«Ladies and gentlemen, rock and roll»

Det er ikke sikkert så mange av dere unge har skjønt det, men da TV-kanalen MTV startet opp i 1981, sto faktisk bokstaven «M» for «Music». Det er lenge siden jeg har sett en musikkvideo på MTV — ja, det er vel egentlig lenge siden jeg har settMTV i det store og hele, de programmene de sender nå zapper jeg stort sett forbi — men nå har MTV plutselig blitt relevant igjen.

Ikke så og forstå at TV-kanalen har tenkt å sende mindre «Jackass», «Pimp my ride» eller hva det nå er for noe de sender om kveldene, men MTV har skjønt hve deres funksjon er, og har derfor bestemt seg for å legge ut det som finnes av musikkvideoer ut på nettet. De har allerede lagt ut over 16 000, og flere kommer til daglig.

Løsningen er flash-basert, og det meste MTV har, finner du sikkert også på en noe større videotjeneste på nettet, Youtube. Men det er liksom litt riktigere at MTV skal gjøre dette. Og for oss som husker MTV som en musikk-kanal på TV, er selvfølgelig dette noe vi har ventet lenge på; for hva annet skulle MTV egentlig bruke webben til, enn å vise musikkvideoer?

Adressen er: http://www.mtvmusic.com/.

Ein neger stod på Ål stasjon

Aftenposten melder i helga at en «trolig afrikaner» og en «trolig araber» tok toget fra Ål til Drammen. De hadde mye penger med seg, og politiet gjorde ingen ting!

Tidligere stortingsrepresentat for Høyre Hallgrim Berg er sjokkert, og refser politiet:

«Er det Buskerud-politiet som er særleg evnelaust? Når politiet får to gylne sjansar til å pågripe mistenkelege personar midt på blanke dagen, og droppar ut i beste arbeidstid, kva har me då i vente i helgar og på nattetid?»

Ja, huff. Fortsetter det slik, er snart landet fullt av innvandrere med penger mellom hendene. Hva skal vi gjøre da? Må vi begynne å heve sosialtrygd selv?

To overplace from inglish

Jeg er av og til innom Europris’ butikker. Sjelden for å kjøpe noe, egentlig — jeg går som regel ut like tomhendt som jeg kom inn. Men jeg finner ofte god underholdning der.

Som for eksempel denne bordmonterte korketrekkeren:

Korketrekker fra Europris

På pakken står det altså å lese følgende: «Product is suitable hotel, barrom, guesthouse. Family is a high-grade wine, champagne be easy to use.» Er det noen som er dyktig nok i engelsk til å oversette dette til norsk og fortelle meg hva denne korketrekkeren er egnet til?

Skatt på fritid

«Bør vi betale skatt av hus og hjem? Stadig flere kommuner innfører eiendomsskatt og mange andre vurderer det for å få trange kommunebudsjetter til å gå opp. Er det galt at folk må betale skatt for å eie sin bolig?»

«Må kommunene si nei til eiendomsskatten? Eller må de som eier mye bidra mer enn de som ikke eier? Er det urettferdig at noen må betale denne skatten mens andre slipper?»

De to avsnittene over var teksten NRKs program «Rett på» brukte for å invitere til debatt i dag. Akkurat passe spissformulert til at folk blir interessert, og med Rolf Reikvam fra SV og Øyvind Korsberg fra FrP i studio, er det klart at det blir temperatur, både i studio og blant innringerne. Jeg synes det er litt underholdende, jeg.

For problemstillingen er jo ganske enkel. Det er mange som ikke liker skatt, og her er det snakk om å utvide kommunenes rett til å kreve inn skatt fra de som har eiendommer i kommunene. Det er klart mange er mot. På den andre siden er vi også mange som liker skatt, og synes gjerne at kommunene skal få mer beskatningsrett, slik at selvstyret kan styrkes også på dette området. Det er ideologi, og diskusjonen burde egentlig være ideologisk. Men den gang ei. Her er det nemlig også snakk om at hytter kan omfattes av eiendomsskatten, og da mobiliserer hytteeierne.

Dette er skatt på fritid sier enkelte, etter som fritidseiendommer nå også kan skattelegges. Er egentlig det så ille, da? Dersom man er skattemotstander, skulle man jo tro at «skatt på arbeid» er verre enn «skatt på fritid», for vi kan velge bort hytta dersom skatten er for tung å bære, mens vi ikke kan velge bort arbeid. Dersom vi er enige om at vi skal ha skatt, synes jeg skatt på fritid er en god vei å gå.

