Jeg fikk «Batman begins» i julegave. Den stilige 2-disk-versjonen med hologrameske. Og i går var endelig tiden kommet for å slutte og bare beundre esken, og også ta en titt på filmen.

Forventningene var høye, det skal jeg ikke stikke under en stol. Batman er en av de mest vellykkede superhelthistoriene som noen gang er laget. I Batman har man tatt opp problemer med korrupsjon og bestikkelser, autoriteter av alle slag har blitt utfordret – også Batmans selvoppnevnte – og figuren har inspirert tegneserieforfattere til å skape slike verk som Alan Moores The Killing Joke og Frank Millers The Dark Knight Returns. Det skal litt til å lage en god film ut av denne figuren.

De tidligere filmatiseringene har også vært litt både/og, men jeg regnet med at dette ville være noe nytt. Og det fikk jeg rett i.

Dette er uten tvil en av de mest vellykkede “superheltfilmene” jeg har sett. Velspilt over hele linja, nydelig laget, og troverdeig – i den grad en slik figur kan fremstå som det. Stemningen i Gotham formidles glimrende og frykten som mye av Batmanhistorien dreier seg om er skremmende til stede. Bruce Waynes prosess fra fredløs til frelser er beskrevet på en måte som jeg tror Bob Kane og Bill Finger ville nikket anerkjennende til.

Selve filmen er befriende lite voldsorgieorientert, og veldig tro mot tegneseriemediet. Utsnitt og vinkler er som hentet fra de beste Batmanfortellingene, og hele filmuniverset er godt og troverdig plassert parallelt til vårt. Dingsene til Batman er akkurat så kule som de skal være. Batmobilen i særdeleshet. Den tørre humoren kler historien og unngår å falle i parodifella, historien holder nerven hele veien og avslutningen nøster akkurat godt nok sammen de nødvendige trådene. Det var på alle måter en anbefalingsverdig film, og et must for alle som har lest litt «Lynvingen» i sin barndom.