Jeg fikk tak i en ny PC for litt siden, og siden denne praktisk nok kom med harddisken delt opp i to like store deler, hvorav bare den ene var i bruk til Windows XP Professional, ba den om å få en Linux installert.
Den mest populære linuxen for tiden er vissnok Ubuntu. Den er slettes ikke dum, den – men den kommer med skrivebordsmiljøet Gnome. Selv har jeg alltid vært glad i et skrivebordsmiljø som heter KDE, og når jeg fant operativsystemet og skrivebordsmiljøet i én pakke. Kubuntu, måtte den prøves.
Det var ikke noe problem å boote installasjons-CD’en. Jeg valgte norsk språk og tastatur, og ventet litt mens maskinen ble “oppdaget”. Jeg var veldig spent da jeg fikk beskjed om at det innebygde trådløskortet var oppdaget, og ble spurt om jeg ville konfigurere det. Men jammen gikk det, også. Med kryptering og hele greia. Litt imponert.
Det neste problemet kom da jeg skulle begynne å partisjonere harddisk. Jeg har aldri vært noe glad i partisjoneringen i Linuxinstallasjoner, å gjøre noe anslag over hvor mye diskplass jeg vil komme til å trenge til filer, system og annet i fremtiden står for meg som ganske fåfengt. Så, jeg valgte “Automatisk” – og fikk en SWAP-partisjon (som altså er virtuellt minne), og en stor partisjon for resten. Enkelt og greit, og Linux hadde nok virket langt mindre skummel på mange dersom dette hadde vært standardvalget, mens partisjoneringsmenyen var et alternativ.
Etter dette, var det ikke noen problemer. De få valgene som gjensto (som hvor man putter bootloaderen og om jeg skulle stille klokka) var greit forklart, med anbefalinger for den som skulle sette opp et dual-boot-system.
Under reboot og konfigurasjon var jeg opptatt med å formiddagsmate mine to gutter, så om det skjedde noe spennende der, vet jeg ikke – men da jeg fant maskinen igjen etter mat, lyste loginskjermen blått og hyggelig mot meg.
Vel logget inn så det temmelig lovende ut. Trådløsnettet måtte konfigureres på nytt, men det var fremdeles like simpelt. Batteristøtten til min bærbare var på plass, alle enheter ser ut til å være oppdaget – inkludert lydkort. Og dette uten en eneste tredjepartsdriver. Rimelig imponerende.
Det eneste problemet jeg ser nå, er knyttet til dvalemodus. Jeg er avhengig av å kunne klappe igjen laptopen for så å starte den opp igjen og fortsette der jeg slapp senere. Slik fungerer det ikke, for å si det mildt. En ting er at jeg ikke får satt den i hvilemodus. En annen ting er at den insisterer på å starte opp, la meg logge inn før den plutselig avslutter og så starte opp en gang til. Ikke akkurat strømlinjeformet.
Men med unntak av dette, er Kubuntuen et hyggelig bekjentskap. Og jeg kan ikke tenke meg annet enn at det må gå an å få strømstyringa til å virke.
