Mobile downgrade

Jeg skal tilstå en ting her: Jeg har egentlig alltid trivdes litt vel godt med å være «motstrøms». Men nå har jeg kanskje satt ny rekord. For mens resten av verden løper etter iPhoner, Blackberries og 5800-er, så har jeg faktisk degradert mobiltelefonen min fra en Sony Ericsson C702 til en k810i av samme fabrikat.

Jeg hadde en Sony Ericsson k800i som jeg egentlig har vært veldig fornøyd med. Men alt slites, dessverre, og i høst hadde telefonen min begynt å bli litt for treg i forskjellige sammenhenger. Spesielt — og jeg er nesten litt flau over å innrømme det — plaget det meg at utløserknappen, altså til kameraet, fusket. Flaut fordi jeg alltid hadde sett på meg selv som en sånn som først og fremst trengte en telefon for å ringe med. Men jeg irriterte meg altså mer og mer over at det ikke gikk an å ta bilder på en skikkelig måte.

Så, når jeg kunne få tak i en Sony Ericsson c702 for en billig penge, virket det som en god idé. Det er en telefon som er støt- og sprutsikker, den har en relativt stor skjerm, et fancy brukergrensesnitt (som også er temmelig brukervennlig), gode navigeringsfunksjoner og mange nyttige funksjoner. Selvfølgelig kommer den med et 3,2 megapixel kamera (den samme oppløsningen som min gamle telefon hadde), radio, multimediaspiller, videoopptak og ikke minst: GPS. Alt lå til rette for et langt og lykkelig samliv mellom meg og 702.

Helt til jeg begynte å ta bilder. Joda, det ser ut til at det viktigste for meg med en mobiltelefon er bildekvalitet. Selv om c702 kommer med samme oppløsningen som k800i, så er det definitivt ikke det samme kameraet. Bildene med c702 blir blassere, mer kornete og mindre levende enn med k800i. Og fotolampa i c702 er flott til «festportretter» og ikke minst som lommelykt – men dersom det trengs ekstralys til et bilde, er det ikke noen tvil om at blitzen til mitt gamle kamera gikk led-lampa i c702 en høy gang.

Så, jeg gikk litt tilbake, jeg, og bestilte meg en Sony Ericsson k810i. Dette er egentlig stort sett den samme telefonen som k800i, med samme grensesnitt, skjerm og det hele, men med et litt annet utseende, og et litt forbedret design. Kameraet er så bra som jeg tror jeg kan forvente fra en billig mobiltelefon, Gmail, Twitter og Yr.no er på plass. Jeg kan oppdatere mobilbloggen min rett fra mobiltelefonen, og som en ekstra bonus har konemor tatt over «gamletelefonen» og opprettet sin egen mobilblogg.

Så vinner vi vel alle sammen, da?

Død piksel på Nintendo DS

Knottens fineste julegave i år, var en Nintendo DS og «Mario Cart». Pappaen synes også det er en flott maskin, og er takknemlig for å få lov til å spille på den — noe den generøse Knotten lar meg få lov til både titt og ofte. Og i den forbindelse merket jeg noe i går kveld:

Ca. midt på den nederste skjermen var det en liten, blå prikk! Den vistes kun når skjermen var mørk, jeg er ikke sikker på om den virket som den skulle ellers.

Dette er da en såkalt «død piksel». Jeg har sett dem på en del billige skjermer tidligere. Men dette er ikke noen billig skjerm, dette er en Nintendo DS! Det sjkal da ikke være slikt på dem? Jeg har også kunne fjernet døde piksler på de billige skjermene ved å trykke lett på dem, det som kalles for å massere dem bort, men dette går jo ikke på en DS, hvor denne skjermen er en berøringsskjerm, og nettopp derfor laget for å stå i mot slik behandling.

På vanlige skjermer er ikke en død piksel reklamasjonsgrunn. I følge leverandørene, tillater standarden slike avvik. Men jeg lurer på om det er — eller burde være — det på en Nintendo DS? For det første, er det en annen type produkt. For det andre, utgjør en pikselfeil på en så liten skjerm en langt større brøkdel av det totale antall piksler enn på en gjennomsnittlig skrivebordsskjerm.

