Nå har jeg kjørt Windows Vista Home Professional i noen dager mens jeg venter på det nye nettverkskortet mitt, og selv om mine erfaringer kanskje ikke er like ille som Arves, må jeg tilstå at erfaringene mine i beste fall kan kalles blandede.

Akkurat som Martin, ble jeg også litt irritert over at jeg måtte bruke de første par timene på å avinstallere ubrukelig programvare som Microsoft Office 2007 prøveversjon, Symantecs anti-ditt og anti-datt-løsninger og en rekke greier som Acer mente at det var nyttig at jeg hadde. Og så måtte jeg installere OpenOffice.org og Mozilla Firefox, programmer som er frie og gratis, og derfor gjerne kunne ha ligget på maskinen i utgangspunktet. Men, men — med femten års Windows-erfaring, er jeg vant til litt dobbeltarbeid.

Arbeidet ble gjort, og maskinen tatt i bruk. Det er en Intel Pentium Dual T2310 som kjører på en og en halv gigahertz. Maskinen har omtrent to gigabyte med RAM, og får en «Windows opplevelsesindeks» på 3,5, noe som skyldes grafikkortet, nVIDIA GeForce 8400m GS med 256MB skjermminne. Dette er altså en rimelig oppegående maskin til slikt bruk, og skulle trives bra med moderne operativsystem.

Vista ser temmelig pent ut, det skal Microsoft få. Litt «over the top» bruk av glassaktighet, kanskje — men likevel den peneste Windowsen som er laget til nå. Teknikken med å gjøre bakgrunnen utydelig når noe er delvis gjennomsiktig fungerer veldig godt og widgets og ikoner er pent laget.

Men dette utseendet koster åpenbart mer enn det smaker, for dette er uten tvil den tregeste Windowsopplevelsen jeg har hatt til nå. Å åpne enkle programmer som kabal og notisblokk, tar faktisk merkbart med tid. Prosessorbruken skyter i været bare jeg skal flytte på et vindu. Musepekeren henger ofte hvis jeg har et par vinduer åpne, og når jeg skriver noe i en tekstbehandler eller et input-felt i en dialogboks, må jeg av og til vente til maskinen har fått vist meg alle de bokstavene jeg har skrevet.

Jeg regner med at det sikkert går an å få opp ytelsen ved å deaktivere deler av det pene grensesnittet, men jeg kan ikke skjønne hvorfor jeg skulle være nødt til det?

Videre er det jo Windows’ berømte økte sikkerhet, som stort sett går med på å kontinuerlig spørre deg om du vil gjøre det du forteller maskinen at du vil gjøre. For å installere et program, må du gjerne bekrefte fire ganger i forskjellige kontekster at du vil laste ned og installere et program — og dette er altså før du begynner på selve installasjonsrutinen. All denne sikkerheten hadde jo hatt et poeng hvis den hadde hatt noe for seg, men da jeg litt senere oppdaget at dersom jeg via FTP lastet ned en zip-fil med et program i til min hjemmekatalog, var det ikke noe problem å pakke ut programmet og kjøre det uten at maskinen spurte meg om noe som helst i løpet av hele denne prosessen.

Da er det sannsynligvis så enkelt å lure naive brukere rundt hele denne sikkerheten, at man må stille spørsmål om dens misjon. Kunne ikke like mye ha vært oppnådd med langt enklere midler?

Kompabilitet med eldre programmer virker temmelig greit hos meg, og Vista er helt grei å finne fram i. Problemet er egentlig bare at ting går så utrolig mye tregere enn før. Og når det er den største forskjellen fra forrige versjon, må en jo spørre seg om det er bryet verdt å oppgradere? Jeg tror svaret mitt foreløpig må være «nei» — men Vista blir sikkert langt bedre etter en servicepack eller to. Det skiller seg sikkert ikke fra tidligere Windowser på den måten, heller!

Etter min forrige post om lyd i Secondlife på Ubuntu 7.10 kom det en kommentar med et spørsmål om det ikke var «litt mikk med Linux». Jeg begynte å svare på kommentaren, men skreiv meg så varm at jeg fant ut at en egen post var på sin plass. Slike spørsmål dukker ugjenkallelig opp hver gang det er snakk om å installere en eller annen versjon av Linux på en PC, og jeg mener dette spørsmålet bunner i at man sammenligner epler og appelsiner. Eller kanskje heller epler og brennmaneter.

