Som god proletar, liker jeg fotball. Jeg begynte riktignok med det i voksen alder, og jeg er ikke fotballautist, men gode kamper med gode lag er stor underholdning for meg. Og så ser jeg også Rosenborgs kamper, da – vår tid kommer igjen!

Så, med fotball-VM i Tyskland koser jeg meg skikkelig. Kampene går i normal tid for min tidssone, noe som er essensiellt, været ute har vært godt egnet til å se litt på TV og vi har fin TV å se fotball på. Sendingene fra fotball-VM er jo også en produksjonsmessig og teknisk nytelse, og på mange av kampene får jeg til og med kommentarer fra Arne Scheie. Da begynner det å bli ideelt.

Jeg har erfart at det er mange som ikke deler denne interessen, uten at det er noe som plager meg. Men det er også en god del som veldig tydelig må gi uttrykk for dette så ofte som mulig. De skjønner ikke hva som er vitsen med å se en fotballkamp med 22 mannfolk som løper etter en ball, når det heller går an å bruke tiden på en god film, liksom.

Som den generøse mannen jeg er, skal jeg prøve å svare på dette.

For det første, er det ikke snakk om 22 mannfolk som løper etter en ball, de spiller med den, 11 av dem mot de andre. Fotball er altså et spill med en rekke regler, noen av dem enkle, andre mer kompliserte. Fascinasjonen i et spill er jo nettopp dette, at det er en rekke rammer for det som skal skje, og det er den som greier å gjøre mest innenfor disse rammene som vinner spillet.

Når «den», altså spilleren, i dette tilfellet er et kollektiv, ikke bare av de 11 som utgjør et lag, men i tillegg innbyttere, trenere, støtteapparat og all den historien alle disse har med seg, skal man være temmelig blasert for å ikke kunne la seg fascinere.

Og når det gjelder det å se en god film: Det kan jo også være interessant. Men la oss være ærlige, når vi setter på en film, vet vi stort sett hva vi får, og vi vet hvordan det ender. Om vi ikke vet det, kan vi slå det opp på nettet. Alt etter filmens karakter, kan de fleste skrive en kortversjon av dreieboka etter å ha sett forsiden av coveret. Slik er det ikke med en fotballkamp!

Når dommeren blåser i fløyta for avspark, vet man aldri hvem som vil vinne. Norge har slått Brasil – det er umulig å forutse noe som helst. Det kan bli en kjedelig kamp som er glemt temmelig fort etterpå, eller vi kan få et målkalas som skriver seg inn i historieboka. Kampen kan foregå rolig og pent innenfor reglene, eller hendelser på kanten av disse kan bidra til årelange diskusjoner. Noen som har hørt om «Guds hånd»? I spennet mellom rolig, pent spill og stor dramatikk, mellom middelmådige prestasjoner og store idrettsutøveres glimt av noe helt, helt spesielt, er det utolig mye underholdning.

Ikke misforstå, jeg synes også en bra film er glimrende underholdning, altså. Jeg ser jo til og med på amerikanske TV-serier for damer, som enkelte kunne finne på å kalle tøffelunderholdning. Men særlig mye spenning er det sjelden jeg finner i film og serier. Der er en god fotballkamp noe av det flotteste som finnes.

Og i kveld skal jeg se Brasil – sammen med 999.999.999 som antageligvis er enige med meg