Tenk på hvor mye hytteeierne tilfører kommunene, sier enkelte. De ramser opp både helgehandel på nærbutikken og leiekjøring med scooter et par ganger om vinteren. Joda. Men glemmer man ikke da de fastboende? De handler faktisk alle sine varer på nærbutikken. De kjøper også stort sett all bensinen sin på den lokale bensinstasjonen og de betaler også eiendomsskatt. Og i tillegg betaler de faktisk omtrent en tredjedel av inntekten sin til kommunen, i inntektsskatt. Så, fortell meg igjen hvor mye hytteeierne tilfører hyttekommunene …

Eiendomsskatt er ikke rettferdig, er det alltid mange som hevder. Selvfølgelig er den ikke det. Skatt er ikke rettferdig, sånn på individnivå. Jeg kjenner mennesker som har levd hele livet, jobbet som bare det og ikke fått en krone igjen fra felleskassa. Og så har jeg noen venner som fikk en unge for en tid siden. Ungen ble for tidlig født. Den ungen brukte ufattelig mange skattekroner uten å engang ha kommet til termindato! Skatt er urettferdig. Det er det som er poenget med den. Hadde verden vært rettferdig, hadde vi ikke trengt skatt!

Jeg har ikke noe hytte. Men jeg har et hus, og jeg betaler eiendomsskatten for det med glede. Får jeg noen gang råd til og lyst på en hytte, skal jeg nok greie en eventuell eiendomsskatt på den, også. Hvis ikke, kan jeg jo bare la være, kan jeg ikke det da?

Dagens dille

Det dukker stadig vekk opp ting vi bloggere «skal» gjøre. Og vi gjør det. I dag er det Bloggurat som er tingen.

Og jeg har plassert min blogg i FauskeBloggurat. Hvor blogger du fra?

I dag er det refleksens dag!

Det er refleksens dag i dag, og alle som er glad i livet og ferdes utendørs bør ta med seg påminnelsen om å iføre eller påføre seg noe reflekterende før man legger ut på tur.

I den forbindelse hører jeg på NRK Nordland, hvor Trygg Trafikk er ute og deler ut reflekser på gata i Bodø. Der har de merket at barna er langt flinkere enn de voksne til å bruke refleks. Og jeg hører følgende gullkorn:

Det er jo faktisk de voksne som blir oftest påkjørt av bil. Og da er det jo litt paradoksalt at det er de som er minst flinke til å bruke refleks!

Paradoksalt!? Jeg synes det høres helt naturlig ut, jeg. Det forteller jo at refleksen faktisk redder liv — og er en god grunn for oss voksne til å bruke refleks!

Max Payne – the movie

Jeg har aldri vært noen stor tilhenger av «skyt-for-å-drepe»-spill. Selv om jeg nok har prøvd Doom, brukte jeg nok noen flere timer på å leke borgermester i Sim City, og mens andre sikla etter Lara Croft i Tomb Raider, sikla jeg kanskje like mye etter de lekreste «deltagerne» i Gran Turismo III og IV.

Men på anbefaling fra en god venn, prøvde jeg likevel spillet Max Payne. Og på tross av lite sammenligningsgrunnlag, nøler jeg ikke med å utrope dette til det mest spennende spillet jeg har spilt, og til en absolutt ener i underholdning. Det er kanskje mange andre spill som slår Max Payne på enkeltområder, men den totale opplevelsen i spillet er uslåelig.

Tegneserietemaet som skaper overgangene setter stemningen akkurat midt i «Film noir»-gata, og bidrar til å skape den surrealistiske stemningen gode spill skal ha. Historien er såpass overdrevent tragisk og passe uhyggelig fortalt at figuren blir troverdig, mens mysteriet har alle faktorene et slikt mysterium skal ha; mafia, narkotika, femme fatales og et snev overnaturlighet. Den tegneserieinspirerte grafikken er fantastisk, spesielt tatt i betraktning at vi snakker om et spill fra 2001, og «bullet time» og kreativ bruk av kameravinkler, gjør skillet mellom spill og underholdning tidvis behagelig flytende. Men stemningen, den er der hele tiden.

Max Payne er en interaktiv fusjon av gode tegneserier og stilrene filmer, og for en som er glad i begge deler, måtte det bli en suksess. Som selvfølgelig ikke kunne følges opp, «Max Payne 2: The Fall of Max Payne» ble aldri helt det samme, og «Max Payne 3» har jeg ikke prøvd, engang. Stemningen fra den første episoden ble aldri gjenskapt.

Men nettopp derfor var det en glede å se traileren til filmen Max Payne, som har premiere om ikke lenge. Her er nemlig stemningen lett gjenkjennelig, Max Payne er akkurat like hardkokt som han skal være og New Yorks Hell Kitchen er akkurat like svart/hvitt — bokstavelig talt — som det skal være. Følelsen nediver øverste del av ryggen er den samme under denne traileren, som den var da spillet lasta. Filmer som denne, basert på spill, er jeg vanligvis temmelig kritisk til. Men når det gjelder Max Payne, er jeg forsiktig optimist!

Trailerne kan også sees i bedre oppløsning og kvalitet på Apple.com. Anbefales på det varmeste.

Fredag igjen!

