Kenneth har skrevet en del om Djupedals utsagn om barnehager (Les også «Bra med tidlig barnehagestart»), og da jeg skulle kommentere en av disse, så jeg etter hvert at kommentaren ble så lang at den like godt kunne få sin egen bloggings.

Grunnen til at Djupedal høster motbør både når det gjelder barnehage- og religionsutspillene er jo utelukkende emosjonelle. Det han sier er selvfølgelig for de fleste, når de bare roer seg litt ned og tenker seg om.

For eksempel når det gjelder at vi foreldre kan slite litt med å oppdra barna våre til tider. «Men det har vi da alltid gjort!», er det ene utsagnet. Og det stemmer ikke. Situasjonen vi har nå, med lukkede enheter med en eller i sjeldne tilfeller to foreldre som stort sett holder seg for seg selv, er en helt ny måte å oppdra barn på.

For borte er naboen, borte er tanter, onkler, besteforeldre og borte er alle de større søsknene man kan benytte seg av. Tjenestejenta og -gutten er også sjeldne til de av oss som ikke holder oss med au pair, og arbeidet foregår stort sett langt fra gården. Det er ikke noen stor kulturtradisjon at mor og far oppdrar barna, det er noe som har kommet ganske nylig, det. Det er storfamilien (stammen, eller klanen om du vil), som hadde denne jobben. Men den er i det alt vesentlige avviklet.

Det kunne selvføleglig vært gøy å gå tilbake til den, men jeg tror ikke det er praktisk gjennomførbart. Så i fravær av storfamilien og sjølbergingshusholdet, ser jeg ingen bedre alternativer enn barnehagene. Og jeg synes altså det er et godt alternativ.

Det andre argumentet som kommer opp, er at «Hvem skulle være bedre skikket enn foreldrene til å ta vare på barna sine?!». Svaret på det spørsmålet er dessverre ikke så innlysende som vi skulle ønske. For det kreves ingen spesiell kompetanse for å få barn. Det gjør at ikke alle barna får de foreldrene de fortjener.

De aller aller fleste av oss er nok gode foreldre. Men jeg tror likevel at de fleste foreldre synes det er greit med litt hjelp, og praktisk med noen fagpersoner å spille på. Selv synes jeg også det er trygt at barna mine tilbringer noen timer sammen med noen som har langt, langt mer erfaring enn jeg noen gang vil få når det gjelder å se barnas særegne behov. Og så har vi altså den triste virkeligheten at noen få av oss foreldre dessverre er skikkelig dårlige i å være det. Og for barna av disse foreldrene, kan barnehagen være det pusterommet som gjør at hverdagen likevel faktisk gikk an å holde ut.

Så, for å summere opp er jeg helt enig med Kenneth: Vel talt, Øystein

«De kommende spillmaskinene PlayStation 3, Xbox 360 og Nintendo Revolution vil alle ha innebygde funksjoner for alderskontroll av spill», melder VG i dag. Foreldrene får mulighet til å låse maskinen, slik at den ikke skal kunne spille spill som foreldrene mener barna er for unge til.

En flott idé, ikke sant? I teorien kan jeg være enig. I praksis vil det nok ikke ha like mye for seg. La meg forklare hvorfor:

Foreldre eller andre velmenende kjøper spill med 18-årsgrense til barn i dag. Noen er til og med så sandblåste fra nakken og opp at de i ettertid saksøker spillprodusenten på grunn av sterke scener. Presumptivt ansvarlige voksne bryr seg altså ikke om aldersgrensene spillprodusentene setter. Er det da noen grunn til at en ny sperre skal endre på dette? Det tror ikke jeg.

Et annet poeng er at denne foreldrekontrollen forutsetter at foreldrene setter seg inn i hvordan den fungerer, og at den ikke kan deaktiveres ved å for eksempel resette boksen eller gjennom å laste ned en liten “fix” på Internett. Vi vet jo hvor godt teknologiske sperrer mot piratkopiering fungerer i dag? Nettopp, ikke i det hele tatt. 14-åringer med all den tid, fantasi og iherdighet de har, knekker slike sperrer på ti minutter. Og det forutsetter altså at mor eller far i første omgang faktisk har greid å aktivere den. Jeg ser ingen grunn til at denne foreldrekontrollen skulle bli brukt mye mer aktivt enn sensursystemet i Internet Explorer.

Og til slutt krever jo dette systemet at PEGI-merkingen med aldersgrensene faktisk har noe for seg. Når man vet hvordan disse fungerer, hvor nakne pupper automatisk fører til 100årsgrense, mens rovmord er noe som helst bør ventes med til skolealder, er det ikke sikkert Xboxen blir en trygg og vakker havn for dine barn, selv med fungerende sensursystem. Aldersmerkingen er dessuten frivillig fra spillindustriens side. Det kan være penger i å «glemme» sensurering av visse spill …

Hvis foreldre vil ha kontroll over hva barna driver med, så er det bare en ting som gjelder: vær til stede! Selvfølgelig kan vi ikke være til stede hele tiden, vi vil aldri kunne få vite om alt barna driver med – men jo mer vi er der, dess bedre. Den eneste hensikten med dette «sensursystemet» jeg kan se, er å overføre ansvaret fra produsentene til foreldrene. Neste gang en forrykt bestemor saksøker Rockstar Games fordi barnet fikk se nakne lår, kan de bare henvise til sensursystemet og si at det nok er hennes egen feil at gullungen tok skade på sin sjel.

Det har egentlig Rockstar Games helt rett i, men det er helt uavhengig av om det finnes et sensursystem eller ikke.

Oppdatert:

Dagbladet skriver også om saken i dag. De slipper også til Barnevakten, som ikke uventet er glad for denne utviklingen. Men denne gangen sier barnevakten i tillegg noe fornuftig, med sine 7 tips for foreldre med “spillende” barn:

• Respekter aldersmerkingen
• Spill sammen med ditt barn
• Sett grenser for hvor lenge barnet får spille
• Sørg for at PCen og konsollen er plassert i åpne miljøer
• Husk at piratkopier er ulovlig og ikke aldersmerket
• Spill for å lære mer
• Det er viktig å utveksle erfaringer med andre voksne

Så i dag var jeg faktisk enig med Barnevakten om noe.