Verdens mest groovye konemor har bursdag i dag! 29 år eller noe sånt. Gratulerer så mye, Ellen. Jeg elsker deg.
When I’m feeling blue, all I have to do
Is take a look at you, then I’m not so blue
When I’m in your arms, nothing seems to matter
My whole world could shatter, I don’t care…Wouldn’t you agree, baby you and me,
we’ve got a groovy kind of love
(Phil Collins – a groovy kind of love)
Da er treet pynta, huset vaska, ribba er klar til steking og gjestene på vei. Så da gjenstår det bare å ønske alle sammen en riktig god jul!
Hver dag dør 30 000 barn under fem år som følge av blant annet underernæring, diaré eller barnesykdommer som kikhoste og meslinger. Det dreier seg om over ti million barn årlig, et hvert tredje sekund. Dette er en katastrofe av ufattelige dimensjoner, som pågår mens du leser dette. Unicef kaller derfor dette for «Den stille katastrofen».
Den jobben Unicef gjør, med å spre rent vann, god hygiene, kunnskap om ernæringslære, kosttilskudd, medisiner, vaksinasjoner og effektiv helseomsorg for barn og mor, bidrar til at stadig flere av disse barna reddes. Ellen, Anders og mitt sitt veldedighetsbidrag denne jula går derfor til Unicef. Vi oppfordrer alle andre som har en mulighet til å gi sitt bidrag.
Og med det samme, for å komme spørsmålet i forkjøpet: Er ikke dette bare å kjøpe seg god samvittighet?
Mitt svar på dette er «nei». Samvittigheten er temmelig uendret selv om vi spanderte noen få prosent av en månedsinntekt på å støtte Unicefs arbeid. Men det gjør litt godt å gi. Og det skammer jeg meg ikke over. For hvis hundrevis av barn slipper å dø, mens jeg får en litt bedre følelse inni meg, så nekter jeg å høre på dem som finner noe negativt ved det.
Julehefter er én ting, men hvis man har det travelt før jul, er det kanskje like greit med en stripeserie som har skjønt det med jul?
Derfor linker jeg i dag til to av mine favoritter i genren:
av Scott Stantis og Greg Cravens finnes på: www.comics.com/comics/buckets/. Dette er en serie om en ekte kjernefamilie (den gikk som biserie i Billy under nettopp navnet «Kjernefamilien») med humor som i alle fall jeg kjenner meg igjen i av og til.
Bill Amends familiedrama er kanskje litt mer kjent? Biserie i Larsons gale verden, og forhåpentligvis kommer det Foxtrot-bøker etter hvert, også. Adressen er www.ucomics.com/foxtrot/. Bill Amend er en kløpper på å bygge under høytidsstemninger, enten det er jul, halloween eller premiære på «Ringenes Herre» …
Og så: Mere juleforberedelser. Hade!
«Du er … Aragorn» sier testen som jeg stjal fra andre, og den fortsetter: «Du er atter en konge, en naturlig leder av andre. Folk ser opp til deg og har lyst til å bli som deg. Likevel har du en evne til å ikke fokusere på deg selv og være en venn like mye som en leder.»
Nå er jeg antagligvis den bloggeren i verden som er minst interessert i «Ringenes Herre»-filmene, men likevel: Joda, dette ser ut til å stemme. 100%.
Og «Aragorn» var jo en nusselig pusekatt, da …
Hva er det der, bak i skogen?
Av og til lurer jeg litt på hvor langt «manns minne» er nå for tiden. Spesiellt gjelder dette når avisene og andre media kommer med sine årvisse skrekkmeldinger. Nå er det julegløggen vi skal skremmes med – folk dør visst som fluer av kopperforgiftning når de inntar denne varme juleforberedelsesdrikken. Men er det egentlig så farlig?
Nei, selvfølgelig ikke. Men siden jeg først nevner skremselspropagandaen, skal jeg også nevne litt fakta:
Når en kjele brukes til å koke vann, vil det avsettes små mengder kopper i den. Denne kopperen vil kunne frigjøres når man koker noe med lav PH-verdi. Så, hvis du har en skikkelig gammel vannkjele, som ikke brukes til annet enn vann året igjennom før du plutselig finner ut at du skal koke gløgg i den når det nærmer seg jul, er det en viss mulighet for at du skal kunne få i deg noe usunt. Men i og med at den gode, gamle vannkjelen begynner å bli sjelden, er ikke faren så overhengende.
Men vil du være helt sikker, så koker du «ren» kjelen med vann med litt eddik i – slik at det er ca. 1% eddikløsning. La dette koke i et kvarters tid, tøm ut og vask så kjelen som vanlig – så er sjansen for å overleve årets gløgghappening plutselig langt større!
Og hvis du vil prøve noe annet enn «Tomtegløgg»:
Skam og skjendsel! Det ser ut til at jeg har ignorert julematen med stor J for alle nord- og vestlendinger på matsidene mine. Dette kan være fordi til og med jeg synes tilberedningen av pinnekjøtt er en lek, men for ordens skyld, tar jeg den med nå slik at den absolutt utrenede kan få sjansen til å prøve seg før en eventuell pinnekjøttjuleaftensmiddag.
Pinnekjøttet vannes ut i 8-10 timer (jeg går ut i fra at det er ferdig oppkuttet, ellers må det deles mellom hvert ribben først). Bytt gjerne vann en gang. Deretter legges det på damprist i en kasserolle, og kokes i to timer. Egentlig skal det være bjørkepinner i kasserollen. Hvis du skal prøve deg med et slikt stunt, så merk at det ikke er snakk om pinner med bark og hele greia, da. Slike pinner selges på butikken, kjøp heller der enn å gå løs på trær i parken eller slikt. Men bjørkepinnene er slettes ikke nødvendige.
