En av ferietradisjonene har blitt et IKEA-besøk. Vi har såpass langt å dra til nærmeste varehus at det må noen feriedager til før vi gidder, så det blir ikke så ofte. Selv om jeg beklager meg over konemor som bare må til denne forvokste sponplatebutikken, må jeg innrømme at det heller ikke er de verste timene i mine ferier. Men det er likevel greit at det ikke blir oftere. Uansett; ved siste IKEA-besøk tok jeg meg tid til å tenke litt over hvorfor IKEA har blitt den suksessen det har blitt. Jeg fant bare delvis svar.

Selvfølgelig vil noen argumentere med at det er bra utvalg, andre med at det er flotte møbler. Enkelte synes det er praktisk med alt på ett sted, nesten alle nevner den lave prisen som en suksessfaktor – men det er slettes ikke alt. IKEA er også rendyrkelsen av anerkjente serviceledelsesprinsipper. Poenget med IKEA er ikke at vi skal kjøpe møblene vi trenger. Poenget er heller ikke at vi skal få billige varer. Poenget med IKEA er å gjøre oss fornøyde. Varene og alt det fører med seg, er bare et middel for å oppnå dette. Kjöttbullerna er minst like viktige som bokhyllen Ivar .

Det moderne mennesket har det samme behovet for trygghet som våre forfedre søkte å stille gjennom storfamilier og drømmen om å eie ei ku. Men foreldrene våre vil ikke lenger leve sammen med oss, og vi har råd til å kjøpe de kyrne vi trenger men ikke plass til dem, så vi må finne tryggheten vår andre steder. Et vekslende og uoversiktlig samfunn med økt fremmedgjøring skremmer oss, og vi trenger trygghet og en følelse av at vi mestrer livet vårt. Og hva gir IKEA oss? Er det noen som har opplevd å ikke forstå, eller å ikke greie å finne ut av, hva man skal gjøre på IKEA? Neppe. Det er trygghet, det. Trygghet i en flat pakke.

Dette er IKEAs suksess, dette er det alle leter etter og det vet IKEA. Det er derfor de finnes i alle verdenshjørner, over alt og alltid. Det ironiske blir da når man ser slike ting som Folkeaksjonen for IKEA. Vi Nordlendinger er egentlig ikke så kåte på bokhyllen Ivar som denne aksjonen skulle tyde på. Vi er bare så veldig utrygge. Vi vil til IKEA.

Så, hvorfor IKEA har blitt en slik suksess? Vel, litt fordi de gjør tingene sine riktig. Men også ganske mye fordi vi føler at vi trenger dem, at vi trenger en butikk for å føle at vi mestrer våre egne liv. Og det er det som er litt trist med IKEA …

Unge Høyres leder Torbjørn Røe Isaksen har hatt en krangel med Kristin Halvorsen og bloggeutvikler og venstremann Raymond M. Kristiansen. Her er hans innlegg i debatten.

Denne krangelen førte til at Unge Høyre-lederen måtte krype til korset og lage seg en skikkelig blogg. Flott! Men likevel har Unge Høyre et stykke igjen å gå. For en fungerende blogg er én ting, men hva med fungerende hjemmesider?

Unge Høyres sider er nemlig laget utelukkende i Flash. Det er en veldig dum ting å basere en webside på, spesiellt i dette tilfellet. Den blir lite tilgjengelig for funksjonshemmede, den blir unødig komplisert å oppdatere og å endre, og ikke minst blir den usynlig for søkemotorene. Hvis du for eksempel vil vite hvordan denne siden ser ut for Google, kan du følge denne linken:

http://216.239.59.104/search?q=cache:nthKV0JfuWEJ:www.ungehoyre.no/

… og velge at du vil se Lokal kopi med kun tekst. Jeg mener at dette er litt for dårlig. En webside bør og skal inneholde tekstlig informasjon. Vil man bruke Flash på den måten Unge Høyre her har gjort (noe jeg forøvrig ikke kan se noen grunn til) må man i alle fall sørge for å ha alternativt innhold, og holde begge delene like oppdatert. Tar Unge Høyre utfordringen?

Men det er jo selvfølgelig flott ammunisjon til noen sleivspark, da: Unge Høyres websider – fine å se på, men totalt blottet for fungerende innhold. Jeg overlater til den våkne leser å trekke de åpenbare allegoriene.

I går skulle vi ha oss søndagsmiddag av den gode sorten, Baccalao. En flott middag. Men det ble med en liten bismak.

På Coop’en hadde de nemlig klippfisk til en relativ rimelig penge. Sikkert noe restopplag eller et introduksjonstilbud tenkte jeg, og tok med meg en pakke på 400 gram til noenogførti kroner eller hva det var. Naiv som jeg er, leste jeg selvfølgelig ikke på pakken før jeg kom hjem.

Og joda, i følge deklarasjonen var det flott skinn- og beinfri klippfisk fra Lofoten i pakken. Ikke noe problem med det. Litt merkelig form var det på den, i små biter istedet for stykker slik jeg er vant til, men det sto at det var slik de ville ha den i Portugal, så det kunne jeg også godt prøve. Men den var renset og pakket i Kina! Middagen min har vært i Kina! Og jeg som ikke har vært lenger borte enn Spania selv …

Ikke det at jeg har noe i mot mat fra Kina, altså. Jeg har heller ikke noe i mot at vi importerer varer derfra. Men at klippfisk fra Nord-norge må fraktes over halve verden for å pakkes og så over halve verden en gang til for å selges, det forekommer meg absurd for å si det mildt. Nord-norge trenger arbeidsplasser, verden trenger mindre transport og Norge trenger tross alt litt annet enn olje å leve av. Hvis vi ikke lenger kan pakke vår egen fisk, da er det bare å slukke og låse, spør du meg.

Kronargumentet for kinafarerklippfisk er selvfølgelig at den blir billigere. Det får ikke hjelpe, klippfiskposten er en så forsvinnende liten del av mitt matbudsjett at jeg ikke ser noen grunn til å sende den verden rundt for å spare en tier.

Neste gang leser jeg varedeklarasjonen. Nøye.