Den maskinen jeg oppdaterte Ubuntu på i dag, installerte jeg Windows XP på for et halvårs tid siden. Det tok over en dag. Selv med driverdisk, ville ikke XP kjenne igjen diskkontrolleren – så jeg måtte ironisk nok bruke en live-CD med Ubuntu til å partisjonere disken jeg skulle ha Windows på. Når jeg prøvde å installere Ubuntu 7.04 på den samme maskinen etterpå, ramlet alt på plass uten problemer av noe slag. Det eneste som kunne få bedre ytelse av en tredjepartsdriver var skjermkortet mitt, der det fanten en ufri driver fra Nvidia. Dette fortalte Ubuntu meg om på forståelig norsk, og jeg fikk spørsmål om jeg ville aktivere den. Det svarte jeg ja til, og den ble lasta ned og installert.

Mye mikk? Jeg synes ikke det.

Videre har jeg aldri opplevd at Windows har virket som det skal med en gang det er installert. Det må installeres drivere for praktisk talt alt av maskinvare, lastes ned oppdateringer og servicepacks, installeres antivirus og brannmur og jeg vet ikke hva, før du kommer så langt som å begynne og installere programmer. Med Ubuntu, jeg har mest erfaring fra versjonene 7.04 og 7.10, tar installasjonen en times tid, og da er alt klart, all maskinvare jeg har fungerer, de fleste programmene jeg bruker til daglig installert, og dersom det er noen sikkerhetsoppdateringer som trengs, er det ikke mye, og det inkluderer også oppdateringer til all den preinstallerte programvaren.

Tungvindt? I alle fall ikke med kurant maskinvare.

Når folk sammenligner epler og brennmaneter, er det fordi de sammenligner en preinstallert, spesialtilpasset versjon av Windows som vanligvis følger med en ny PC med det å installere et operativsystem selv, fra en generell distribusjon. Det siste er noe helt annet enn det første, og slike sammenligninger bidrar egentlig ikke til noe annet enn å forvirre. For det er veldig mye som kan gå galt når man installerer et operativsystem — og med 15 års erfaring med Microsoft Windows tør jeg påstå at det ikke er særlig mye bedre enn noen andre i dette henseendet.

Installasjon av en moderne Linuxdistribusjon på kurant maskinvare er veldig enkelt. Og med installasjons-CD-en fra Ubuntu kan du teste om maskinvaren din går godt med Ubuntu eller ikke på forhånd, det er bare å sette i CD-en og starte maskina. Virker ting i liveutgaven du kommer inn i da, kan du regne med at det virker når du installerer det på harddisken, også.

At jeg fikk litt problemer med lyd i Second life, lever jeg godt med. Det tok meg sju minutter å fikse det, og vi snakker tross alt om den ustøttede alfaversjonen av et temmelig komplekst program her, da. Så det synes jeg faktisk er godt innenfor grensene av akseptabelt mikk 🙂

LONDON, October 15, 2007 – Canonical Ltd. announced today the upcoming availability of version 7.10 of the Ubuntu Server, Desktop, Kubuntu and Edubuntu Editions. All will be available for free download on Thursday 18 October. Canonical is the commercial sponsor of Ubuntu.

Ubuntu makes no distinction between community and enterprise editions, Ubuntu 7.10 is our best work and is available freely to all. Ubuntu has consistently ranked #1 in reviews of security update responsiveness and effectiveness. The Ubuntu platform is fully certified and supported, making it a secure choice for users looking to explore, deploy and enjoy Linux. Ubuntu 7.10 brings together the best open source and free software available in a stable, robust environment that «just works».

«We are privileged to have millions of users running Ubuntu every day». commented Jane Silber, COO of Canonical UK. «This gives us great insight into what they want from a free, Linux-based platform. Ubuntu 7.10 is another milestone in delivering on these requirements on the desktop and server.»

Det er så flott, atte! Les mer her, eller last ned Ubuntu 7.10 her.

Etter som datamaskinene har blitt langt kraftigere enn de fleste av oss egentlig har behov for, har det dukket opp stadig nye måter å bruke dem på. En av de bruksområdene jeg egentlig ikke trodde ville ha så stor nytteverdi for vanlige folk (som meg), var virtualisering, altså det å skape flere virtuelle maskiner på en maskin, slik at man kan kjøre flere operativsystemer, eller forskjellige installasjoner av et operativsystem, på en og samme PC.

Men når en løsning blir så kraftig hypet som dette, kan man ikke unngå at den etter hvert fremstår som svaret på hva det nå enn skulle være man spør om, og jeg fant etter hvert ut at å avslutte Linux og starte Windows hver gang jeg skulle skanne noe, ble litt vel tidkrevende. Så da bestemte jeg meg for å prøve virtualisering.