Mens pinnekjøttet koker, lager vi stappa. Del kålrota i skiver, og skrell dem. Kok mørt i lettsaltet vann, sammen med to-tre poteter per kilo kålrot. Når dette er godt kokt, tømmer du av vannet og moser kålen med en rotmoser. Har du ingen rotmoser, så stikk innom nærmeste jernvare og beskriv problemet, jeg er sikker på at de kan hjelpe deg.
Når kålrota (og potetene) er godt moset, tilsetter du pepper, smør og ca. halvparten av kokekraften. Tilsett deretter fløte og mer kraft, litt etter litt, helt til mosen får en smak og konsistens du synes virker smakfull. Du kan gjerne lage dette mens pinnekjøttet fortsatt damper, bare pass på at du ikke tar all kokekraften.
Pinnekjøttet kan serveres rett fra kjelen med stappe, resten av krafta og kokte poteter. Jeg foretrekker å steke det ferdig dampede kjøttet litt, 5-10 minutter på 225°C i steikovnen, men dette er en smakssak. Prøv deg fram!
Det er en ting jeg glemte med denne retten: Den er temmelig råvareavhengig. Det er jo tross alt stort sett kjøtt …
De fleste norske leverandører har jo OK kjøtt bare det ikke er for gammelt – vi har ofte handlet Gilde – men her om dagen fikk jeg en åpenbaring:
Dette er delikat pinnekjøtt, med mye kjøtt på beina. Det er tørket i ro og mak, i frisk havluft. Dette gjør det til det mest smakfulle og aromatiske pinnekjøttet jeg noen gang har smakt. Det koster noen tiere mer enn andre per kilo, men jeg nøler likevel ikke med å anbefale det på det varmeste.
Siden Aronmat er et tromsøfirma, vet jeg ikke om de leverer over hele landet, men pinnekjøttet finnes i alle fall i frysedisken her på Coop Fauske. Så, hvis du ser det, prøv det. Og nei, jeg har ikke fått noe gratis for å skryte så mye av Aronmat, dette er helt uoppfordret! 🙂 God apetitt!
Oi, lenge siden siste bloggings, ja. Ikke rart noen reagerer – men det var ikke med hensikt, Stian, det er vel kun arbeids- og politisk travelhet som er årsaken. Men uansett er det på tide å blogge, og jeg har faktisk en liten nyhet: Ny mobiltelefon.
Etter å ha vært missunnelig på Ellen lenge, og slitt med arvegods fra henne, en Nokia 5110. Den var forsåvidt ganske grei, men skrekkelig kjedelig. Og når batteriet fikk problemer med å greie seg gjennom en hel dag, var det på tide å skifte.
Den lokale Euronics-butikken hadde et kjempesalg på telefoner, det kan jo ha noe med at det er desember å gjøre? Uansett, jeg måtte ut med 800,- for en telefon med det meste av det man (ikke) trenger – med unntak av trådløs overføring, da – den har hverken IR eller blåtann – men det trenger jeg egentlig ikke på en mobiltelefon, så jeg kjøpte USB-kabelen som hører til.
Telefonen er helt grei. Liten og lett, god lydkvalitet, grei å bruke – og kjempemorsomt med alle de nye fancy greiene, som midi-ringetoner, mms og sånt, da. Kameraet var egentlig en skuffelse – skrekkelig dårlig kvalitet – men kameraet var ikke grunnen til at jeg kjøpte telefonen, så jeg kan leve med det. Men hvis kameraet er det viktigste, så må du se etter noe annet.
Jeg sleit litt med å kunne bruke telefonen som GPRS-modem. Programpakken jeg lastet ned fra www.my-siemens.com fungerte greit til å overføre data til og fra telefonen, redigere adresseboken og sånt, men selve modemfunksjonen fant jeg ikke. Det viste seg nemlig at installasjonen ikke fungerte som den skulle, man måtte starte installasjonsprogrammet direkte fra harddisken.
Men Siemens har kundeservice. Jeg fylte ut et skjema på websiden nevnt over, og dagen etter var jeg i kontakt med en hyggelig person hos Siemens, som lyttet til mine problemer og sendte meg modemdriverne og en guide til hvordan man skal bruke dem. Jeg tar sjansen på å legge dem her, jeg – i tilfelle noen Googler seg fram til denne meldingen – og så får jeg heller spørre Siemens om det er greit (Siemens sa faktisk at det er greit! ;-):
På denne siden hos telenormobil.no finner du en oppskrift på hvordan du skal sette opp oppkoblingen etter at du har installert «modemet» som nevnt over. Og hvis du bruker NetCom, er innstillingene akkurat de samme, bortsett fra at du skal bytte ut «internet» med «internet.netcom.no» under det siste punktet.
Som noen hevder, er det ikke noe annet nordleninger heller gjør enn å snakke om været, så det kommer litt til.
Stormen Klara ga seg, og etter storm kom stille – og snøen jeg etterlyste. Og om jeg hadde savnet den, var det ikke noe i mot hva Anders åpenbart hadde. Det var full rulling i snø, og stor glede når det endelig hadde kommet så mye at det måtte måkes.
Jeg liker snø, jeg. Det er så rent, og så stille. Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer. Gi meg 5 centimeter i døgnet, vinteren igjennom, og jeg er fornøyd. Men det blir jeg aldri.
Nå skal visst regnet komme. Håper bare det gir seg før jul.