær, men med Photoshop — og vi sitter igjen med fortellingen om Jon. Det er en tidvis glimrende serie om, som siden selv sier: schizophrenia, bipolor disorder, and the empty desperation of modern life.

Når jeg leser «Garfield minus Garfield», tar jeg meg i å lure på om kanskje både katta og hunden bare finnes i Jons ensomme hjerne. Uansett er det masse melankolsk ensomhet og desperasjon her. Strålende, ettertenksom humor.

Filsynkronisering i Windows

Jeg bruker stort sett utelukkende Ubuntu Linux på mine maskiner, men jeg har en del kunder som av forskjellige grunner bruker Windows, så jeg leter av og til etter løsninger på problemer på den plattformen, også. Og forleden dag kom jeg over en løsning som faktisk var ganske praktisk for enkel sikkerhetskopiering / speiling.

Programmet heter ironisk nok SyncToy (det er bare Microsoft som finner på å kalle verktøyene for leker og leketøyene for verktøy, jamnfør Microsoft Powertools) og er egentlig utviklet med tanke på folk som driver med digital bildebehandling, men det fungerer like godt uansett hvilke data du trenger å speile.

Det fungerer på den måten at du oppretter et «Folder pair», altså mappe-par. Disse kan du så synkronisere på en rekke måter. De forskjellige måtene avhenger av om du ønsker å duplisere endringer begge veier, eller om du vil ha en «master» og en «kopi». Det siste er det mest aktuelle for sikkerhetskopiering.

Her er hele det avanserte brukerinterfacet. Første gang du starter opp, velger du knappen «Create new folder pair» nederst i vinduet. Så velger du først mappen du vil ha en kopi av, deretter mappen du vil kopiere til. Denne siste legger du helst på en USB-disk, nettverksstasjon eller lignende. Ca. midt på programvinduet finner du valget for «Action», altså hvilken type synkronisering som skal utføres.

Her har jeg valgt «Contribute», hvor SyncToy ikke sletter filer. Dermed kan jeg gjenopprette dersom jeg sletter noe ved vanvare. Legg imidlertid merke til at dersom du oppretter en ny fil med samme navn som en tidligere slettet en, vil den gamle versjonen i backup-mappa i utgangspunktet bli overskrevet. Men alt dette er utførlig beskrevet i hjelpen til programmet.

Når alle innstillinger er gjort, er det bare å klikke på knappen «Run», og SyncToy lager eller oppdaterer kopien av filene du har valgt. Du kan også starte kopieringen fra kommandolinja, med kommandoen «"%PROGRAMFILES%SyncToySyncToy.exe" -R» eller tilsvarende, noe som gjør det enkelt å automatisere kopieringen.

Så, Microsoft SyncToy anbefales altså på det varmeste. Den siste versjonen som er sluppet, er 1.4, og det finnes også en 2.0 beta tilgjengelig. Adressen for nedlasting er http://www.microsoft.com/downloads/details.aspx?FamilyID=c26efa36-98e0-4ee9-a7c5-98d0592d8c52, men Microsoft har en uvane med å endre adressene sine til stadighet, så bruk Google dersom denne linken ikke fungerer.

Til sist en liten advarsel: Dersom du bruker dette verktøyet til å kopiere dataene dine, er du ikke nødvendigvis trygg mot alt som kan gå galt. Dersom du kopierer til en nettverksstasjon eller en USB-disk som alltid står tilkoblet, vil et virus kunne ødelegge både originalen og sikkerhetskopien, og dersom noen stjeler PC-veska di og USB-disken med sikkerhetskopien ligger i den, har du likevel mistet alle data. Men en kopi av dataene er alltid første ledd i prosessen med å sikre dine data.

Gmail med IMAP

Jeg vet ikke om det er noen nyhet for folk flest, men plutselig oppdaga jeg at Googles mailtjeneste gmail.com også lar meg hente ned mail via IMAP!

Gmail er jo i utgangspunktet webmail, men det er lenge siden de også åpnet for POP, slik at den som har et favoritt-epost-program av den «vanlige» typen (som Outlook eller Evolution) kan bruke det til å lese mailen sin. Problemet med POP er at mailen i utgangspunktet flyttes fra serveren til klienten, slik at du må velge om du vil ha dobbelt opp av mailene med en kopi på server og en på klient, eller bare ha dem lagret på klienten. Dette er spesielt dumt med gmail, som gir folk tilstrekkelig med plass til det meste, slik at du alltid kan ha eposten din tilgjengelig.

