Ellen har sine bokblogginger hvor hun anmelder bøker, og gir dem terningkast i beste VG-ånd. Det er det noen som reagerer på, og synes det er frekt å gi for eksempel en klassiker terningkast 4.

En litt merkelig problemstilling, dette. Skal man unngå å mene noe om en bok bare fordi den er en klassiker? Er for eksempel «Don Quijote» uangripelig og hevet over enhver kritikk nettopp fordi den er «Don Quijote»? Jeg mener helt klart nei.

Hvis man skal la andre bestemme hva man skal synes om bøker, er selvfølgelig dette en grei tilnærmingsmåte, men jeg tror de fleste som leser bøker foretrekker å gjøre seg opp sin egen mening, uavhengig av hva andre måtte mene, og samme hvilken status en bok måtte ha i hvilken som helst annen sammenheng.

I motsatt fall, ved å la klassikerne være uangripelige og hevet over et hvet kritisk blikk, får man et problem med tanke på grensesetting. Hvis man skal la andre bestemme for seg med tanke på disse, hvor skal man da stoppe? Skal anmeldernes, for det er jo i bunn og grunn en form for «anmeldelse» som har skapt klassikere, syn ligge til grunn for hva man skal mene også om moderne bøker? Filmer? Klassiske filmer, i alle fall?

Skal jeg kritisere noe, må det kanskje være terningen. Jeg mener, et terningkast er tilfeldig i sin natur, noe en anmeldelse helst ikke bør være. Men det å rangere sin egen opplevelse av for eksempel å lese en klassiker på en skala fra en til seks, det er både informativt og i sin begrensende form en spennende utfordring. Og personlig får jeg mye mer respekt for en bokanmelder som tør å være kritisk til hva det skal være, og som tør å si hva han eller hun mener uansett om det kanskje går litt på tvers av populær oppfatning. Og jeg tror ikke bokanmeldere, hverken profesjonelle eller på hobbybasis, blir særlig gamle i faget dersom de gjør det på noen annen måte. Kanskje bortsett fra i tabloidavisene, da …

Finalen i Eurovisjonens melodikonkurranse har tidligere vært godt dekket herfra (Se dommene av de internasjonale finalene i 2003 og 2004), og i år slår vi faktisk til med en liten utvidelse; vi kommenterer også bidragene i den norske finalen. Og her er dommen etter den første gjennomspillingen:

I Am Rock’n Roll – Begynte som en “Let me entertain you”-klone, og derfra gikk det faktisk nedover. 3/10

Feel the beat – Dette er vel egentlig et accapellaband? Kanskje de skulle fortsatt med det. 69 forskjellige låter forsøkt presset inn i en blir litt slitsomt. Cheezy Keys er sikkert bedre utenfor GP. 5/10

Kingdom come – Dette var ikke ille, men Enya gjør det bedre. Litt mange nerver, ikke helt rent, men likevel: Det krever en stor stemme for å gi en såpass enkel sang det den trenger. Det har ikke Andreea ennå. 5/10

Velvet Blue – Dette kunne blitt en vinner med en kompetent produsent. Disko fordrer en god basslinje og et kult tema, og denne låten mangler begge. Synd – for både artisten og sangen har potensiale. 6/10

My Heart Is My Home – Er fenomenet Jahn teigen et pluss eller et minus i seg selv? Uansett – dette er enten halvveis eller alt for mye, alt etter hva en sikter etter. Tragisk uten Jahn Teigen, morsomt med – men likevel ikke nok. 4/10

You Are The One – Ikke en gang knallkorte skjørt kunne redde dette. 2/10

Can you hear me – La meg inrømme det med en gang: Dette var uventet bra! Men litt for påtagelig østeuropeisk publikumsfiske, og litt for sedat. Likevel: 6/10

In My Dreams – Glamrocken var ikke død – den bare så slik ut. Kanskje vi kan avlaste Finland i år? 5 poeng pluss 2 Mozartkuler gir 7/10!

Bildet er lånt fra NRK .

VG har en sak om at menn blir skremt av smarte kvinner. Som mann vil jeg i utgangspunktet ikke protestere på det. Det er mye vi er skremt av, og smarte kvinner kan nok være en av de tingene.

Men det er noe helt annet jeg lurer på: Hvorfor i all verden ble Siv Jensen brukt som illustrasjonsfoto til en sak som handler om høy IQ?

Kan noen hos VG gi et svar?

Etter at vinylspillerne har kommet seg på plass, har jeg drevet litt jakt på gamle godbiter. Jeg har funnet en del musikk jeg har savnet selv om det har vært et stykke mellom de virkelige godbitene. Men en definitiv godbit dukket opp i posten i dag:

Fra Lippo Lippi: Songs

Og ikke hvilken som helst utgave, men den fra før Fra Lippo Lippi ble oppdaget av Virgin. Fra Lippo Lippi hadde gitt ut et par plater før denne – som jeg dessverre ikke har hørt – men det var denne Per-Magne kom med en ettermiddag i 1985. Vi jobbet i nærradio, og hadde med A-has suksess innsett at også norsk musikk kunne være verdt å lytte til. Og dette var bedre enn det meste vi hadde hørt til nå.

Jeg tror våre ganske få lyttere fikk omtrent hele plata gjennomspilt et par ganger den første uka. I løpet av et par måneder var den utslitt. Og litt etter det igjen, var den stjålet. Da vi skulle erstatte den, hadde Fra Lippo Lippi fått kontrakt med Virgin, blitt redusert til en duo og fått gitar på plata si. Fremdeles veldig bra – men ikke helt det samme.

Så, når jeg fant «Songs» med Fra Lippo Lippi utgitt på Wire records på QXL, kunne jeg jo ikke annet enn å kjøpe. Og platen var i flott stand, og den er fremdeles like bra som første gang jeg hørte den. God ting, vinyl.