Maskinen er kjøpt på Elkjøp. Jeg kan jo høre med dem, men tviler egentlig på at de er kompetente til å gi noen inngående analyse av problemstillingen. Er det noen som har erfaring med det samme problemet? Er døde piksler på Nintendo DS et utstrakt problem (et Google-søk avslører ikke noen slik sammenheng).

Hmm … — maskinen er jo ellers ganske fantastisk, så dette var irriterende!

SD/MMC til CF Type II-adapter

Jeg kjøpte meg et Canon EOS 400D for en stund siden. Det er et speilreflekskamera som gjør alt det jeg trenger og litt til, og til en relativt hyggelig pris. Jeg regner derfor med at vi kommer til å henge sammen ganske lenge.

Men det er ett problem med kameraet: Lagringsmediet. Kameraet har bare plass til ett minnekort, og det må være av typen Compact Flash. Da jeg kjøpte kameraet, var ikke dette noe problem. Men i ettertid har CF-kort blitt sjeldnere og sjeldnere, mens andre typer minnekort, som for eksempel Secure Digital-kort, har blitt større og større, mens prisen har gått nøyaktig motsatt vei. Så jeg har vært litt misunnelig på de som kunne bruke slike SD-kort. «Noen skulle ha laget en overgang», har jeg tenkt mange ganger. Og nå har noen gjort det.

Kortet på bildet over her, er et CF Type II adapter med et spor hvor man stikker inn et SD-kort. Det tar den nye typen SD-kort SDHC, som allerede finnes opp til 32GB. Jeg fant det på Amazon, og til under 20 dollar var det ikke noe å tenke særlig mye på.

Det at det er «Type II» vil si at det er litt tykkere enn de første Compact Flash-kortene som kom, så det er ikke sikkert det passer i alle kamera — sjekk det før eventuell bestilling — men det passet i alle fall glimrende i mitt. Jeg har også en 8GB SDHD-brikke som passer fint inn, og kameraet oppførte seg akkurat likedan med denne brikken i, etter hva jeg kunne se. Hastighet og slikt var heller ikke noe merkbart forskjellig fra tidligere, så jeg tror ikke selve adapteret gjør så mye fra eller til.

Så, nå kan jeg følge med i prisfallet på SD-kort, samtidig som jeg har fått mye lettere tilgang til bildene mine, etter som begge mine bærbare PC-er har innebygget SD-kort leser. Har du et kamera med CF-leser, anbefales dette adapteret på det varmeste!

Intrepid Ibex

Det har blitt tidlig vinter, og da er det tid for en av de to årlige slippene av Ubuntu. Denne gangen er det versjon 8.10 som er sluppet, og denne har fått kodenavnet «Intrepid Ibex».

I følge alle buzzen på nettet, er det nye i denne versjonen først og fremst bedre støtte for ymse former for trådløst internett, og en del morsomme funksjoner som muligheten til å lage en USB bootdisk med et par klikk og en gjestemodus som gjør at du kan låne bort maskina di til «tilfeldig forbipasserende» som ikke vil ha mulighet til å lagre eller endre noen ting på maskina. Mye gøy, altså — men skal jeg være helt ærlig, er det ikke noe av dette jeg har savnet.

Men jeg foregriper begivenhetenes gang her. Først måtte jeg jo installere. Denne gangen fant jeg ut at jeg ikke skulle oppgradere, men installere helt fra scratch. Jeg tok kopi av hele hjemmemappa mi, og boota fra CD’en. Installasjonen gikk helt problemfritt. Hvis du, som meg, har en Windowspartisjon du har lyst til å ta vare på, så vær litt forsiktig når du kommer til partisjonering av disken, så du ikke sletter mer enn du tenkte. Men hvis du kjører Windows, kan du jo også installere Ubuntu fra Windows — CD-en kommer med mulighet for det.

Men jeg skrev altså over min gamle Ubuntu 7.10-partisjon med Ibex-en, og det gikk som sagt helt greit. Etterpå boota jeg inn i 8.10, og alt så pent og vakkert ut. Alt virket helt fint, inklusive lyd som jeg sleit litt med forrige gang jeg installerte Ubuntu på denne maskina. Jeg logga inn, og møtte et stort sett velkjent, men likevel litt nytt skrivebord. Så var det litt førstegangskonfigurasjon: Jeg fikk beskjed om at mitt foretrukne språk bare var delvis installert, men jeg trengte bare å si i fra om at jeg ville laste ned resten av den norske språkstøtten, så var den på plass. Så var det et lite ikon i det ene hjørnet som fortalte meg at det fantes bedre — men dog ikke frie — drivere til nvidia-skjermkortet mitt, og de lot seg også installere uten problemer. Så langt alt bra.