… og ukene har gått fort som åtte-til-halvtre-arbeider. Eller litt mer da, når vi regner med overtiden. Men det er uansett noe nytt for meg med all denne regelmessigheten, og arbeidspresset er formidabelt. Men, det er selvvalgt — og jeg trives kjempebra.

Men som før nevnt, går det ut over blogginga. Jeg har mange innlegg i bakhodet, men de kommer seg liksom ikke videre. For eksempel kunne jeg gjerne blogget om …

  1. Statsbudsjettet og satsinga på å gjøre det mulig å leve et anstendig liv som fattig her til lands (jeg misliker sterkt begrepet «utrydde fattigdommen»). Her tas det så mange og viktige grep at budsjettet egentlig er en historisk begivenhet.
  2. Mer om Kenneth Svendsen og Fremskrittspartiet Leserinnlegget jeg refererer til, viser egentlig hva som er problemet med det norske samfunnet: Forestillingen om at vi fortjener å ha det så godt som vi har det, og derfor blir mer opptatt av å kreve enn å yte.
  3. Norsk politisk debatt og det fullstendige fraværet av ideologi. Norsk media fungerer som mikrofonstativ for politikere som lirer av seg floskler som ikke har noen rot hverken i gjennomført politikk eller partienes ideologi. «Kritiske spørsmål» er noe vi sparer til Mia Gundersen, og ikke kaster bort på figurer som Jens Stoltenberg eller Siv Jensen.
  4. Grunnen til at det økonomiske krakket vi er på vei inn i, vil bli langt verre enn de aller fleste ser ut til å innse — men at vi likevel vil greie oss helt, helt fint.

Men som sagt, jeg har det alt for travelt. Og det er høst og mørkt. I slike tider blir jeg litt sliten og litt melankolsk. Så kommer jeg etter hvert i julestemning. Og da blogger jeg heller om «de fem beste (ettellerannet)», noe fra TV-underholdningen eller ett eller annet barndomsminne.

Så, dere er advart! Og ha en god høst.

Teori og praksis — eller politikere og «folk flest»

I Saltenposten og Avisa Nordland leser jeg Fremskrittspartiets Kenneth Svendsen sitt leserbrev med tilsvar til Kjell Eilertsen med stor interesse. Her skriver han blant annet:

Jeg vil ikke ha et samfunn hvor tilfeldige kommunepolitikere skal bestemme hvor jeg skal bo i min alderdom, det klarer jeg selv sammen med mine nærmeste å avgjøre.

I Saltenposten samme dag leser vi at Driftsutvalget i Fauske kommune, med et borgelig flertall ledet av Fremskrittspartiets Bjørn Inge Gabrielsen går inn for å tvangsflytte eldre fra Røvika Bygdeheim, mot de eldre selv og deres pårørende sin vilje.

Er forskjellen her bare at Kenneth Svendsen er i opposisjon, og foreløpig slipper å ta ansvar for sine utskeielser, mens hans partifeller i Driftsutvalget i Fauske kommune må forholde seg til den virkelige verden? Eller mener Kenneth Svendsen at de eldre på Røvika Bygdeheim og deres pårørende ikke er like kapable som ham selv til å bestemme over sine egne liv?

Here I am!

Etter måneder med reklame, uker med nedtelling og timesvis med egenreklame, gikk lufta endelig ut av ballongen i går: Disney Channel hadde premiere på filmen «Camp Rock» med Demi Lovato og Jonas Brothers i viktige roller.

Vi voksne imøteså vel denne åpenbaringen med et middels gjesp, men blant de to små i huset, var dette markedsført frem til en viktig begivenhet. Og vi kunne ikke være så kjipe at vi nektet dem opplevelsen på et eller annet prinsipielt grunnlag, så fredags kveld — og forøvrig også lørdag formiddag — ble Camp Rock-tid her i huset.

Og når først filmen snurrer og går blir det jo til at de voksnes øyne også dras mot skjermen, enten vi liker det eller ikke. Men overraskende nok fant jeg ut at jeg likte det mer enn jeg ikke likte det, denne gangen. Jeg mener, Camp Rock er en Disneyprodusert ungdomsfilm anno 2008 med alt det forferdelige det innebærer, men det er noe av det beste i den genren jeg har sett på lenge. Den er ikke konsekvent overtydelig, det finnes rom for å tenke seg om noen ganger. Og rollefigurene er litt mer nyanserte enn Disney har hatt for vane. Skuespillerprestasjonene er selvfølgelig gode, slik de alltid er hos Disney, men i tillegg er talentene kanskje tydeligere enn på lenge i denne filmen.

Og når campen nesten er over, og finalejammen får en sent påmeldt deltager opp på scenen, presenterer filmen til og med en sang som jeg synes er temmelig bra — selv om den nok må puttes i skuffen «Guilty Pleasures» snabbere enn svint: Renee Sandstroms «Here I Am»:

Så nå er vi til og med Disney-fans her i huset. Hva blir det neste?