Et lite google-søk forklarte meg at jeg kun trengte tre klikk eller noe sånt for å installere Open Source-versjonen av Virtualbox. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde særlig tro på at dette skulle ha noe for seg, men ville likevel prøve.

Opprettelsen av en virtuell maskin med sitt eget, virtuelle filsystem gikk smertefritt. Jeg nestemte bare hvor mye RAM og diskplass maskinen skulle ha (1GB RAM og 20 GB harddisk), satte i Windows XP-CD’en og klikket på «Start». «Maskinen», som altså bare er et programvindu, bootet pent inn i installasjonsrutinen, og installerte akkurat som på en «virkelig» PC. Og etter installasjon og aktivering, startet Windows XP helt greit. For morro skyld testet jeg også med Windows 2000 og Windows 98, noe som også fungerte uten andre problemer enn de OSene selv byr på.

Ved første oppstart var ikke skjermoppløsningen helt god og slikt, da. Men det var det veldig enkelt å fikse på, jeg installerte noe som heter «Guest Additions» fra et menyvalg i VirtualBox, og så var alt dette på plass, sammen med muligheten til å dele filer mellom Ubuntu og Windows XP, altså «verts-» og «gjeste-OS».

Oppdatering av Windows gikk greit, og det samme gjelder installasjon av diverse programmer. Til og med Adobe Photoshop gled på plass, og med en gigabyte med ram, fungerer det helt greit i XP. Men jeg regner med det vil begynne å gå litt tregt med store bilder og mye veksling til den virtuelle disken, da.

Det store spørsmålet var imidlertid USB-skanneren, og det var også her jeg møtte noen små problemer. Når jeg prøvde å koble den til «XP-maskinen» fikk jeg en morsom feilmelding, «Not permitted to open the USB device, check usbfs options». Ikke mye å bygge videre på for en ukyndig, men Google kunne hjelpe meg også denne gangen, signaturen bodhi.zazens løsning fra en tråd i Ubuntu Forums bød på en kvikk fiks som faktisk virket.

Så nå kan jeg endelig både scanne og Photoshoppe uten å avslutte Ubuntu. Selvfølgelig er dette bare en nødløsning, min neste scanner skal støttes av Linux, og jeg blir stadig flinkere i Gimp. Men det er en nødløsning som fungerer og som ikke koster noe utover Windowslisensen — som allerede er betalt for. Og i nøden er det akkurat bra nok.

Jeg har lenge gått og spekulert på om det var noe poeng i å bytte ut mobiltelefonen til en med et litt bedre kamera, etter som jeg ikke er noe særlig til å huske på å ta med meg kompaktkameraet, og etter å ha lest litt om alternativene og konferert med erfarne mobilfolk, falt jeg ned på en Sony Ericsson k800i.

Dette er en telefon med det meste en forventer i dag, 3G, 3,2 megapiksel kamera, ganske stor og veldig tydelig skjerm, akseptabel videokvalitet, plass for minnekort og så videre. Det går visst an å ringe med den, også.

Jeg likte den med en gang jeg begynte å bruke den. Det har alltid vært Sony Ericsson-mobiler som har passet meg best, og denne er ikke noe unntak. Menyene er lett å finne fram i, tastene passer mine fingre og er plassert der jeg venter å finne dem og de funksjonene jeg trenger er praktisk plassert.

Ikke-verbal kommunikasjon, eller i alle fall kommunikasjon uten talens bruk, har etter hvert blitt en viktig del av telefonbruk. Og da snakker jeg ikke om SMS, men heller mail og IM. Denne telefonen kommer med Windows Live Messenger installert — men merkelig nok ville ikke den fungere slik den var ment. Jeg må nok installere MIG33 på denne, også. Men Gmails nye mobilklient fungerte helt greit.

En annen funksjon som jeg likte, var instantbloggefunksjonen. Når jeg hadde tatt et bilde, kunne jeg velge «Send til» — «Blogg». Første gang jeg gjorde dette, ble det opprettet en blogg på Blogger.com til meg, som jeg så kunne gå inn å endre på dersom jeg fant det nødvendig. Nå er det bare å knipse og sende for å publisere til mobilbloggen min. Imponerende enkelt.

Neste skritt er naturligvis å gjøre slik at postene som sendes til den bloggen også dukker opp her, men det får vente til jeg får litt bedre tid.

Telefonen var forøvrig fødselsdagsgave fra kone og barn. Tusen takk skal dere ha, det var en kjempegave!