Jeg er jo litt glad i bjeller og fløyter. Og det har Ubuntu masse av, bare søk på «compiz» i youtube, men alle innstillingene er ikke like tilgjengelige sånn med en gang. Så jeg installerte «Compizconfig» via «Synaptics package manager». Da ble det kjempemorsomt!

Og så over til det som alle synes er så vanskelig — både i Windows og Linux: Multimedia. Når jeg prøvde å åpne en filmfil, fikk jeg spørsmål om jeg ville installere ymse kodeker. Jeg svarte ja, og etter det har jeg ikke kommet over noen filmfil jeg ikke kunne spille av. Og Firefox ba meg installere Flash for å spille av youtube-filmer og VG-reklamer. Jeg takket ja til det, også —og etter det har jeg fått sett mer enn nok av både youtubevideoer og VG-reklamer. Jeg har nemlig ikke fått installert AdBlock ennå.

OK. Jeg vet at dette begynner å bli kjedelig. Men det var egentlig ganske kjedelig! Jeg installerte Ubuntu 8.10, det var skrekkelig enkelt og hittil virker alt som det skal. Når alt virker som det skal og det er ikke noe spesielt jeg sliter med. blir det jo ikke noen sint eller begeistra bloggings! Beklager. Men det går i det minste greit å blogge.

Dell Mini 9 – The return of Redmond

Dell har blitt mer eller mindre geniforklart i dag for at de kommer med den nye Linuxbaserte net-booken, Dell Inspiron Mini 9. Dersom dette faktisk hadde stemt, hadde det vært grunn til å juble, men sannheten er nok en litt annen enn hva presseoppslagene tyder på.

Maskinen det snakkes om, er altså enda en mini-notebook med omtrent de samme spesifikasjonene som konkurrentene. Det store med denne er i følge dagens buzz at den blir levert med Ubuntu 8.04. Det er forsåvidt riktig i teorien, men stemmer det i praksis?

Dell presenterer tre konfigurasjoner på førstesiden. Mange vil kanskje nikke bekreftende til at Linux-utgaven er billigere enn de to (!) Windowsversjonene. Men det er også kjekt å se hva som ligger bak «tilbudet» her. La oss sammenligne de to billigste:

Linuxutgaven kommer med 4GB SSD «harddisk» og 512MB RAM til 349 dollar. Men hvis man vil ha den like bra utstyrt som den billigste Windowsmodellen, må man kjøpe til større «harddisk» og webcam som også er inkludert på Windowsmodellen. Da ender man opp med en pris på $399.

Den billigste Windowsutgaven koster i utgangspunktet 439 dollar. Altså en forskjell på førti dollar når man sammenligner med en like godt utrustet Linuxutgave. Men hva gjør Dell da? Joda, de gir de som velger å kjøpe Windowsutgaven 40 dollar i rabatt! Slik blir utsalgsprisen på windowsmaskinen også $399. Så, hos Dell er Linux i praksis like dyrt som Windows!

Og det er jo selvfølgelig ille. Men gjett hva? Det blir verre!

Når du kjøper Windowsutgaven, får du gode tilbud på skrivere. Det får du ikke hvis du kjøper Linuxutgaven. Og i Windowsutgaven er det poengtert at du får med «Microsoft Works» kontorstøttepakke, mens det ikke nevnes med et ord hvilket fantastisk programutvalg du har hvis du velger Ubuntu. Og på toppen av kransekaka greier Dell å beregne ser tre ukers lengre leveringstid på maskinen med Linux i forhold til den med Windows.

Dell har det siste året framstått som Ubuntus venn og beskytter — i alle fall i media. Linux-«tilbudet» på Inspiron Mini 9 viser at dette i beste fall var et pressmiddel mot Microsoft, i verste fall en gigantisk bløff. Dell sier i klartekst at du nok må være litt tett i nøtta for å velge det framfor Windows, og dersom man ikke kjenner Linux fra før og vet hva det er godt for, er det lett å tro på noe sånt.

Dette er for dårlig, Dell. Hvis dere ikke vil ha Linuxbrukerne som kunder, så er det helt greit — bare si i fra, vi er vant til å greie oss selv. Men ikke prøv å lure oss. Venner gjør ikke slikt.

