Det er litt rart. Da jeg fikk barn, var det selvfølgelig helt enestående. Og da vi kjøpte oss hus, ble det ennå bedre. Ny bil har vi også fått oss, og alt det som hører med til å bli småborgerlig. Men det var først når jeg kjøpte gressklipper at jeg virkelig kjente at jeg var etablert!
Det var en Briggs&Stratton 35, pakket inn i et merke som jeg tror het “Inter Garden”, og den var skrekkelig billig på Byggmix. Det spilte ikke så stor rolle for meg, det viktige for meg var at den startet, og at den klipte plenen. Og det gjorde den. I to år, med tildels ekstremt stemoderlig behandling. Men i vår fant den ut at nok var nok.
Jeg prøvde å starte den, pumpet bensin inn, dro i snora – og den gikk i 2 sekunder før den døde hen. Jeg gjentok denne operasjonen ca. ett tusen ganger, men fikk ikke noe annet resultat. Jeg er en absolutt noldus (eller nogsakt, jeg er ikke sikker på hva som er verst av de to) når det gjelder motorer, så etter å ha sjekket oljen, som var OK, var jeg egentlig ganske blank. Gressklipper’n min, symbolet på at ting gikk etter planen, var død, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Ting gikk definitivt ikke etter planen.
Jeg lånte naboens klipper for å få slått noe av den åkeren jeg tidligere kalte plen før jeg kontaktet noen potensielle reparatører. De kunne jo kanskje se på den. I løpet av sommeren. Jeg var litt rådvill.
Men så fikk jeg besøk av min gode venn Espen, som absolutt ikke er noen motornoldus (eller var det nogsakt?). «Kondens», sa han med selvsikker mine etter å ha hørt om hvor den hadde stått parkert den siste vinteren, og hvordan den oppførte seg. «Tøm på litt rødsprit i bensinen, og dra til du ser mannen med ljåen». var hans oppskrift. Når han sa «dra», regnet jeg med han snakket om den der snora som starter klipperen når den virker.
Espen hjalp meg også med dette, og med litt ekstrahjelp med bensinpumpeknappen, fikk vi faktisk liv i klipperen. Den bråkte og gikk ujamnt, men den gikk. Og med den hyggelige opplevelsen, slo jeg meg til ro med at den også ville bli brukandes når det en gang ble gressklippevær.
I dag ble det endelig vær til å klippe plenen, og jeg skulle prøve samme oppskrift. Det gikk en stund, men ikke lenge. Briggs og Stratton hadde ikke lyst til å jobbe i dag. Litt mer rødsprit og mye mer godsnakk hjalp heller ikke. Espen var langt unna, og jeg måtte gjøre noe så skremmende som å tenke selv. Uff.
Det som slo meg, var at kondens i bensinen måtte kunne fikses ved å bytte ut bensinen! Jeg fikk konemor til å hjelpe meg med å tømme ut det vi fikk ut – de lager visst ikke bensintanker for at de skal kunne tømmes – og jeg fjernet restene i bensintanken med tørkerull. Når det så var tørt og fint, sprayet jeg et snev CRC 5-56 i bensintanken, og det jeg tror Espen kalte «Flottørkammer», før jeg etterfylte med ren bensin. Så pumpet jeg tre ganger, som forskriften sier, og prøvde å starte klipperen. Den gikk i 2 sekunder før den døde hen. Men så husket jeg Espens ord om å «dra til du ser mannen med ljåen», og jeg regnet fremdeles med at han snakket om startsnora, og etter ti-tolv voldelige drag, brummet den fornøyd. Og jevnt.
Verken Briggs eller Stratton protesterte en eneste gang under klippingen. Jeg er veldig takknemlig for Espens gode råd – og veldig stolt over meg selv, og min evne til å lære på mine eldre dager. Til og med en nogsagt (eller var det noldus?) som meg, kan altså få en syk gressklipper på beina igjen. Og så er hele plena kort og nyklipt.
En ting jeg ikke tenkte på da vi kjøpte huset vårt, var høyde. Men når du har to fulle etasjer, stort loft og en meter eller så med grunnmur, blir avstanden fra bakken til mønet uanstendig stor. Og hus må visst males med jevne mellomrom, sier dem. Og de pleier å ha rett.
Prinsesse Märtha Louise og Ari Behns nyeste avlegger døpes i dag, og navnet «Leah Isadora» har gitt meg enda en grunn til ikke å ville innføre full republikk med en eneste gang: