Som tidligere nevnt, sa skjermen min takk for seg uten særlig forvarsel, og den måtte erstattes. På grunn av ikke-akkurat-Røkkeøkonomi, kunne jeg imidlertid ikke velge helt fritt på øverste hylle. Men jeg fikk likevel en OK skjerm.
Det jeg spekulerte mest på da jeg skulle kjøpe, var størrelsen. 19’’ flatskjermer er jo det som er standarden nå, men en 19’’ flatskjerm har ikke flere piksler enn en 17’’ – så da budsjettet var stramt, valgte jeg en 17’’ for å få mest igjen for pengene. Valget falt på en Samsung Syncmaster 710T, siden jeg har sett mange bra skjermer fra den koreanske giganten. Prisen kom da på godt under tre tusen, til og med med porto og miljøgebyr – noe jeg anså som akseptabelt.
Skjermen kom fram, kartongen var noe skamfert i posten, men heldigvis er slike ting godt pakket. Den ble levert med både DVI og VGA-kabel, godt for meg som har DVI ut på skjermkortet. Bildet var så bra som jeg hadde håpet på, fargegjengivelsen virker veldig fin og autojusteringen fungerer smertefritt. Størrelsen fungerer greit, jeg bare justerte opp tekststørrelsen en tanke i operativsystemet. Så alt er bra så langt. Men det er mer!
For det som virkelig imponerer med denne skjermen, er foten. Det er en kraftig, rund fot med rotasjon, “flipp” slik at man kan sette bildet på høykant og en fjærbelastet “heis” slik at man kan justere den i høyden. Den står godt på foten, og selv om basen virker tung og solid, tar den ikke særlig stor plass. Dette var en imponerende finesse på en skjerm som tross alt ligger i økonomiklassen. Og selvfølgelig kan foten skrues av, og skjermen henges opp i en standardbrakett. Men jeg skulle hatt en veldig god grunn til å gjøre det.
Martin skryter av Samsung i den forrige skjermbloggingsen min, og jeg vil henge meg på den. Jeg hadde som sagt tro på Samsung da jeg bestilte denne, og jeg har heller ikke blitt skuffet denne gangen.
