På vei til et møte i dag, nokså forsinket og småjoggende som vanlig, kjente jeg en stikkende smerte i brystet. Den ga seg ikke før lenge etter at jeg hadde satt meg ned.
Du verden hvor glad jeg ble da jeg fant ut at det var en bortkommen tannpirker i brystlomma i klem under MP3-spilleren som var årsaken.
An official Red Ryder carbine action two-hundred shot range model air rifle with a compass in the stock and this thing that tells time
Dette er Ralphies ulimate juledrøm, og målet blir å få sagt dette til nissen, foreldrene og læreren uten at noen får strandet ønsket med det sedvanlige «You’ll shoot your eye out!».
Hele filmen handler egentlig om forventninger, og hvor stor del disse har i livene våre, både når det nærmer seg jul og ellers i året. Vinterstemningen er gjennomført, og 50-tallets USA er glimrende gjenskapt.
USA har laget mange glimrende julefilmer, men etter min oppfatning er det ingen som kommer opp mot denne i orginalitet og gjennomføring. Det er utvilsomt min favoritt-julefortelling.
Les mer om filmen «A Christmas Story» på the Internet Movie Database.
Høsten 1990 – det virker uforståelig lenge siden. En annen tid, en annen by, et annet liv. Jeg var veldig ung, fremdeles litt i ørske etter dimmefesten et halvt år i forveien og alt annet enn sikker på hva jeg skulle bli.
Den første delen av ’90 gikk jeg altså kledd i grønt. Sommeren hadde gått med til jobbing, høsten hadde jeg en uforglemmelig tur på familiehytta med min far, jeg tror egentlig hele 1990 var et forsinket overgangsrite for meg. Og når vinterkulda meldte sin ankomst, traff jeg altså Ellen. Verdens søteste, skrekkelig spennende og oppriktig interessert i meg.
12. november 1991, et år etter at vi møttes, forlovet vi oss. Så dette er en nokså forsinket gratulasjon til konemor.
Å liste opp hva som har skjedd etter det, er litt av et prosjekt. Det er alt for mye. Jeg kan kort nevne ekteskap, nye karrierer minst et par ganger, mange flyttinger — både til ny by og nytt fylke, verdens to skjønneste gutter og … — fåfengt. Lenge siden. Nytt liv.
Men likevel — ennå har jeg ikke helt funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir stor. Og fremdeles er Ellen verdens søteste.
I forbindelse med min forrige bloggings, kom jeg til å tenke over Lasse Marøens bloggeoppføring «68 649 000 surfere kan ikke ta feil».
68 649 000 er i den postingen et mulig antall Mozilla Firefox-brukere. Og det er jo på mange måter et hyggelig tall. Men det forteller jo oss også at resten av brukerne, som ut i fra de gitte forutsetningene og mine matematikkunnskaper blir 934 000 000 mennesker, bruker noe annet. Og de aller, aller fleste av disse bruker Microsofts Internet Explorer.
Jeg tror en milliard brukere kan ta feil en sjelden gang.
Via et av Arve Bersvendsens bokmerker kom jeg over en artikkel med denne overskriften – riktignok uten spørsmålstegn. Jeg må innrømme at denne diskusjonen morer meg litt. Browserkrig har vi jo hatt siden Netscape 1.0 utfordret Mosaic i ’94, så det er ikke noe nytt. Det nye er at jeg ikke lenger greier å se motivene for krigen.
Jeg mener, den gangen, i 1994 og årene etter, gikk krigen på funksjonalitet. Den browseren som hadde flest morsomme blinkende lys, støtte for morsomme teknologier og så videre, var «vinneren». Jeg husker selv at jeg etter lang overveielse gikk over til Internet Explorer framfor Netscape for å få JavaScriptstøtte på Windows 3.11. Those were the days.
Men det er lenge siden funksjonalitet var beveggrunnen for å velge nettleser. Med unntak av Active X, som jeg skyr som pesten, støtter jo alle de moderne grafiske nettleserne de samme teknologiene. Det som har vært «stridstemaet» de siste årene, har vært sikkerhet og hvor godt de forskjellige standardene har vært støttet. Og jeg har inntrykk av at også denne krigen er over, Internet Explorer har tapt, de andre moderne nettleserne har vunnet. Så de som er bevisst sitt valg av nettleser, og har et valg, velger stort sett bort Internet Explorer.