Java i Acer Aspire One

Det er mange Acer Aspire One-brukere som melder om problemer om å logge seg inn i nettbank, problemer som gjerne kommer av manglende Java i nettleseren. Noen har omgått dette ved å installere Opera — som slettes ikke er noen dum løsning — men det skal gå an å få det til å fungere.

Fra Morten, en leser av denne siden, har jeg fått tilsendt et dokument fra Acer internt. Navnet på dokumentet er How to Install Java VM on Aspire One? (altså «Hvordan installere Java VM på Acer Aspire One»), og det skulle kunne løse problemene for oss.

Veiledningen er merket «Acer Singapore Confidential – For Technical Support Only», men vi er jo på en måte litt supportarbeidere alle sammen her vi holder på, så jeg skal ikke sladre på noen, jeg.

Å koble seg til en Windowsserver med The One del 3

Dette er fortsettelsen på forrige post og min opprinnelige post om å koble seg til en Windowsserver med Linpus Linux. Om noen synes det er litt pretensiøst med en hel serie med dette, er grunnen til det bare at jeg vil dele opp skriveriene i passende innlegg. Og jeg beklager om jeg av og til bruker teskje for å forklare ting mens jeg andre ganger kanskje hopper over det viktigste, men dette er skrevet mens jeg gjør det, så det er nok ikke så pedagogisk som jeg egentlig kunne ha ønsket. Men kommentarfeltet er åpent for spørsmål og forbedringer!

Et lite påloggingsscript

Vi har gått igjennom kommandoen som trengs for å koble seg til en windowsserver i forrige post. Å putte den i et lite script, gjør at vi slipper å skrive alt hver gang. Det kan høres skremmende ut å scripte, men det er slettes ikke så vanskelig som en kunne frykte.

Det eneste vi trenger å vite i tillegg til alle de opplysningene vi allerede har, er den eksakte plasseringen til mappen vi skal montere den delte Windowsressursen i, den jeg har kalt windowsfiler i tidligere eksempler. På mitt system ligger den i «/mnt/home/», og hvis du fulgte oppskriften i første innlegg om saken er det sannsynlig at den ligger der til deg, også. Hvis ikke må du finne den, eller lage en ny katalog et sted som du vet hvor er. Når du har et terminalvindu åpent, kan du skrive «pwd» for å se hvor du er i systemet.

Nå skal du lage scriptet. Start et terminalvindu og skriv «mousepad winmnt.sh». Navnet på scriptet vårt blir da winmnt.sh. Du får opp et tekstbehandlervindu hvor du skriver følgende (se forrige post for å se hvilket navn, brukernavn og slikt du skal bruke hvis du er usikker):

#!/bin/sh
mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer /mnt/home/windowsfiler -o user=lasse,uid=user,gid=user

Merk at jeg her skriver «/mnt/home/windowsfiler», jeg bruker altså fullstendig bane til katalogen. Lagre og lukk mousepad. Og så må du gjøre noe som er litt spesielt i Linux: Her skilles det nemlig mellom filer som har lov til å kjøre, og filer som ikke har det. Disse filrettighetene i Linux kan du lese om andre steder, nå nøyer vi oss med å gjøre scriptet vårt kjørbart:

chmod 750 winmnt.sh

Nå kan du teste scriptet ved å starte det. Det gjør du ved å skrive enten hele stien til scriptet sammen med navnet — eller bare kortversjonen med «punktum skråstrek» foran scriptnavnet etter som du står i samme katalog som scriptet ligger i allerede:

./winmnt.sh

Hvis alt har gått greit, får du opp den før nevnte feilmeldingen, og blir bedt om å skrive inn passord. Hvis du vil fjerne denne feilmeldingen, må du gjøre en liten endring i scriptet ditt. I Linux kan du sende feilmeldinger til det store, tomme intet med besvergelsen 2>/dev/null på slutten av linja med kommandoen. I scriptet vårt er det altså den linjen som utfører selve monteringen du skal endre. Prøv dette:

#!/bin/sh
mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer /mnt/home/windowsfiler -o user=lasse,uid=user,gid=user 2>/dev/null

Og vips — så var feilmeldingen borte. Eller rettere; skjult. Men i dette tilfellet kommer det ut på ett.