IMAP er en løsning på dette, med IMAP får du tilgang til posten som ligger på serveren gjennom et tradisjonelt grensesnitt i et epostprogram. Dette synes jeg gir meg det beste av to verdener, funksjonaliteten i e-postklienten min kombinert med fleksibiliteten til Gmail. Så dette en tjeneste jeg virkelig har savnet, men aldri trodd jeg skulle få!

Når neste versjon av Evolution kommer med innebygget støtte for Google Calendar, har jeg egentlig alt jeg trenger her, jeg!

Unngå virus på mobilen

Moderne mobiltelefoner er jo for små datamaskiner å regne, og datamaskiner vet vi jo kan bli utsatt for skadeprogrammer som virus og lignende. Det er det jo ingen av oss som ønsker, så tips om hvordan vi kan slippe unna, er alltid kjekt.

Derfor er det godt at massemedia er sitt ansvar bevisst, og hjelper oss å slippe unna ufyselighetene. Sånn som VG i dag, som har en artikkel med samme overskrift som denne, unngå virus på mobilen. Her forteller de blant annet at «Det skal ofte overraskende lite til for å unngå de aller fleste mobilvirus. I denne guiden viser vi deg noen enkle knep for å holde mobilen din virusfri».

Tipsene er egentlig ganske enkle:

  • Hver gang en ny fil vil inn på mobilen din må du nemlig svare «ja» eller «ok» på mobilen for at det skal komme inn. Når viruset har fått innpass i mobilen din, vil det prøve å installere seg selv. Også dette må du aktivt svare ja på for at viruset skal kunne gjøre noen skade.
  • Er du usikker på om filen som vil inn på moblen din er trygg eller ikke, er et effektivt triks å se nærmere på filtypen. Det er de tre bokstavene etter punktum i filen som forteller deg hvilken filtype det er snakk om. Det er nemlig bare noen få filtyper som er farlige, og det er installasjonsfiler.
  • Vil du ikke ha virus på mobilen, er saken soleklar: Svar nei på alle filforespørsler, og pass deg spesielt for filer av typene nevnt ovenfor.

Så enkelt er det, altså. Og så vidt jeg har kunnet erfare, er disse rådene helt korrekte, kanskje med unntak av at man bruker begrepet «installasjonsfiler» der man burde sagt kjørbare filer eller noe lignende.

Og hvorfor gjentar jeg VGs tips her i denne bloggen? Jo, fordi jeg synes det VG unnlater å nevne er ganske interessant. Nemlig at det er akkurat den samme måten du unngår virus og skadeprogrammer på datamaskiner på. Og kunne VG ha brukt litt tid på det fremfor å bruke spaltemeter på spaltemeter til å skrive om alle antivirus, anti-spy-ware, anti-ad-ware og alt annet de vil ha oss til å kjøpe og installere på de stakkers PC-ene våre, så hadde de faktisk bidratt med noe på den fronten også!

MSN på mobilen en gang til

Jeg har tidligere skrevet om MSN på mobilen, og programmet MIG33 som jeg ble veldig begeistra for. Nå er jeg begeistra på nytt, og det er programmet eBuddy som står for den positive overraskelsen.

Jeg fant det omtalt i Amobil.nos test av åtte messengerklienter for mobil, og siden Mig33 ikke helt vil la seg installere på telefonen jeg har nå, fikk jeg lyst til å prøve eBuddy.

Websidene er veldig oversiktlige, og jeg fikk verifisert at programmet fungerte med min Sony Ericsson k800i før jeg fyrte opp nettleseren på mobiltelefonen. Jeg gikk til http://get.ebuddy.com/, og en liten java-nedlasting senere, var programmet klart til start. Ved første oppstart spurte det hvilket språk jeg foretrakk, og da jeg valgte «Norsk», ble korrekt språkpakke lastet ned.

Programmet støtter ikke bare MSN — Google talk, Yahoo Chat og AOL messenger er også støttet. Programmet krever ikke noe mer enn en konto hos en av disse leverandørene, og er enkelt og problemfritt å bruke. Programmet er gratis, det eneste du betaler for er datatrafikken. Men det skal nok ganske voldsom chatting til før dette blir det mest iøynefallende på mobilregningen din.

Hvis du ikke har noe messengerprogram på telefonen, er dette det du trenger. Anbefales på det varmeste.