Men fremdeles er det noen som finner noen å krige over – slik som artikkelen jeg viser til øverst. Firefox er visst ikke så bra som jeg tror, jeg burde velge noe annet. Det har jeg foreløpig ikke tenkt å gjøre.
Alle argumentene i artikkelen er kjente fra før, og for meg er de enten uvesentlige (slik som nedlastingsstørrelse) eller grunner som gjør at jeg lander på motsatt konklusjon av artikkelforfatteren (slik som forholdet til utvidelser). Jeg vil ikke ha Opera akkurat nå. Jeg vil heller ikke ha Mozilla Suite, og jeg vil definitivt ikke ha den nye Netscape (les hvorfor hos for eksempel Kyrre). Jeg vurderer kontinuerlig alternativene, og jeg forbeholder meg retten til å skifte mening når som helst – men ikke fordi noen driver med det som jeg mener er tendensiøs browserbashing.
Det var en som kommenterte t-skjorta mi med Firefox-logo med følgende kommentar: «Jasså, du boikotter Internet Explorer du, også?». Jeg svarte som sant var, at det handler om hva du velger, ikke hva du velger bort. Alle som promoterer nettlesere, også min egen favoritt, kan godt prøve å huske det.
Arve skriver om juleønskene sine i en litt ironisk tone, og konkluderer med at:
I disse førjulstider skader det ikke å tenke litt på, og gjøre litt for de som ikke er like heldig stilt som deg.
Jeg støtter selvfølgelig fullt ut dette, men utsagnet avstedkom likevel et par refleksjoner.
Den første er naturligvis at man godt kan tenke på andre hele året, men den er så selvfølgelig at jeg egentlig burde latt være å nevne den. Den andre er det at alt henger sammen.
Vi har bare en plass å ta alt fra. Og dess mer jeg vil ha, jo mindre må det bli på noen andre. Dette ser vi jo selvfølgelig veldig lett for eksempel i politikken, hvor bare skatteletten Stein Erik Hagen får, overgår regjeringens «fattigdomssatsing», men prinsippet gjelder mer enn rikspolitikk, det gjelder selvfølgelig også internasjonal politikk, og det starter med hver enkelt av oss.
Jeg vil fremdeles spise både ribbe og pinnekjøtt til jul, og jeg vil nok både gi fra meg og forhåpentligvis glede meg over å motta, julegaver. Det er nok en viss mulighet for at det blir en juleøl, også. Og jeg skammer meg ikke over det. Samtidig husker jeg julene da jeg var yngre, med langt dårligere økonomi enn hva jeg har i dag, og at de faktisk var like hyggelige de, også. Kanskje er det ikke prislappen som avgjør om julefeiringa blir vellykket eller ikke?
Så mitt forsett for jula i år, er å
Og hva veldedige saker angår, skal jeg også i år finne en mulighet til å støtte Unicef sitt arbeid for å redde noen av de tretti tusen barna som hver dag dør av mangel på rent vann.
Etter lang tid uten min kjære bærbare PC, kan jeg endelig blogge fra sofakroken igjen!
Min nye, gode gamle bærbare fikk nemlig noen småproblemer tidligere i år, etter å ha tjent meg godt i over to år. Lenge har skjermen av og til gått i svart – backlighten har gitt opp – og det har skjedd oftere og oftere det siste året. Og når den under oppdatering av Windows XP SP2 også viste alle tegn på at harddisken var ferdig, fant jeg ut at det var på tide å sjekke om HP og kjøpsloven var enig, og at det faktisk er fem års reklamasjonsrett (vel, mer enn to, i alle fall) på produkter som er ment å vare «vesentlig lengre enn to år».
HPs service var slettes ikke ille, jeg fikk retursak, og sendte maskina inn til Infocare. Etter en ukes tid fikk jeg den tilbake. Ny skjerm og kjempeglad! Men, det tok ikke lang tid før jeg fant ut at harddisken nok var den samme gamle. Kjempenedtur.
Men servicen var faktisk like grei når jeg reklamerte på reparasjonen også. Denne gangen tok riktignok reparasjonen noe lengre tid, men harddisken ble byttet.
Så nå er den tilbake, med nyinstallert og -oppdatert Windows, og trådløst nettverk og Firefox nettleser på plass. Måtte den vare i to år til!