Å kjøre scriptet uten å starte «terminal»

Men hvis vi skal gjøre dette effektivt, eller hvis vi vil lage et skrivebordsikon for å montere Windowsserveren vår, er det jo litt slitsomt å først starte terminal, og så skrive navnet på scriptet for å starte det. Det trenger du ikke.

For å starte det på en enklere måte, trenger du å vite nøyaktig hvor scriptet ligger, altså hele stien til scriptet. Hvis du har gjort ting på samme måte som meg, ligger scriptet kanskje i /mnt/home eller i /home/user. For å starte det på den enkleste måten, trykker du da ALT + F2, skriver «xterm /home/user/winmnt.sh» og trykker ENTER. Da skal det dukke opp et vindu som ber deg skrive inn passordet, og etter det skal du være tilkoblet. Start gjerne maskinen på nytt før du forsøker, det kan både fjerne og tvinge fram feil. (Takk til Lars Haugseth for tipset om xterm)

Hvis du vil lage en oppføring på skrivebordet til denne tilkoblingen, er det ikke så mye som trenger å stå i .desktop-fila du oppretter. Jeg lagde en winmnt.desktop som ser slik ut:

[Desktop Entry]
Version=1.0
Name=Koble til Windowsserver
Comment=Dette scriptet kobler opp mot Windowsserveren
Exec=xterm /home/user/winmnt.sh
Icon=neat.png
Terminal=false

Legg den så til i group-app.xml som beskrevet i en annen artikkel.

Hva vi gjør hvis vi har flere shares?

Ofte vil du koble deg til mange delte ressurser på den samme maskinen. Det kan være en share for film, en for musikk og så videre. Det kan du oppnå ved å gjenta mount.cifs-linja flere ganger, men da må du jo skrive inn passordet ditt gang på gang. Det går an å unngå det ved å be scriptet be brukeren om passord, og så legge det inn på riktig sted. Dette er nok litt for viderekomne, så jeg forklarer ikke så mye her, jeg bare legger scriptet for dette ut på serveren min slik at interesserte kan prøve å tilpasse det til eget bruk.

Og til dere som fremdeles henger med: Gratulerer!

Å koble seg til en Windowsserver med The One del 2

Etter at jeg skrev om hvordan man kan hente filer fra en Windowsmaskin eller sambaserver med Linpus Linux på Acer Aspire One har jeg fått en rekke tilbakemeldinger. Mange av disse uttrykker et ønske om å automatisere dette noe, og som den hjelpsomme sjel jeg er, trår jeg til.

Først litt repitisjon

Først litt repetisjon: for å kunne koble deg til en Windowsserver, må en ressurs være delt på denne serveren. I disse eksemplene kaller vi denne delte ressursen «filer», og selve serveren gir vi adressen 192.168.1.2. Videre må vi ha et brukernavn og et passord til serveren, og en tom katalog på The One å montere ressursen «filer» i, jeg bruker «lasse», «mittpass» og «windowsfiler» på denne siden. Selve monteringen skjer i et terminalvindu hvor vi først skriver «su» for å bli superbruker, og linja vi må bruke ser slik ut:

mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer windowsfiler -o user=lasse,passord=mittpass,uid=user,gid=user

(«user» er standard bruker- og gruppenavn på The One, og «uid=user,gid=user» gjør at den vanlige brukeren får tilgang til filene på Windowsserveren.) Denne metoden fungerer, men jeg kan være enig i at den er litt tungvindt. La oss prøve steg for steg å gjøre det litt enklere.

Passordet

En ting jeg ikke sa noe om i forrige posting, var det å ha passordet stående på kommandolinja. Det er ikke uproblematisk. Alle som ser over skuldra di kan selvfølgelig se hva det er, og den som har tilgang til maskinen din kan skrive «history» på kommandolinja for å se hva du har skrevet inn. Det er derfor lurt å unngå det hvis vi kan. En enkel måte å gjøre det på, er rett og slett å la være og skrive det. Da vil du få spørsmål om passordet, og kan skrive det inn uten at noen ser det:

mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer windowsfiler -o user=lasse,uid=user,gid=user

sudo

Som nevnt må monteringen gjøres av superbrukeren, og på et skikkelig operativsystem som Linux er, er vi ikke superbruker hele tiden. Derfor måtte vi skrive «su» og legge inn passordet før vi skrev inn kommandoen for å montere. Det går imidlertid an å bruke et lite program som heter sudo til å gjøre dette. Trykk F2, skriv «terminal» og trykk ENTER for å få opp et terminalvindu for å prøve dette i. Skriv så «sudo mousepad» og trykk ENTER igjen. Da skal den enkle teksteditoren mousepad starte, og øverst i programvinduet skal du se en advarsel om at du er «using the root account» — at du bruker superbrukerkontoen.

