Ellen har sine bokblogginger hvor hun anmelder bøker, og gir dem terningkast i beste VG-ånd. Det er det noen som reagerer på, og synes det er frekt å gi for eksempel en klassiker terningkast 4.

En litt merkelig problemstilling, dette. Skal man unngå å mene noe om en bok bare fordi den er en klassiker? Er for eksempel «Don Quijote» uangripelig og hevet over enhver kritikk nettopp fordi den er «Don Quijote»? Jeg mener helt klart nei.

Hvis man skal la andre bestemme hva man skal synes om bøker, er selvfølgelig dette en grei tilnærmingsmåte, men jeg tror de fleste som leser bøker foretrekker å gjøre seg opp sin egen mening, uavhengig av hva andre måtte mene, og samme hvilken status en bok måtte ha i hvilken som helst annen sammenheng.

I motsatt fall, ved å la klassikerne være uangripelige og hevet over et hvet kritisk blikk, får man et problem med tanke på grensesetting. Hvis man skal la andre bestemme for seg med tanke på disse, hvor skal man da stoppe? Skal anmeldernes, for det er jo i bunn og grunn en form for «anmeldelse» som har skapt klassikere, syn ligge til grunn for hva man skal mene også om moderne bøker? Filmer? Klassiske filmer, i alle fall?

Skal jeg kritisere noe, må det kanskje være terningen. Jeg mener, et terningkast er tilfeldig i sin natur, noe en anmeldelse helst ikke bør være. Men det å rangere sin egen opplevelse av for eksempel å lese en klassiker på en skala fra en til seks, det er både informativt og i sin begrensende form en spennende utfordring. Og personlig får jeg mye mer respekt for en bokanmelder som tør å være kritisk til hva det skal være, og som tør å si hva han eller hun mener uansett om det kanskje går litt på tvers av populær oppfatning. Og jeg tror ikke bokanmeldere, hverken profesjonelle eller på hobbybasis, blir særlig gamle i faget dersom de gjør det på noen annen måte. Kanskje bortsett fra i tabloidavisene, da …