(På The One får jeg en feilmelding som sier «audit_log_command(): Connection refused» når jeg bruker sudo, men det ser ikke ut til at den spiller noen rolle.)_

På samme måte kan du bruke sudo til å koble deg til Windowsserveren. Når du har startet terminal som vanlig bruker, skriver du:

sudo mount.cifs \\\\192.168.1.2\\filer windowsfiler -o user=lasse,uid=user,gid=user

Vel, det er det for dette innlegget. Neste innlegg skal se på det å gjøre denne prosessen enda enklere, ved å lage et lite script.

Legge til et ikon på Acer Aspire Ones desktop

OK — selv om mye er enkelt i Linpus Linux, så ser det ikke ut til at alt er det. Maskinen leveres jo med et «skrivebord», eller en meny, som gir tilgang til de fleste programmene. Men å legge til noe på denne, var alt annet enn intuitivt. Men selvfølgelig får vi det til, hvis vi vil.

Merk: Dette er en liten guide for deg som har lekt med operativsystem før, eller ønsker å lære deg litt over hva som foregår «under motorlokket» på en Linpus Aspire One. I motsatt fall, anbefaler jeg deg å gå videre.

Programmet vi ønsker å ha tilgjengelig på menyen, må selvfølgelig være installert først. Jeg velger medieavspilleren VLC, siden jeg allerede har installert VLC under Linpus på min Aspire One. Det neste vi så må ha klart, er et ikon som skal vises på den menyen vi ønsker. Jeg har valgt ikonet VLC bruker, og endret størrelsen på det til 90×90 piksler, som er den riktige størrelsen for ikoner i Linpus. Jeg lagde ikonet på en annen maskin, da — jeg har ikke installert noe grafikkbehandlingsprogram på Linpusmaskinen.

Så må ikonet kopieres over til riktig katalog på «the One». Måten jeg gjorde det på, var at jeg plugga i en minnepinne med ikonet på, åpna filbehandleren og fant katalogen med ikonet, høyreklikka og valgte «Open terminal here», og skrev de riktige besvergelsene for å kopiere noe til en katalog som bare superbruker har lov til å skrive i:

su
cp vlc.png /usr/share/pixmaps

«vlc.png» er navnet på ikonfila (se over her) og «/usr/share/pixmaps» er mappa der Linpus lagrer ikoner til menyen.

Punkt 2 er å lage en oppstartsfil for det programmet du vil starte. Dersom du har installert VLC på den mpten jeg har beskrevet, vil du egentlig allerede ha en slik oppstartsfil, men sjansene er store for at den vil gi noen feilmeldinger dersom du prøver å bruke den direkte. Jeg anbefaler derfor at du lager en ny en. Mens du fortsatt har terminalvinduet åpent (du må altså være superbruker her), skriver du følgende:

mousepad /usr/share/applications/vlc.desktop

Så får du opp et tekstbehandlervindu, hvor du limer inn denne teksten:

[Desktop Entry]
Version=1.0
Name=VLC media player
Comment=Read, capture, broadcast your multimedia streams
Exec=vlc
Icon=vlc.png
Terminal=false
Type=Application
Categories=AudioVideo; Player;
MimeType=video/dv;video/mpeg; video/x-mpeg; video/msvideo; video/quicktime; video/x-anim; video/x-avi; video/x-ms-asf; video/x-ms-wmv; video/x-msvideo; video/x-nsv; video/x-flc; video/x-fli; application/ogg; application/x-ogg; application/x-matroska; audio/x-mp3;audio/x-mpeg; audio/mpeg; audio/x-wav; audio/x-mpegurl; audio/x-scpls; audio/x-m4a; audio/x-ms-asf; audio/x-ms-asx; audio/x-ms-wax; application/vnd.rn-realmedia; audio/x-real-audio; audio/x-pn-realaudio; application/x-flac; audio/x-flac; application/x-shockwave-flash; misc/ultravox; audio/vnd.rn-realaudio; audio/x-pn-aiff; audio/x-pn-au; audio/x-pn-wav; audio/x-pn-windows-acm; image/vnd.rn-realpix; video/vnd.rn-realvideo; audio/x-pn-realaudio-plugin; application/x-extension-mp4; audio/mp4;video/mp4; video/mp4v-es; x-content/video-vcd; x-content/video-svcd; x-content/video-dvd; x-content/audio-cdda; x-content/audio-player;

Joda – jeg vet det er litt. Det er derfor jeg sier lime inn. Du kan laste ned teksten fra denne linken. Og så var vi kanskje ferdig? Å nei, da.

Det er enda en fil som må endres på. Det er den filen som inneholder alle oppføringene i menyen. Det er en XML-fil som ikke er helt intuitiv for den som ikke er vant til å lese slikt. Du åpner den ved å skrive (fremdeles i terminal):

mousepad /home/user/.config/xfce4/desktop/group-app.xml

Se nøye på denne filen. Hvis du ikke forstår hva den handler om, er det kanskje best å stoppe her. Hvis ikke, så kan du prøve å finne gruppen som begynner med <id>7</id>. Under der finner du en linje som begynner med <app sequence="5">. Under denne, skal du legge til følgende:

<app sequence="6">/usr/share/applications/vlc.desktop</app>

Nå skal det bare være å reboote, og VLC skal ligge der vakkert som det siste valget under kategorien «Fun»!

Men å påstå at det var enkelt og likefremt å få til dette, det skal jeg ikke. Forhåpentligvis kommer det en oppdatering som gjør dette litt mer intuitivt, og i mellomtiden er det kanskje mange som nøyer seg med å trykke ALT og F2, skrive vlc og trykke ENTER. Men det føles godt å ha fått det til, da!

Les flere poster om Acer Aspire One her.

VLC i Linpus Linux

En av grunnene til at jeg kjøpte meg en Acer Aspire One, er at det kan være en kjekk underholdningsmaskin. Den er ikke mye større enn en vanlig, portabel DVD-spiller og selv om den mangler optisk drev, er det utrolig hva man kan få plass til på et minnekort på åtte eller seksten gigabyte.

Men jeg oppdaget ét problem knyttet til dette. Skal jeg oppsummere problemet med ett ord, blir det: MPlayer.

MPlayer er en genierklært mediaspiller for Linux (blant annet) som veldig mange er begeistret for. Jeg er ikke blant dem. Jeg synes programmet har litt for mange fokus på en gang, og det er dessuten avhengig av et forskjellige kodeker er installert på maskinen fra før, noe som ikke er tilfellet med Linpus. Jeg ville derfor ha noe annet, og min favoritt er VLC, et program som jeg oppfatter som motsatt; det har et enkelt interface og kommer med kodeker for å spille av det aller meste.

Men VLC er ikke blant de programmene som enkelt kan installeres gjennom «Add/Remove Software» fra menyen i Linpus, så her må vi være sånn derre «hackere» som vi leser om. Oppskriften for Fedora8 som jeg fant på VLCs sider, gjorde susen. Punkt for punkt blir oppskriften slik:

  1. Trykk ALT + F2, skriv «terminal» (uten hermetegnene, så klart) og trykk ENTER
  2. Skriv «su» og trykk ENTER. Du blir spurt om passordet ditt. Skriv inn dette.
  3. Skriv inn de følgende kommandoene, med ENTER etter hver linje:rpm -ivh http://rpm.livna.org/livna-release-8.rpm
    yum install vlc
    yum install mozilla-vlc
  4. Jeg mener å huske at du får noen spørsmål under gjennomføringen av oppgavene under. Dette er spørsmål om det er greit å laste ned en hel rekke pakker som er nødvendige for installasjonen, og det er selvfølgelig lurt — for ikke å si helt nødvendig — å svare «ja» på disse spørsmålene.

Linpus-utgaven av Acer Aspire One har jo temmelig begrenset «harddisk»-plass, og jeg kan forstå dersom folk er skeptiske til å fylle den beskjedne plassen med all slags programvare. Men VLC har et ganske beskjedent diskavtrykk — og da jeg etterpå avinstallerte den før nevnte MPlayer, satt jeg faktisk igjen med mer ledig lagringsplass enn da jeg starta.